Ofte stilte spÞrsmÄl om Bibelen
Hvordan blir Bibelen oversatt? Hva er forskjellen pÄ Det gamle og Det nye testamentet? Og hvor skal en begynne Ä lese? Her kan du finne svar pÄ mange ulike spÞrsmÄl om Bibelen.
Hvordan blir Bibelen oversatt? Hva er forskjellen pÄ Det gamle og Det nye testamentet? Og hvor skal en begynne Ä lese? Her kan du finne svar pÄ mange ulike spÞrsmÄl om Bibelen.
Nye bibellesere blir ofte rÄdet til Ä starte med et av de fire evangeliene i Det nye testamentet. Der fÄr en raskt den viktigste kunnskapen om Bibelens hovedperson, Jesus. BÞkene er dessuten lette Ä lese, fordi de for det meste bestÄr av fortellinger. Evangeliet etter Markus er det korteste av de fire evangeliene. Det tar bare omkring to timer Ä lese det.
For 70 Är siden skrev biskop Eivind Berggrav, som da var formann i Bibelselskapet: «Det er alltid best Ä begynne med Jesus selv. Du tror du vet alt om ham. Du vil da bli overrasket hvis du tar et evangelium i sammenheng, kapittel for kapittel.» Han gir det rÄdet Ä starte med Ä lese Markusevangeliet, deretter et annet evangelium.
Etter Markusevangeliet kan en lese et av de lengre evangeliene, som Evangeliet etter Lukas. Her finner en noen av de mest kjente fortellingene om Jesus, som juleevangeliet (kap. 2), fortellingen om den barmhjertige samaritan (kap. 10) og fortellingen om den bortkomne sÞnnen (kap. 15). I Evangeliet etter Matteus finner en andre kjente tekster, som Bergprekenen (kap. 5-7). BÄde Matteus- og Lukasevangeliet inneholder dessuten fortellinger om da Jesus ble fÞdt.
Det er svÊrt krevende Ä starte i FÞrste Mosebok og lese hele Det gamle testamentet. Mange synes det er lettere Ä lese noen av de kortere bÞkene fÞrst, som fortellingene om Rut og Ester, eller profeten Jona. I tillegg kan en lese Salmenes bok, som er full av bÞnner som har blitt bedt av bÄde jÞdene og de kristne helt siden Bibelens tid.
Den mest brukte bibeloversettelsen pÄ norsk sprÄk kalles Bibel 2011. Det er denne som brukes i de fleste kirkesamfunn, blant annet i Den norske kirke. Den er lett Ä lese og finnes pÄ bÄde bokmÄl og nynorsk.
Bibel 2011 er resultatet av et 11 Är langt arbeid som involverte 48 mennesker og kostet 30 millioner kroner. Det er en populÊr og god oversettelse som er gjort ut fra de beste, vitenskapelige tekstutgavene pÄ hebraisk og gresk.
Bibelselskapet selger ogsÄ eldre oversettelser, fra 1930 og 1978/85 pÄ bokmÄl, og fra 1938 og 1978/85 pÄ nynorsk. Oversettelsene fra 1930 og 1938 har et eldre, mer tradisjonelt bibelsprÄk og er vanskeligere Ä lese for mennesker i dag.
Oversettelsen Norsk Bibel (1988/2007) blir ikke gitt ut Bibelselskapet. Dette er en oversettelse som ligger noe nÊrmere det tradisjonelle bibelsprÄket fra Bibelselskapets 1930-utgave, men som fÞlger moderne rettskrivning. Den finnes pÄ bÄde bokmÄl og nynorsk.
Oversettelsen Bibelen Guds Ord (1997/2017) blir heller ikke gitt ut av Bibelselskapet. Dette er ogsÄ en oversettelse som ligger noe nÊrmere det tradisjonelle bibelsprÄket enn Bibel 2011. Den finnes bare pÄ bokmÄl.
PÄ nordsamisk finnes det to oversettelser. Den fÞrste nordsamiske oversettelsen kom ut i 1895 og har en sterk posisjon i samisk kirkeliv. Men den oppleves som svÊrt vanskelig Ä forstÄ av yngre bibellesere. Den nye oversettelsen Biibbal 2019 er resultatet av et 32 Är langt samarbeid mellom bibelselskapene i Norge, Sverige og Finland. Den er ogsÄ resultatet av et viktig sprÄklig grunnlagsarbeid innenfor hele det nordsamiske sprÄkomrÄdet. Den er lett Ä lese og anbefales for nye bibellesere, konfirmanter, barn og unge.
Den kristne bibelen har to deler. Den fĂžrste delen er identisk med jĂždenes hellige skrifter, som kalles Tanakh. I kristen sammenheng kalles denne delen av Bibelen for Det gamle testamentet. Dette er den stĂžrste delen av den kristne bibelen. De 39 bĂžkene handler om Israels historie fram til 400-tallet f.Kr. Enkelt sagt kan en si at Det gamle testamentet handler om Guds historie med sitt folk fĂžr Jesus ble fĂždt.
