Skaperens nÊrvÊr feires med skaperens gaver, med et festmÄltid pÄ sabbatskvelden. Gjennom dette mÄltidet ble gleden over Herrens nÊrvÊr uttrykt pÄ konkret vis.
Hvordan feiret og feirer jÞdene sabbaten med den evige Guds nÊrvÊr i tiden? Den jÞdiske tradisjon har alltid lagt vekt pÄ en ytterst konkret markering og feiring av sabbaten. De tidligere rabbinere pleide Ä si:
«Du skal hellige sabbaten med utsÞkt mat, med god drikke og med vakker klesdrakt. Du skal la din sjel glede seg og fryde seg, og jeg vil gi deg lÞnn for det»
Skaperens nĂŠrvĂŠr feires derfor med skaperens gaver, med et festmĂ„ltid pĂ„ sabbatskvelden. Gjennom dette mĂ„ltidet ble gleden over Herrens nĂŠrvĂŠr uttrykt pĂ„ konkret vis. En rabbinsk lignelse fra Ăst-Europa forklarer noe av bakgrunnen for dette festmĂ„ltidets karakter:
«Det var en gang en ung sĂžnn av en godseier som studerte i en by. Langt fra sitt hjemsted. En dag mottok han en gave fra sin far, en strĂ„lende gave som han lenge hadde drĂžmt om og lengtet etter. Han Ăžnsket Ă„ danse av glede, men fryktet kommentarene fra sine studiekamerater. Derfor inviterte han alle vennene til fest, og sammen danset de og gledet seg over gaven fra faren. Slik er det med sabbaten, kommenterte rabbinerne. Da mottar jĂždens sjel en uvurderlig gave fra sin himmelske Far: sabbatens glede og dype innhold. Da Ăžnsker ogsĂ„ sjelen Ă„ uttrykke denne gleden, men den er redd for Ă„ danse av glede uten at ogsĂ„ sjelens make â kroppen â gleder seg sammen med den. Derfor skal bĂ„de sjel og kropp glede seg over sabbatens gave, med glede i sabbatens festmĂ„ltid.»
Vi mĂ„ imidlertid ikke forveksle sabbatens festmĂ„ltid med moderne nytelseskultur. SabbatsmĂ„ltidet pĂ„ fredag kveld har nemlig alltid vĂŠrt en feiring med diakonal sprengkraft. Den rabbinske tradisjon understreker at sabbaten ikke skal preges av den samfunnsmessige forskjell som gir seg av vĂ„re yrker og sosiale plassering. PĂ„ sabbaten har vi alle samme identitet â da skal vi alle fornyes som mennesker, som «den vi er â skapt i Guds bilde». Da skal hver mann og kvinne fĂ„ kjenne at der «konge» og «dronning» i Guds skaperverk, slik det settes ord pĂ„ menneskeverdet i Salme 8:
2Herre, vĂ„r herre, hvor herlig ditt navn er over hele jorden, du som har bredt ut din prakt over himmelen! 3Fra smĂ„barns og spedbarns munn har du reist et vern mot dem som stĂ„r deg imot, for Ă„ gjĂžre ende pĂ„ fienden og hevneren. 4NĂ„r jeg ser din himmel, et verk av dine fingre, mĂ„nen og stjernene som du har satt der, 5hva er da et menneske â at du husker pĂ„ det, et menneskebarn â at du tar deg av det? 6Du satte ham lite lavere enn Gud og kronet ham med herlighet og ĂŠre. 7Du gjorde ham til herre over dine henders verk, alt la du under hans fĂžtter:
Fordi sabbaten skal fornye menneskets dypeste identitet som «skapt i Guds bilde», understreker den jĂždiske tradisjon at ingen mĂ„ mangle Skaperens gaver pĂ„ denne dagen. Under vanskelige ytre kĂ„r i Ăst-Europa var det derfor slik at synagogene pĂ„ fredag sĂžrget for mat til de som ikke hadde â slik at det skulle bli sabbatsfest i hvert hjem og hver hytte.
Men Skaperens nÊrvÊr er samtidig den frelsende Guds nÊrvÊr, han som forlÞste sitt folk fra slaveriet i Egypt. Sabbaten er derfor ogsÄ frelsens og frihetens dag. NÄr denne dagen feires med en markering av menneskets identitet som «skapt i Guds bilde», blir israelittene minnet om at de Ún gang var slaver i Egypt, men at Gud fridde dem ut av dette slaveriet og gjorde dem til Guds frie folk:
5. Mosebok 5,15
Les i nettbibelen.15Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud fÞrte deg ut derfra med sterk hÄnd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg Ä holde sabbatsdagen.
NĂ„r frelsens og frihetens Gud er nĂŠr, da skal heller ingen i Guds folk mangle frelsens gave â felleskap med Guds folk. Derfor heter det og praktiseres det i denne jĂždiske tradisjon: pĂ„ sabbatskvelden skal ingen vĂŠre alene. NĂ„r sabbatskveldens gudstjeneste er over, inviteres gjerne de som er alene, til et hjem der storfamilien og gjestene sammen spiser sabbatsmĂ„ltid.
En liten historie fra KĂžbenhavn i Ă„rene like fĂžr den annen verdenskrig illustrerer dette. PĂ„ den tiden kom et stort antall jĂždiske flyktninger til den danske hovedstad. De var pĂ„ vei til Israel, Amerika ellet annet land der de hadde slektninger. Og det var ikke enkelt for den jĂždiske menighet i KĂžbenhavn Ă„ ta seg av den store mengden med fattige folkefrender pĂ„ gjennomreise. Hvar gjorde sĂ„ flyktningene? Jo, pĂ„ sabbats ettermiddag kom de og satte seg pĂ„ trappen til synagogen, og da visste ogsĂ„ de danske jĂždene hva som var deres plikt. Det berettes ogsĂ„ at det felleskap og sabbatsmĂ„ltid som da ble feiret i de kĂžbenhavnske hjem, gjorde noe med dem alle â bĂ„de flyktningene og de danske jĂždene.
