Men hva sÄ med sÞndagen? Hvorfor feirer vi den fÞrste dag i uken dersom Jesus er sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse?
Vi er framme ved den siste stasjonen pÄ vÄr vandring, den siste replikkveksling i vÄr dialog mellom sabbaten og Herrens dag. Her skal ogsÄ spÞrsmÄlet stilles om det fundamentale forhold mellom sabbat og sÞndag. Men for Ä kunne svare pÄ dette spÞrsmÄlet, mÄ vi igjen fÞrst gi ordet til sabbaten. Et siste vesentlig element i dens innhold mÄ utfoldes - nemlig sabbatshÄpet
Med sabbatens rike innhold kan vi kanskje skjÞnne at jÞder - uken gjennom - lengter mot sabbaten. Og nÄr sabbaten gÄr mot sin slutt, er en annen lengsel til stede - en lengsel etter at sabbaten ikke skal ta slutt, en lengsel etter den verden der Guds nÊrvÊr er absolutt, og der vÄre liv er fullkomment gjenreist og jorden er nyskapt.
Sabbatsfeiringen er i seg selv en forsmak pĂ„ den kommende verden. «Ăn dag i uken, Ă©n syvendedel av all vĂ„r tid fĂ„r vi lov til Ă„ erfare som paradis,» sier Abraham Joshua Heschel. Og en gammel rabbinsk bibelkommentar beskriver sammenhengen mellom sabbaten og den kommende verden slik:
Den fremtidige verden ... er preget av en hellighet som bare sabbaten har i denne verden. Sabbaten har altsÄ en hellighet som tilsvarer den kommende verden ... den verden der det er sabbat hele tiden.
Det er i trĂ„d med denne rabbinske tradisjonen at alle mĂ„ltid pĂ„ sabbaten avsluttes med en sĂŠrskilt bĂžnn: «MĂ„ Den NĂ„dige sende oss den dagen som helt og holdent skal vĂŠre sabbat og hvile â det evige liv.»
NÄr sabbaten gÄr mot sin avslutning lÞrdag kveld, tar husmoren frem et sÊrskilt krydderhus av sÞlv og lar krydderduft fylle hjemmet. Det er duften og lukten av sabbaten og den kommende verden som de skal fÄ med seg nÄr arbeidsuken og virkedagene begynner. Og samtidig ber de en bÞnn om at Gud snart, ja i vÄr tid, mÄ sende profeten Elia som er forlÞperen for Messias, og den evige forlÞsning:
NÄr hviledagen nÄ tar slutt, send trÞst og lindring til ditt folk. Send Elia til dem som lider og er i nÞd, slik at sorg og sukk forsvinner.
NÄr gledens dag nÄ tar slutt, send Elia til ditt utvalgte folk. Vi har Êrefrykt for dine gjerninger, send oss lindring forlÞsning og glede.
Da skal vÄre lepper synge av fryd: O Herre, frels oss, O Herre, la det lykkes!
Den verden der sabbaten nÄ feires, er syndens verden. Det er en verden som lever i opprÞr mot den hellige Gud, men som samtidig sukker etter forlÞsning. Derfor ble sabbatsfeiringen og sabbatens innhold allerede i bibelsk tid preget av hÄpet om forlÞsning. Sabbaten kom til Ä peke ut over seg selv, frem mot en ny Herrens dag, med frelse og forlÞsning for Guds skaperverk.
Allerede profeten Sakarja taler om den kommende verden der det skal vÊre én eneste dag, Herrens dag. Sammen med andre bibelvers fra Det gamle testamentet som taler om Messias' komme og den messianske tid, stÄr ordene hos profeten Sakarja i fokus under den avsluttende sabbatsgudstjeneste pÄ lÞrdag ettermiddag:
ï»ż"Se, det kommer en Herrens dag. Da skal Herren, min Gud komme, og alle hellige vĂŠre med ham. Den dagen skal det skje at lyset forsvinner, og de herlige himmellysene slokner. SĂ„ skal det bli Ă©n eneste dag - Herren kjenner den - og ikke dag som veksler med natt; ved kveldstid skal det vĂŠre lyst. Da skal Herren vĂŠre Ă©n og hans navn det eneste."