Bibelens andre del bestÄr av skrifter som er unike for kristendommen. Dette er den minste delen av den kristne bibelen. De 27 bÞkene handler om livet til Jesus fra Nasaret, om de fÞrste disiplene hans og om kristendommens tidligste historie fram mot Är 100 e.Kr. Enkelt sagt kan en si at Det nye testamentet handler om Guds historie med sitt folk fra Jesus ble fÞdt.
For en bibelleser er det viktig Ä bÄde skjelne mellom og holde de to delene sammen. Mange tekster i Det gamle testamentet skildrer forhold og skikker i Israels historie som ikke er forpliktende for kristne i dag. Derfor er det viktig Ä skjelne mellom delene. Men mange tekster i Bibelen peker framover og bakover mot hverandre, med allusjoner, sitater og billedbruk som dukker opp flere steder. Disse sammenhengene finnes pÄ tvers av de to delene i Bibelen.
I kristen tradisjon har en sÊrlig sett mange tekster i Det gamle testamentet som forbilder og profetier som peker fram mot Jesus. Dette er ogsÄ et motiv som Jesus selv nevner (se for eksempel Joh 5,46-47 og Luk 24,25-27). I tillegg siterer forfatterne i Det nye testamentet mye fra Det gamle testamentet, ofte for Ä vise at disse ordene peker fram mot Jesus. Derfor er det viktig Ä se de to delene av Bibelen i sammenheng.
Fire ikke-kristne forfattere i Ärene rundt Är 100 e.Kr. omtaler Kristus og de kristne. De fire er den jÞdiske historikeren Josefus, som skriver ca. 94 e.Kr., den romerske politikeren og forfatteren Plinius den yngre, som skriver ca. 111 e.Kr., og de romerske historikerne Tacitus og Sveton, som skriver ca. 116 og 121 e.Kr.
Ingen av de fire er kristne. Tvert imot omtaler de kristendommen med distanse og forakt. De kaller troen for en skadelig overtro. Likevel viser de gjennom det de skriver at de har mye kunnskap om de kristne. Siden de ikke har noen interesse av Ä forsvare den kristne tro, regnes det de skriver som pÄlitelig informasjon:
Alle fire kaller gruppen for kristne, og at de har navnet sitt fra Kristus (eller Krestus). Tre av dem kaller troen for en skadelig overtro. Tre nevner en romersk keiser som kjenner til de kristne: Plinius brevveksler med keiser Trajan (98â117 e.Kr.), Tacitus skriver at keiser (54â68 e.Kr.) Nero anklaget de kristne for bybrannen i 64 e.Kr., og Sveton nevner bĂ„de keiser Claudius (41â54 e.Kr.) og keiser Nero.
To av dem skriver at Kristus ble dĂžmt under Pontius Pilatus, og at han ble korsfestet. To skriver at troen pĂ„ Kristus ennĂ„ finnes pĂ„ deres egen tid. To av dem nevner at kristne blir stilt for retten, og at de blir torturert. I tillegg nevner minst dem at navnet hans var Jesus, at han underviste og gjorde under, at de kristne kommer sammen for Ă„ tilbe Kristus â og en rekke andre opplysninger.
Til sammen 30 slike opplysninger om de kristne kommer de fire forfatterne med. Dette er opplysninger som tydeligvis er allmenn kunnskap i Romerriket. De fire forfatterne gir oss derfor et godt grunnlag for Ä si at troen pÄ Kristus og de kristne var allment kjent i Romerriket.
"Bibelen" kommer fra det greske ordet bĂblia som betyr "bĂžkene". Ordet stĂ„r altsĂ„ opprinnelig i flertall og viser til at Bibelen er en samling av mange ulike bĂžker. Denne bruken av ordet er trolig pĂ„virket av jĂždenes bruk av "Skriftene" som navn pĂ„ hele elelr deler av sin skriftsamling, som vi kaller Det gamle testamentet.
Det greske ordet bĂblia stammer i sin tur fra papyrusplanten, som en laget skrivematerialet papyrus av. En laget papyrusark av kjernen i stilken til papyrusplanten, og denne kjernen ble kalt bĂblos. Ordet har gitt navn til bĂ„de Bibelen, til bibliotekene og til navnet pĂ„ en bokelsker, som ofte kalles bibliofil.
Et annet navn pÄ Bibelen er "Den hellige Skrift". Dette brukes ofte som undertittel i Bibelen, sÊrlig i eldre utgaver. Ordet "Skriften" kommer fra et gresk ord som brukes mange steder i Det nye testamentet: grafÊ. Dette ordet har gitt navn til grafikk, grafisk design og "kalligrafi", som betyr vakker skrift.