Mens profeten Sakarja taler om den éne dag, den evige sabbat, taler den store trÞsteprofeten til de landflyktige i Babylon om det messianske sabbatsÄr - in nÄdeÄret fra Herren. Det skal komme en tid sa sabbatens innhold, sabbatsÄret og det store sabbatsÄr skal bli avlÞst av det messianske sabbatsÄr. Det er Guds salvede - Messias - som en dag skal komme og proklamere dette nÄdeÄret (Jes 61,1-11):
1Herren Guds Änd er over meg, for Herren har salvet meg. Han har sendt meg for Ä forkynne et godt budskap for hjelpelÞse, for Ä forbinde dem som har et knust hjerte, rope ut frihet for dem som er i fangenskap, og frigjÞring for dem som er bundet, 2for Ä rope ut et nÄdens Är fra Herren og en hevnens dag fra vÄr Gud, for Ä trÞste alle som sÞrger, 3og gi de sÞrgende i Sion turban i stedet for aske, gledens olje i stedet for sorg, lovsangs drakt i stedet for motlÞs Änd. De skal kalles Rettferds eiketrÊr som Herren har plantet for Ä vise sin herlighet. 4De skal bygge opp igjen gamle ruiner og gjenreise det som fÞr lÄ Þde, de skal fornye ruinbyene som lÄ Þde fra slekt til slekt. 5Fremmede skal stÄ og gjete smÄfeet for dere, utlendinger skal vÊre bÞnder og vindyrkere for dere. 6Men dere skal kalles Herrens prester. Tjenere for vÄr Gud skal dere hete. Dere skal spise av folkenes rikdom og overta deres prakt. 7FÞr hadde dere dobbel skam og vanÊre. NÄ skal de juble over sin del. Derfor skal de ha dobbel arv i landet, evig glede skal de fÄ. 8For jeg er Herren, som elsker rett og hater ran og urett. I troskap gir jeg dem lÞnn og slutter en evig pakt med dem. 9Deres Êtt skal bli kjent blant folkeslagene, etterkommerne deres blant folkene. Alle som ser dem, skal forstÄ at de er en Êtt som Herren velsigner. 10Jeg gleder meg i Herren, min sjel jubler over min Gud. For han har kledd meg i frelsens klÊr og svÞpt meg i rettferdighets kappe lik en brudgom som setter pÄ seg prestelig turban, lik en brud som pynter seg med smykker. 11For som jorden lar spirene vokse, som en hage lar frÞene gro, slik skal Herren Gud la rettferdighet og lovsang spire fram for alle folkeslag.
Det er denne bibelsk-jĂždiske sabbatstradisjon som fĂžres videre og tas opp av tre viktige elementer i nytestamentlig kristendom:
NÄr Jesus begynner sin offentlige gjerning midt i sitt jÞdiske folk, skjer det pÄ sabbaten og i synagogen i hans hjemby Nasaret. Her deltar han i sabbats-formiddags gudstjeneste, her holder han sin fÞrste preken og siterer trÞsteprofetens ord om det messianske sabbatsÄr:
18Herrens à nd er over meg, for han har salvet meg til Ä forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for Ä rope ut at fanger skal fÄ frihet og blinde fÄ synet igjen, for Ä sette undertrykte fri 19og rope ut et nÄdens Är fra Herren.
NÄr Jesus roper ut et nÄdens Är fra Herren i Nasarets synagoge, gjÞr han selv krav pÄ Ä vÊre Messias, og han proklamerer at den nye tid nÄ har brutt inn i verden og i folkets liv: den evige sabbat - Messias-tiden med den virkelighet der det er sabbat hele tiden. Derfor er ogsÄ kjernen i Jesu forkynnelse dette enkle buskap: «Guds rike er kommet nÊr!» og hans gjerning bringer restitusjon i folkets forhold til Gud, og den fÄr konsekvenser for fattige og blinde, for undertrykte og sÞrgende.
De fine og fargerike trÄdene i sabbatsveven samles i Jesu person og verk. Den dype sammenheng mellom sabbaten og sabbatshÄpet pÄ den ene side og Jesu person og gjerning pÄ den annen kommer til uttrykk i alle evangeliene, og vi oppdager den lettere nÄr vi kjenner rikdommen i den bibelsk-jÞdiske sabbats-tradisjon. Vi har tidligere pekt pÄ sabbaten som vesentlig bakgrunn for Johannes-prologen (Joh 1) og dens bekjennelse: «Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi sÄ hans herlighet, den herlighet som den enbÄrne SÞnn har fra sin Far, full av nÄde og sannhet.» - Men vi mÞter ogsÄ denne identifikasjonen med sabbaten i flere av Jesu utsagn.