Hele Bibelen er oversatt til ca. 700 sprÄk. I tillegg er hele Det nye testamentet oversatt til ca. 1500 sprÄk. PÄ 1200 andre sprÄk er det oversatt minst en bok i Bibelen. Til sammen er deler av Bibelen oversatt til ca. 3400 av verdens ca. 7100 sprÄk. Siden Bibelen er oversatt til alle de stÞrste sprÄkene i verden, har ca. 95 prosent av verdens befolkning hele Bibelen pÄ et sprÄk de kan forstÄ. Det pÄgÄr i dag arbeid med en bibeloversettelse til ca. 2200 sprÄk. Dette tallet omfatter bÄde sprÄk som fÄr sin fÞrste bibel, og sprÄk hvor Bibelen blir oversatt pÄ nytt.
I Norge er hele Bibelen oversatt til bokmÄl (tidl. riksmÄl) i 1904 (revidert i 1930), i 1978 (revidert i 1985) og 2011, og til nynorsk (tidl. landsmÄl) i 1921 (revidert i 1938), 1978 (revidert i 1985) og 2011. Hele Bibelen ble oversatt til nordsamisk i 1895 og 2019. Til lulesamisk ble Det nye testamentet oversatt i 2003, og det pÄgÄr arbeid med oversettelse av Det gamle testamentet. PÄ sÞrsamisk er Markusevangeliet oversatt i 1993, og alle tekstene i kirkeÄret i 2018. Det pÄgÄr arbeid med Ä oversette resten av Det nye testamentet.
PÄ tegnsprÄk er Lukasevangeliet utgitt pÄ DVD i 2004. Det pÄgÄr arbeid med bibeloversettelse i samarbeid med DÞves menighet.
Mange steder, bĂ„de i kirker og i media, har det blitt arrangert sammenhengende hĂžytlesning av Bibelen som helhet. Slik hĂžytlesning tar ca. 80-85 timer. Det tar 20-24 timer Ă„ lese bare Det nye testamentet hĂžyt. Tiden for de fire evangeliene er: Matteus: ca. 2 timer og 50 minutter; Markus: ca. 1 time og 50 minutter; Lukas: ca. 3 timer og 10 minutter; Johannes: ca. 2 timer og 15 minutter. Ă
lese hele Bibelen stille tar kortere tid, kanskje bare 50 timer for en rask leser.
En norsk bibel er pÄ ca. 1400 sider, avhengig av skriftstÞrrelse og bokformat. Den har 1189 kapitler (1334 hvis en regner med Apokryfene), 31 173 (35 526) vers, ca. 740 000 ord og ca. 3 millioner bokstaver. BÄde hebraisk og gresk, sprÄkene som Bibelen er skrevet pÄ, er svÊrt konsise sprÄk, og en trenger flere ord for Ä si det samme pÄ norsk. Derfor er det fÊrre enn 740 000 ord i Bibelen pÄ originalsprÄkene.
Hvert Är selges og distribueres det trolig mellom 50 og 60 millioner bibler i verden. Av disse blir ca. 34 millioner distribuert av de 149 nasjonale bibelselskapene, resten av andre utgivere. I mange land blir prisen pÄ en bibel subsidiert av gaver fra kristne i andre land. Norske givere er med og gjÞr biblene billigere i ca. 40 land hvert Är gjennom gaver til Bibelselskapet.
I Norge blir det solgt mellom 50 og 60 tusen bibler i Äret gjennom Bibelselskapet, og ca. 15 000 nytestamenter. Det blir ogsÄ gitt ut bibler fra to andre utgivere i Norge, Norsk Bibel og Hermon forlag.
De to hoveddelene av Bibelen er skrevet pÄ hvert sitt sprÄk: Det gamle testamentet (GT) er skrevet pÄ hebraisk. Noen deler av GT er skrevet pÄ arameisk, som er i nÊr slekt med hebraisk. Arameisk var talemÄlet i Galilea da Jesus vokste opp der. Hebraisk er et semittisk sprÄk. Det bestÄr av 24 konsonanter og skrives fra hÞyre mot venstre. De to fÞrste skrifttegnene heter alef og bet. Herfra har vi ordet alfabet som brukes om rekken med bokstaver.
I middelalderen gikk hebraisk ut av bruk som talesprÄk, og sprÄket ble hovedsakelig bevart i de hellige jÞdiske Skriftene, og gjennom kommentarer til Skriftene andre bÞker som var skrevet av rabbinere og skriftlÊrde. De skriftlÊrde jÞdene som tok vare pÄ den hebraiske bibelteksten i middelalderen, ble kalt masoreter. Den hebraiske teksten fra denne perioden kalles derfor masoretteksten. I denne perioden ble den hebraiske skriften utstyrt med aksenter og tegn over og under tegnene som fortalte hvilke vokaler som skulle brukes nÄr en uttalte dem.
I moderne tid har hebraisk pÄ nytt blitt tatt i bruk som talesprÄk i staten Israel, i en modernisert utgave hvor det er konstruert en rekke nye ord pÄ grunnlag av gamle verb og ordrÞtter.