Den jÞdiske sabbat begynner med en invitasjon hentet fra Salmenes bok: «Kom, la oss juble for Herren, ⊠la oss tre fram for ham med lovsang» (Sal 95). Eller den finnes i senere varianter: «Kom, min venn, til mÞte med bruden!» Det er denne invitasjon Jesus ogsÄ spiller pÄ nÄr han sier til folket i Galilea:
Matteus 11,28
Les i nettbibelen.28Kom til meg, alle dere som strever og bĂŠrer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile.
Den hvile Jesus inviterer til, er nettopp sabbats-hvilen - den evige og messianske sabbats-hvile. Det ser vi ikke bare av de ord og uttrykk han velger i sin situasjon, men vi ser det ogsÄ tydelig av den sammenheng som Jesu invitasjon stÄr i. Umiddelbart etter Jesu invitasjon til sine frender fÞlger to sabbats-fortellinger der Jesu identitet i forhold til sabbaten blir klargjort: I den fÞrste fortellingen lar Jesus sine disipler plukke aks og spise dem pÄ sabbaten, og fortellingen munner ut i Jesu utsagn om at han selv - MenneskesÞnnen - er sabbatens herre. I den andre fortellingen helbreder Jesus en mann med en lam hÄnd, og Jesus konkluderer slik andre rabbinere hadde gjort fÞr ham og gjorde siden: «Det er tillatt Ä gjÞre godt pÄ sabbaten» (Matt 12,12).
Men det er ogsÄ viktig Ä legge merke til den fortellingen som gÄr forut for Jesu invitasjon til den messianske sabbatshvile. I samtale med disiplene til Johannes dÞperen identifiserer Jesus Johannes som den Elia som skulle komme - forlÞperen for Messias. Dermed bekjenner han seg selv som Messias, og uttaler dette ogsÄ direkte idet han sier at Guds rike nÄ bryter frem (Matt 11,12f; jfr.11,2ff). Umiddelbart fÞr invitasjonen til sine galileiske frender uttaler Jesus ogsÄ at han er ett med Faderen, og at ingen kjenner Faderen uten gjennom SÞnnen (11,27).
12Fra dÞperen Johannes' dager og like til nÄ trenger himmelriket seg fram, og de som trenger pÄ, river det til seg. 13For alle profetene og loven har profetert fram til Johannes.
2I fengselet fikk Johannes hÞre om alt Kristus gjorde. Han sendte bud med disiplene sine og spurte: 3«Er du den som skal komme, eller skal vi vente en annen?» 4Jesus svarte dem: «GÄ og fortell Johannes hva dere hÞrer og ser: 5Blinde ser, og lamme gÄr, spedalske renses, og dÞve hÞrer, dÞde stÄr opp, og evangeliet forkynnes for fattige. 6Og salig er den som ikke faller fra pÄ grunn av meg.»
27Alt har min Far overgitt til meg. Ingen kjenner SĂžnnen, unntatt Faderen, og ingen kjenner Faderen, unntatt SĂžnnen og den som SĂžnnen vil Ă„penbare det for.
Det er altsÄ ikke hvilken som helst hvile Jesus inviterer til. Det er den innholdsmettede, messianske sabbatshvile som gir oppreisning og fornyelse til mennesker i denne verden - en fornyelse av menneskets identitet som «skapt i Guds bilde». Det er en invitasjon til det som i paulinsk tankemÄte heter: «en ny skapning i Kristus». I denne invitasjonen setter ikke Jesus sabbaten til side, men han fremstÄr selv som sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse. Og i denne oppfyllelsen stÄr Jesus pÄ Guds side, fordi han selv kommer fra Gud og til oss som «Herre over sabbaten» (Matt 12,8).
Men hva sÄ med sÞndagen? Hvorfor feirer vi den fÞrste dag i uken dersom Jesus er sabbatens dypeste innhold og oppfyllelse?
I jÞdisk litteratur som ble til i tiden mellom Det gamle og Det nye testamente, og som sÊrlig er opptatt av det bibelske endetidshÄp, ble den evige sabbat - den nye dag - omtalt med en egen terminologi. Den kalles den Ättende dag, fordi den er bortenfor syvtallets begrensninger, og den er samtidig den fÞrste dag, fordi den har brutt den sykliske tid og er begynnelsen pÄ en ny era - Guds rikes tid. Her ligger kimen til sÞndagen som kristen helligdag.
Ăn av disse bĂžker som hĂžrer med til den mellom-testamentlige litteratur, er den slaviske Enok-boken. Her fortelles det at den bibelske personen Enok (1 Mos 5,21) fĂ„r et syn der han ser Guds verk i lĂžpet av skapelsens syv dager, og disse syv dager tilsvarer denne verdens tid - de syv tusen Ă„r. Dernest sier Gud til Enok:
«Jeg har ogsÄ fastsatt en Ättende dag, og denne Ättende dag skal vÊre den fÞrste - den fÞrste i mitt skaperverk. De fÞrste syv dager skal stadig gjentas i syv tusen Är, men ved begynnelsen av det Ättende Ärtusen skal det vÊre en tid som ikke telles, en evig tid der det ikke er Är eller mÄneder eller uker eller dager eller timer.» (2 Enok 33,1f)
Det er i denne tradisjonen den fÞrste kristne menighet stÄr nÄr den begynner Ä feire den fÞrste dag etter sabbaten, en dag de ogsÄ kaller den Ättende dag. Barnabas-brevet ble forfattet i fÞrste halvdel av det andre Ärhundre e.Kr. og taler om den evige sabbat som Gud har fastsatt:
«PÄ den vil jeg gi hvile til alt, og jeg vil skape begynnelsen til en Ättende dag, det vil si begynnelsen pÄ en annen verden. Derfor feirer vi ogsÄ den Ättende dag med glede, for pÄ den sto Jesus opp fra de dÞde.» (Barn. 15,8f)
For den fÞrste kristne menighet var Jesu oppstandelse selve grunnlaget for deres Messias-bekjennelse. Men dersom Messias er kommet og den oppstandne er nÊrvÊrende, da har ogsÄ den tid brutt inn «der det er sabbat hele tiden». Det var dette Jesus selv markerte da han begynte sin messianske gjerning pÄ sabbaten i synagogen i Nasaret og gjorde krav pÄ Ä oppfylle trÞsteprofetens ord om det messianske sabbatsÄr - nÄdeÄret fra Herren. Men det er fÞrst nÄr Jesus stÄr opp av graven at det liv bryter frem som er bortenfor den tid som fÞrer til dÞden, - det er det evige liv.
Derfor understreker ogsÄ Det nye testamentet at Jesus stod opp dra de dÞde pÄ den fÞrste dag etter sabbaten. Slik skapelsesfortellingen understreker at Gud har fullfÞrt sitt verk nÄr den syvende dag kommer (1 Mos 2,1), slik henger Kristus pÄ korset ved inngangen til sabbaten fredag ettermiddag og roper «Det er fullbrakt!» (Joh 19,30). Og nÄr den syvende dag og dens hvile er over, stÄr han opp, og den nye skapnings liv bryter frem: pÄ den fÞrste dag etter sabbaten.
Her er det igjen verdt Ă„ lytte til den russisk-ortodokse teolog Alexander Schmemann. Han taler om Jesu oppstandelse og sĂžndagens mysterium, og han sier:
«Oppstandelsens dag var begynnelsen pĂ„ et nytt liv og en ny tid. Den var virkelig den Ă„ttende og den fĂžrste dag, og den ble kirkens dag⊠Dette er dagen da kirken feirer eukaristien â sakramentet for menighetens inntreden i Guds rike og dens deltakelse i det messianske festmĂ„ltid i âden kommende verdenâ, det mĂ„ltid der menigheten fĂ„r del i sitt nye liv.»
StrÞmninger i luthersk teologi har i uminnelige tider betonet at sÞndag ikke er sabbat, og av frykt for judaiserende tendenser har vi sÞkt Ä holde de to dagene sÄ atskilt som overhodet mulig. Reformert teologi, pÄ den annen side, har gjerne talt om sÞndagen som «vÄr sabbat». Jeg tror at begge retninger har noe rett, men at ogsÄ begge tar feil og dermed mister rike dimensjoner i feiringen av Herrens dag.
I den gamle pakts tid feires sabbaten som helligdag og hviledag, og den gir innhold til hÄpet om en evig sabbat. Med den nye pakt skjer det noe nytt, men ogsÄ her er det et hÄp om en fremtidig, evig sabbatshvile. Hebreerbrevets forfatter siterer en av sabbats-salmene, Salme 95, og taler om den hviledag som ennÄ gjenstÄr for Guds folk:
Derfor fastsetter han pÄ ny en dag ... AltsÄ er det fremdeles en hviledag i vente for Guds folk. Den som kommer inn til hans hvile, fÄr jo hvile fra sine gjerninger, likesom Gud hvilte etter sine gjerninger.