Det nye testamentet (NT) er skrevet pÄ gresk. Det greske sprÄket som var i bruk rundt Middelhavet i det fÞrste Ärhundret e.Kr., blir kalt koiné-gresk. Det betyr "allmenn gresk" og er en noe forenklet utgave av det greske sprÄket fra den klassiske perioden i Ärhundrene f.Kr. Koiné-gresk var et fellessprÄk som ble brukt i omrÄdene rundt Middelhavet nÄr en skulle drive handel og kommunisere pÄ tvers av landegrenser og kulturer. Det ble brukt pÄ en lignende mÄte som engelsk blir brukt i vÄr tid.
I det greske sprÄket i NT, sÊrlig i Markusevangeliet, kan en finne innslag av arameiske ord. Dette kommer av at arameisk var talemÄlet til Jesus og disiplene hans. Disse ordene opptrer i sitater fra Jesus som ikke er oversatt til gresk. En finner slike arameiske ord i Markus 5,41 (talita kumi), 7,34 (effata), 14,36 (abba) og 15,34 (Eloï, Eloï, lema sabaktani). Disse ordene regnes som et tegn pÄ at de som skrev evangeliene, ennÄ kunne huske noen ord fra Jesu egen munn.
En regner med at det tar ca. 15 Är Ä oversette hele Bibelen til et nytt sprÄk. Hvis en kan nÞye seg med Ä revidere en eksisterende oversettelse, kan en regne med Ä bruke bare halvparten sÄ lang tid. Arbeidet med den nyeste norske oversettelsen av hele Bibelen, Bibel 2011, startet i januar 2000 og ble fullfÞrt i 2011. Dette arbeidet startet som en revisjon, men utviklet seg til Ä bli en helt ny bibeloversettelse.
Likevel finnes det mange eksempler pÄ at det tar mye lenger tid Ä oversette en hel bibel. Da den fÞrste Bibelen som var oversatt fra grunnen av i Norge, kom ut i 1904, var arbeidet med Det gamle testamentet pÄbegynt allerede pÄ 1850-tallet. Og da det kom en helt ny nordsamisk bibel i 2019, var det gÄtt 32 Är siden arbeidet startet i 1987. Det er sÊrlig i de tilfeller da en mÄ drive et nyskapende sprÄklig arbeid samtidig med bibeloversettelsen, at en mÄ regne med Ä bruke mer enn 15 Är. Slik var det bÄde da den fÞrste Bibelen pÄ norsk kom ut, og da den fÞrste nordsamiske bibelen pÄ 124 Är ble laget (den forrige kom ut i 1985).
Etter den lutherske reformasjonen i 1537 fikk alle landene i Norden hele eller deler av Bibelen pÄ sitt eget sprÄk i lÞpet av 1500-tallet: Sverige i 1541, Danmark i 1550, Finland i 1548 og Island i 1584. Men siden Norge var i union med Danmark, var det den danske Bibelen som ble brukt i kirkene i Norge, og Bibelen ble ikke oversatt til norsk fÞr i siste halvdel av 1800-tallet.
Den fÞrste hele bibeloversettelsen som ble gjort fra grunnen av i Norge, var den nordsamiske bibelen fra 1895. Mye av arbeidet var gjort av Lars Jacobsen HÊtta, som var dÞmt for mord etter opprÞret i Kautokeino i 1852. Den fÞrste hele bibeloversettelsen pÄ norsk sprÄk som var gjort i Norge, var oversettelsen til riksmÄl (senere: bokmÄl) som kom ut i 1904. I 1921 kom den fÞrste hele bibeloversettelsen til landsmÄl (senere: nynorsk). Disse oversettelsene ble revidert i 1930 og 1938.
Det nye testamentet ble oversatt pÄ nytt i 1959/1961, i den sÄkalte Ungdomsoversettelsen. Det kom helt ny oversettelse av hele Bibelen til bokmÄl og nynorsk i 1978 og 2011. For tiden pÄgÄr det arbeid med Ä oversette Det nye testamentet til lettlest norsk, et arbeid som forventes Ä vÊre ferdig i 2023.
De eldste biblene som inneholder bÄde Det gamle og Det nye testamentet, er fra midten av 300-tallet e.Kr. De kalles Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus. Begge ble oppdaget pÄ 1800-tallet. Begge bÞkene er skadet og inneholder ikke lenger alle arkene, men de har opprinnelig inneholdt hele Bibelen pÄ gresk. FÞr 300-tallet, da en tok i bruk tynt pergament, hadde en ikke skrivematerialer som kunne klare romme hele Bibelen i én bok. I en tidlig kristen menighet var det vanlig at en hadde bÞkene som i dag utgjÞr Bibelen, fordelt i flere bind.
Det gamle testamentet er opprinnelig skrevet pÄ hebraisk og ble siden oversatt til gresk og latin. Det finnes mange eksemplarer av Det gamle testamentet pÄ gresk og latin fra middelalderen. De eldste manuskriptene av den hebraiske bibelteksten som finnes i dag, er omkring tusen Är gamle. Den sÄkalte Aleppo-kodeksen fra 930 e.Kr. inneholdt opprinnelig hele Det gamle testamentet, men den ble skadet i et opprÞr pÄ slutten av 1940-tallet og er i dag ufullstendig.
Den sÄkalte Leningrad-kodeksen er datert ca. 1008-1009 e.Kr. og er det eldste helt komplette eksemplaret av Det gamle testamentet som finnes i dag. Den jÞdiske skikken med Ä begrave utslitte skriftruller kan forklare hvorfor det ikke finnes noen eldre eksemplarer. Leningrad-kodeksen inneholder den vanlige hebraiske bibelteksten som blir brukt som grunnlag for bibeloversettelser i dag. Denne teksten blir sÄ korrigert ut fra nyere funn av tidlige bibeltekster, som funnet av DÞdehavsrullene og gamle eksemplarer av den greske oversettelsen Septuaginta.
De eldste eksemplarene av tekstene i Det nye testamentet er fra 100-tallet e.Kr., men dette er mindre fragmenter av utslitte bÞker og boksider. Det finnes flere store tekstfunn fra 200-tallet e.Kr. som til sammen inneholder mer enn 40 prosent av teksten i vÄrt NT. De eldste eksemplarene som inneholder tilnÊrmet hele teksten til Det nye testamentet, uten skader av noe slag, er de greske biblene Codex Vaticanus og Codex Sinaiticus fra 300-tallet (se ovenfor).
Hvordan kan vi vite at bÞkene i Bibelen ikke er blitt forfalsket? En kan jo tenke seg at noen av skriverne som laget nye avskrifter av bibeltekstene i middelalderen, kan ha forandret pÄ teksten. For de fleste skriftene en har fra antikken (ca. 700 f.Kr. - 500 e.Kr.) er dette et stort problem. Forskerne har ingen eksemplarer Ä studere fra de fÞrste Ärhundrene etter at et verk ble skrevet. De kan ikke vite om det er forandret.
Men slik er det ikke med Bibelen. Vi har tilgang til en overflod av manuskripter. Mens de fleste bÞker fra antikken er bevart i ti eller kanskje tjue manuskripter, finnes det nesten seks tusen greske manuskripter til Det nye testamentet. Mens forskere oftest mÄ nÞye seg med avskrifter som ligger 800-1000 hundre Är etter originalen i tid, har forskerne pÄ Det nye testamentet tilgang til manuskripter som ligger bare 200-300 Är etter originalen i tid.
For noen deler av Det nye testamentet dreier det seg om en tidsavstand fra bÞkene ble skrevet, til den tidligste avskriften vi har i dag, pÄ bare noen ti-Är. Til Johannesevangeliet finnes det papyrusfunn som blir datert bare 30-40 Är senere enn den tiden en regner med at evangeliet ble skrevet, ca Är 90 e.Kr. Forskere pÄ Det nye testamentet er altsÄ i en situasjon som forskere pÄ andre bÞker fra antikken bare kan drÞmme om:
De kan sammenligne manuskripter fra vest i Romerriket med manuskripter fra Þst. De kan sammenligne manuskripter skrevet pÄ pergament med manuskripter skrevet pÄ papyrus. De kan sammenligne manuskripter fra 1200-tallet med manuskripter fra 500-tallet. de kan sammenligne manuskripter fra 800-tallet med de tidligste funnene fra 100- og 200-tallet. Og de kan se hvor like tekstene er.
Det de ser, er at selv om det er tusenvis av variasjoner i skrivemÄten av ord og setninger, har det aldri skjedd en reell forfalsking av tekstene. De variasjonene en finner mellom tekstene, er ikke stÞrre enn det en kan vente etter over tusen Är med kopiering for hÄnd. Tekstene har det samme innholdet, de samme poengene og det samme bildet av hvem Jesus er, samme hvilket Ärhundre de stammer fra. Det finnes ikke noe grunnlag for Ä si at tekstene er blitt grunnleggende forandret eller forfalsket gjennom historien.
PÄ 1800-tallet mente mange teologer at det siste av de fire evangeliene, Johannesevangeliet, ikke ble skrevet fÞr rundt Är 150-160, altsÄ mer enn 100 Är etter Jesu tid. Men arkeologiske funn pÄ 1900-tallet har gjort det umulig Ä datere noen av evangeliene sÄ sent. Et funn av en liten bit av et Johannesevangelium ble i 1935 datert til ca. 125 e.Kr. Dette funnet gjorde at mange forskere mÄtte tenke nytt om dateringen av evangeliene.
I dag vil forskerne datere dette funnet nÊrmere midten av 100-tallet. Likevel vil slike tidlige funn av evangelier presse dateringen av nÄr evangeliene ble forfattet, bakover i tid. For nÄr et eksemplar av Johannesevangeliet var i bruk i Þvre Egypt, sÄ tidlig som midt pÄ 100-tallet, mÄ evangeliet vÊre forfattet mye tidligere, senest rundt Är 100. Det er da en helt fra oldkirken har ment det ble skrevet.