Den bok i Det nye testamentet som imidlertid sĂŠrlig er opptatt av den fremtidige, evige sabbat, er Johannes' Ă„penbaring. I de siste kapitlene av Ă penbarings-boken tegnes et fargerikt bilde av den evige sabbat i det nye Jerusalem. Med bakgrunn i jĂždiske sabbats-forestillinger beskrives livet i det nye og evige Jerusalem:
«Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal vÊre hans folk, og Gud selv skal vÊre hos dem. Noe tempel sÄ jeg ikke i byen, for Herren Gud, Den allmektige, og Lammet er dens tempel. Og byen trenger ikke lys fra sol eller mÄne, for Guds herlighet lyser over den, og Lammet er dens lys. Folkene skal vandre i lyset fra byen, og jordens konger skal fÞre sine rikdommer dit. Byens porter skal aldri stenges etter dagen, for natt skal det ikke vÊre der. De skal se hans ansikt, og de skal ha hans navn pÄ sin panne. Natten skal ikke vÊre mer, og de skal ikke ha bruk for lys av lampe eller av sol, for Herren Gud skal lyse over dem. Og de skal herske som konger i all evighet.»
Hva er det sÄ som ligger mellom den gamle pakts helligdag og den evige sabbat? Jo, det er Herrens dag, den fÞrste og den Ättende dag - den dag som tar opp i seg og omdanner alle dager, fordi den er begynnelsen pÄ den evige sabbat allerede her og nÄ.
Vi mÄ altsÄ se sÞndagens forhold til sabbaten i kontinuitetens og oppfyllelsens kategorier. Det betyr at vi med frimodighet skal ta med oss den bibelsk-jÞdiske sabbatsarv inn i en evangelisk sÞndags-kristendom. Men det betyr samtidig at vÄr feiring av Herrens dag fremfor alt mÄ gjenspeile at denne dagen hÞrer sammen med den evige sabbat - den er Messias-tid, begynnelsen pÄ den verden som er frelst og gjenreist, og som er uten ende.
Jeg skrev at den bibels-jÞdiske sabbats-tradisjon fÞres videre og oppfylles i Jesu person og verk, i vÄr feiring av Herrens dag og i den evige sabbat i det nye Jerusalem. Kan vi makte Ä holde dette sammen?
Da Jesus holdt sin sabbats-preken og begynte sin gjerning i synagogen i Nasaret, siterte han trÞste-profetens ord om det messianske sabbats-Är, nÄdeÄret fra Herren. En upÄaktet rabbinsk tradisjon kommenterer de messianske tegn som skal skje nÄr Guds herlighet Äpenbares og Messias-tiden inntrer, slik:
«NĂ„r Den Hellige â velsignet vĂŠre han â Ă„penbarer sin herlighet over Israel, gjĂžr han det ikke i ett nĂ„, for de kunne ikke bli stĂ„ende ved et slikt gode, de ville dĂž ⊠Derfor Ă„penbares den over dem litt etter litt.»
Den nye tid som tok til med Jesu person og verk, var pÄ samme tid synlig og skjult. For mange i synagogen forble Jesus ingen annen enn tÞmmermannen Josefs sÞnn. Men andre i Galilea og Judea som mÞtte Jesus, hÞrte ham tale og opplevde hans frigjÞrende gjerning, idet han brakte gode nyheter til fattige, tilgav mennesker deres synd og helbredet syke. Slik bÊrer det kristne liv og vÄr feiring av Herrens dag tegnets og forsmakens karakter. VÄr glede over Guds skaperverk og hans frelse og vÄre liv med Guds ord og med Herrens gjerninger skal vÊre et tegn og en forsmak pÄ den dag da Herrens nÊrvÊr blir endelig og jorden blir ny.
Derfor lengter jeg fremfor alt etter en feiring av Herrens dag i hjem og menighet der jeg fÄr en forsmak pÄ Guds evige rike. Jeg lengter etter en feiring som gir en gjenglans av den evige sabbat og gir nÊring til vÄrt hÄp og vÄr forventning. Jeg lengter etter en feiring av Herrens dag der Herrens nattverd stÄr i sentrum, men ogsÄ der dette mÄltids forventnings-glede kan spre seg og prege menighetens fellesskap og livet i vÄre hjem.