Men nÄr det siste evangeliet er skrevet rundt Är 100, mÄ de tre fÞrste evangeliene dateres enda tidligere, til Ärene mellom Är 60 og 100 Det er umulig Ä gi en helt sikker datering, men bÄde Matteus- og Lukasevangeliet siterer Markus, sÄ Markus mÄ vÊre skrevet fÞrst, kanskje sÄ tidlig som pÄ 60-tallet. Matteus- og Lukasevangeliet dateres ofte til ca. Är 80-90 e.Kr.
I oldkirken regnet en med at Markus skrev ned det som apostelen Peter hadde fortalt, enten helt pÄ slutten av livet hans, eller like etter at han ble drept. Peter ble drept i Är 64, sÄ dette tilsier at Markusevangeliet kan vÊre fra 60-tallet. Da befinner vi oss bare 30-40 Är etter Jesu tid. I dag har folk ingen problemer med Ä huske viktige ting som skjedde for 30-40 Är siden. PÄ samme mÄte tilsier den korte tidsavstanden, fra Jesus levde til bÞkene om ham ble skrevet, at de er svÊrt tidlige kilder til kunnskap om hvem Jesus fra Nasaret var.
Mange spĂžr seg om ordene i Bibelen kan bety hva som helst, bare en tolker dem lenge nok. Men det meste i Bibelen er lett Ă„ forstĂ„ og kan ikke tolkes pĂ„ forskjellige mĂ„ter. Bibeloversetterne sitter ikke og klĂžr seg i hodet ved hver eneste setning og lurer pĂ„ hva ordene skal bety. Stort sett har de fleste setninger en klar betydning â og bare en.
For eksempel er det ingen tvil om hva Bibelen sier nÄr Jesus er i en bÄt pÄ sjÞen, bÞlgene slÄr inn over den og han stiller stormen (Mark 4,35-41). Teksten kan ikke bety noe annet enn det du leser i en norsk bibel. Det er ikke tvil om at ordene skal oversettes med «bÄt», «sjÞ» og «bÞlger».
Men hvordan teksten skal brukes i forkynnelsen i det enkelte kirkesamfunn, det er et annet spÞrsmÄl. Det er ikke Bibelselskapets oppgave Ä bestemme. VÄr oppgave er Ä oversette Bibelen og gjÞre den tilgjengelig for alle som Þnsker seg en.
Enkelt sagt kan vi si at forskjellene i tolkning oppstÄr av tre ulike grunner: Fordi vi er usikre pÄ om vi har forstÄtt teksten riktig, fordi alle oversettelser av Bibelen er forskjellige, og fordi vi som leser, ogsÄ er forskjellige.
For det fÞrste kan det vÊre vanskelig Ä vite om vi har forstÄtt teksten riktig. For Bibelen er skrevet pÄ et sprÄk som ikke er vÄrt morsmÄl, og vi forstÄr det ikke like godt som de fÞrste leserne. Forfatterne som hadde disse sprÄkene som morsmÄl, dÞde for to tusen Är siden, og vi kan ikke spÞrre dem hva de mente med det de skrev.
Derfor kan det hende at vi gÄr glipp av smÄ nyanser i sprÄket, som ordspill. Som nÄr Jesus sier at vi mÄ bli fÞdt «pÄ ny» (Joh 3,3). Det samme ordet betyr ogsÄ «ovenfra». SÄ hva skal en velge? De fÞrste leserne skjÞnte kanskje om det skulle bety «pÄ ny» eller «ovenfra», eller sÄ frydet de seg over ordspillet og forsto at begge betydningene spilte med.
For det andre er teksten oversatt til utrolig mange sprÄk. PÄ alle disse sprÄkene mÄ noen nyanser nÞdvendigvis bli forskjellige. Den nyeste statistikken viser at en eller flere bÞker i Bibelen nÄ er oversatt til ca. 3400 sprÄk. Hele Bibelen finnes i dag pÄ 700 sprÄk. Bibelen er den boken i verden som er oversatt til flest sprÄk.
Alle disse sprÄkene er utrolig forskjellige. Mange har en helt annen oppbygning enn hebraisk og gresk, som Bibelen er skrevet pÄ. Noen sprÄk har ikke tallord, eller sÄ mangler de sentrale begreper som, synd, tilgivelse og nÄde.
Andre sprÄk er sÄ avanserte at det er vanskelig Ä velge det rette av flere ord, for eksempel nÄr sprÄket mangler et felles ord for «bror», men bare har «storebror» og «lillebror». Da mÄ oversetteren prÞve Ä finne ut hvem som var eldst av disiplene Jakob og Johannes. Var det den som ble nevnt fÞrst av dem?
For det tredje blir Bibelen tolket forskjellig fordi vi mennesker er forskjellige. NÄr vi kommer til bibelteksten, har vi med oss noen forestillinger som vi ubevisst Þnsker Ä fÄ bekreftet.
LÞsningen pÄ dette er ikke Ä hevde at vi ikke er forutinntatt, men Ä spÞrre oss selv. «Hvilke tanker har jeg med meg, og hvordan pÄvirker de hvordan jeg leser denne teksten?» Da blir vi vÄkne og bevisste bibellesere og har stÞrre sjanse til Ä fÄ tak i hva teksten egentlig sier.
For meningen i teksten ligger ikke i det blÄ, men i de ordene og setningene som er valgt. Noen steder er ordene vanskelige Ä forstÄ, men vanligvis mÄ vi innrÞmme at meningen er lett Ä fÄ tak i. Problemet er kanskje at vi skulle Þnske at teksten sa noe annet.
Som forfatteren og humoristen Mark Twain sa: «Mange har problemer med alt i Bibelen som de ikke forstÄr. Jeg for min del har mye stÞrre problemer med det jeg faktisk forstÄr. For eksempel at jeg skal elske mine fiender.»
De fleste skriftlige kildene som omtaler Jesus, er skrevet av folk som kjente ham. Dette gjelder sÊrlig for de fire evangeliene i Bibelen. Men noen av kildene kommer fra folk som ikke trodde pÄ Jesus, og som motarbeidet den kristne troen. De kildene er ekstra interessante. Felles for dem er at de forteller hvem Jesus var, og hva han var kjent for. De er ikke enige i at han er en gud. Men ingen av dem pÄstÄr at han ikke har levd.
Den jÞdiske historikeren Josefus forteller rundt Är 90 om den gangen Jakob ble dÞmt til steining. NÄr Josefus skal forklare hvem denne Jakob var, skriver han at han var «bror til Jesus, han som ble kalt Kristus». Her refererer Josefus til noe som tydeligvis var allment kjent: De som leste boken hans, visste hvem Jesus var, at han var en kjent person, og at han ble kalt for «Kristus».
Et annet sted gir Josefus et referat av livet til Jesus, slik det var kjent i samtiden: Han forteller at Jesus var en stor lÊrer som fikk mange tilhengere, og han ble kalt for «Kristus». Josefus forteller videre at Jesus ble dÞmt til Ä bli korsfestet, av Pilatus. Men de som var glade i Jesus, mente at Jesus hadde vist seg levende for dem den tredje dagen. De som kaller seg kristne, finnes ennÄ i dag, skriver Josefus. Han drar ikke i tvil at det har skjedd, men skriver som om det var kjent stoff.
Den romerske historikeren Tacitus har en liknende omtale av Jesus, i Ă„r 116: Tacitus forteller at de kristne har navnet sitt etter «Kristus», som ble dĂžmt til dĂžden av Pontius Pilatus, den tiden keiser Tiberius styrte. Og han forteller videre at troen pĂ„ Jesus spredte seg fra Judea â og til og med helt til Roma. For de aller fleste som levde i antikken, finnes det ikke en eneste skriftlig kilde. Men om Jesus finnes det sĂ„ mange kilder, bĂ„de fra tilhengere og motstandere, at seriĂžse historikere ikke er tvil: Jesus har virkelig levd.
Noen tenker at en ny bibeloversettelse blir oversatt fra den forrige oversettelsen. En slik mÄte Ä oversette Bibelen pÄ ville vÊrt totalt uforsvarlig. Etter at teksten hadde gÄtt gjennom fem, 10 eller 15 ledd med nye oversettelser, ville den fjerne seg sÄ langt fra utgangspunktet at den ble ugjenkjennelig. I stedet gÄr bibeloversetterne sÄ langt tilbake i historien som vi kan komme, til de aller tidligste og beste manuskriptene som vi har tilgang til. For Det nye testamentet snakker vi da om greske manuskripter fra lenge fÞr boktrykkerkunsten ble oppfunnet.
Den mest berÞmte bibeloversettelsen i verden er den engelske King James-oversettelsen som kom ut i 1611. Den gangen kjente en ikke til sÄ mange greske manuskripter som en gjÞr i dag, og ikke sÄ gamle manuskripter. King James-oversettelsen ble gjort ut fra en gresk tekst som bygde pÄ bare sju greske manuskripter. De tidligste av disse var fra 1000-tallet e. Kr.
I dag kjenner vi nesten 6000 greske hÄndskrifter til Det nye testamentet. De eldste av disse ligger bare 50 til 100 Är etter originalene i tid. De gir oss en mye stÞrre trygghet for at den teksten vi oversetter fra, ligger sÄ nÊr originalen som mulig. Alle disse tekstene blir sammenlignet, og der det finnes forskjeller mellom dem, kan forskerne oftest fastslÄ hvilken variant som ser ut til Ä vÊre den mest opprinnelige. Da gÄr de ikke bare ut fra hvor mange manuskripter som har en tekstvariant, men ogsÄ hvor gamle de er.
Grunnteksten er en vitenskapelig utgave. Det vil si at den er resultatet av arbeidet til hundrevis av forskere, fra mange land og gjennom mer enn 150 Är. Teksten bygger pÄ nesten 6.000 manuskripter. Ca. 70 av dem er fra 300-tallet og 200-tallet e.Kr., og noen fÄ fra 100-tallet e. Kr. Der hvor det er forskjeller mellom manuskriptene, gÄr forskerne vitenskapelig fram for Ä fastslÄ hva som er den eldste og mest opprinnelige teksten.
Den vitenskapelige grunnteksten er resultatet av dette arbeidet. Den gjengir teksten i sin mest opprinnelige form. Alle moderne bibler blir oversatt direkte fra denne grunnteksten. De som leser Bibelen i dag, kan derfor vÊre sikre pÄ at teksten ikke er forandret gjennom mange ledd med oversettelser, men at den er resultatet av et vitenskapelig arbeid med alle de eldste og beste manuskriptene vi har i dag.
Mange tenker seg at bibeloversettelse foregÄr som «hviskeleken». De ser for seg at Bibelen blir oversatt fra en utgave til den neste i en lang, lang rekke, og at innholdet blir mindre og mindre pÄlitelig, etter som Ärhundrene gÄr. En tenker seg kanskje at det er 20-30 ledd mellom originalen og den nyeste norske utgaven. Da er det ikke rart om folk tenker at innholdet mÄ bli forandret etter hvert.
Det er heldigvis ikke slik Bibelen blir oversatt. Den blir ikke oversatt fra den forrige bibelutgaven, men fra det vi kaller grunnteksten. I Det gamle testamentet er grunnteksten skrevet pÄ hebraisk, og i Det nye testamentet er den skrevet pÄ gresk.
Grunnteksten er en vitenskapelig utgave. Det vil si at den er resultatet av arbeidet til hundrevis av forskere, fra mange land og gjennom mer enn 150 Är. Teksten bygger pÄ nesten 6.000 manuskripter. Ca. 70 av dem er fra 300-tallet og 200-tallet e.Kr., og noen fÄ fra 100-tallet e. Kr. Der hvor det er forskjeller mellom manuskriptene, gÄr forskerne vitenskapelig fram for Ä fastslÄ hva som er den eldste og mest opprinnelige teksten.
Den vitenskapelige grunnteksten er resultatet av dette arbeidet. Den gjengir teksten i sin mest opprinnelige form. Alle moderne bibler blir oversatt direkte fra denne grunnteksten. De som leser Bibelen i dag, kan derfor vÊre sikre pÄ at teksten ikke er forandret gjennom mange ledd med oversettelser, men at den er resultatet av et vitenskapelig arbeid med alle de eldste og beste manuskriptene vi har i dag.
Noen har den holdningen at moderne bibelvitenskap fjerner seg lengre og lengre bort fra den opprinnelige bibelteksten. Sannheten er tvert motsatt: Alle de gamle funnene av manuskripter til Bibelen, og det nÞyaktige, vitenskapelige arbeidet med disse tekstene, har fÞrt oss nÊrmere og nÊrmere de opprinnelige tekstene, som de fÞrste forfatterne i Bibelen skrev ned. Vi har aldri vÊrt nÊrmere enn i vÄr egen tid.
I spenningsromanen DaVinci-koden av Dan Brown blir det hevdet at de fire evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes ble tatt inn i Bibelen i forbindelse med kirkemÞtet i Nikea i Är 325 e.Kr. FÞr denne tid skal det ha vÊrt fire andre evangelier i Bibelen. Denne teorien er sÄ allment kjent at svÊrt mange tror at dette stemmer.
Det er riktig at det ble holdt et stort kirkemÞte i Nikea i Är 325 e.Kr. Men mÞtet handlet ikke om hvilke bÞker som skulle vÊre med i Bibelen. De ca. 300 biskopene som var samlet, bestemte blant annet et felles tidspunkt for pÄskefeiringen, og de vedtok en felles trosbekjennelse (den nikenske). SpÞrsmÄlet om innholdet i Bibelen var ikke tema.
De siste 100 Ärene er det funnet ca. 70 greske manuskripter fra fÞr Är 300 som inneholder bÞker i Det nye testamentet. Flere av manuskriptene inneholder de fire evangeliene. Funnene er fra 100- og 200-tallet e.Kr. Derfor gÄr det an Ä sammenligne og se om disse gamle bÞkene inneholder de samme evangeliene som stÄr i Bibelen i dag.
Svaret er entydig: Ingen av disse tidlige greske manuskriptene inneholder noen andre evangelier enn de fire som stÄr i Bibelen i dag. De inneholder evangeliene etter Matteus, Markus, Lukas og Johannes. Vi kan si med sikkerhet: De fire evangeliene i Bibelen ble ikke byttet ut under kirkemÞtet i Nikea.