Og det fortelles om en av de chassidiske* rabbinere i Ăst-Europa at da familien hadde satt seg til sabbatsbordet, banket det pĂ„ dĂžren i hjemmet. Rabbineren gikk bort til vinduet, og da han sĂ„ en vagabond stĂ„ pĂ„ trappen, sukket han tungt. Men sĂ„ lĂžftet rabbineren blikket opp mot himmelen og sa: «Universets Herre, dersom det er plass for denne vagabond i din verden, da er det ogsĂ„ plass for ham i vĂ„r.» HvorpĂ„ vagabonden ble invitert inn til festmĂ„ltid og fellesskap.
*Chassidismen er en religiĂžs og sosial fromhetsbevegelse innen jĂždedommen som oppstod i Ăst-Europa i det 18. Ă„rhundre.
Det er i mĂžte med den bibelske sabbatsglede det skapes en lengsel hos meg for vĂ„r feiring av Herrens dag. NĂ„r vi feirer Den oppstandnes nĂŠrvĂŠr, hvor mye mer skulle vi ikke da ha grunn til Ă„ slippe gleden lĂžs i synlig og konkret forstand â i en fest og et fellesskap som fornyer vĂ„re liv som «mennesker skapt i Guds bilde» og som nye skapninger i Kristus?
HĂžr hva den russisk-ortodokse teolog Alexander Schmemann sier om de helliges samfunn og gudstjenesten:
«Gudstjenesten er fremfor alt den glade sammenkomst av de som skal mĂžte Den oppstandne og gĂ„ inn i bryllupssalen sammen med Ham. Her er det forventningsfull glede og skjĂžnnhet. Det hevdes ofte at denne skjĂžnnhet er unĂždvendig. Visselig er den unĂždvendig, for vi befinner oss her bortenfor «det nĂždvendiges» kategorier. NĂ„r vi venter pĂ„ noen vi elsker, legger en vakker duk pĂ„ bordet og dekker med lys og blomster, sĂ„ gjĂžr vi dette â ikke fordi det er nĂždvendig men av kjĂŠrlighet. Og Jesu Kirke er kjĂŠrlighet, forventning og glede. Den er himmelen pĂ„ jorden â med en glede som er i stand til Ă„ forandre verden.»
Ja, jeg lengter etter Ă„ mĂžte denne glede, denne skjĂžnnhet og denne diakonale kraft i sĂžndagens gudstjeneste og i gudsfolkets felleskap rundt alterbordet. Men gleden skulle ikke stoppe der. Den skulle forplante seg til vĂ„re hjem pĂ„ Herrens dag â med fest og fellesskap.
NÄ er kanskje ikke det Äpne mÄltidsfelleskap med jublende glede over Skaperens gaver og en sÞndags-kristendom med diakonal handlekraft helt i trÄd med norsk folkelynne. Men kanskje skulle vi her Þve bibelsk kulturkritikk overfor inngrodde vaner hos oss selv og i vÄre «gode selskap»?
Tenk hvilken revolusjon som ville skje i vÄre byer og bygder, dersom vi Äpnet vÄre menighetsfelleskap og vÄre hjem og begynte Ä ta pÄ alvor at ingen skal vÊre alene eller mangle Skaperens gaver og Frelserens fellesskap pÄ Herrens dag! Og nota bene: Her dreier det seg om mer enn vennlig veldedighet. Det dreier som at Skaperens gaver skal flyte fritt, og om inkluderende felleskap fordi Herren selv er nÊrvÊrende. Det dreier seg om at Herrens nÊrvÊr og Herrens dag vil gjÞre noe med oss og menneskenes rundt oss.
Jeg har flere ganger gjentatt at sabbaten er en feiring av mennesket fundamentale identitet som «skapt i Guds bilde». Abraham Joshua Heschel har pekt pÄ en spenning i den bibelske fortelling pÄ dette punkt. For hva skjer i skapelsesfortellingen etter at mennesket er skapt og har fÄtt i oppdrag Ä legge jorden og dyreverdenen under seg (1.Mos 1,26ff)? Jo, det fÞrste Gud gjÞre er Ä innstifte hviledagen (1 Mos 2,3) og den senere bibelske fortelling understreker at denne hvile skal gjelde for mennesker, for buskap og for jord i felleskap.
26Gud sa: «La oss lage mennesker i vÄrt bilde, sÄ de ligner oss! De skal rÄde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av pÄ jorden.»
3Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den. For den dagen hvilte han fra hele sitt arbeid, det som Gud hadde gjort da han skapte.
Her kan det vĂŠre grunn til Ă„ stoppe opp et Ăžyeblikk og legge merke til at den bibelske forordning gir en dobbel begrunnelse for den felles hvile for mennesker og buskap. I den fĂžrste gjengivelse av de ti bud begrunnes den felles hvile med Guds egen handling da verden ble skapt:
10men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjÞre noe arbeid, verken du eller din sÞnn eller din datter, verken slaven eller slavekvinnen din, verken buskapen din eller innflytteren som bor i byene dine. 11For pÄ seks dager laget Herren himmelen og jorden, havet og alt som er i dem; men den sjuende dagen hvilte han. Derfor velsignet Herren sabbatsdagen og helliget den.
I den andre gjengivelse av de ti bud, derimot, blir den felles hvile begrunnet ut fra Israels egen historie og utfrielsen av folket fra slaveriet i Egypt:
14men den sjuende dagen er sabbat for Herren din Gud. Da skal du ikke gjÞre noe arbeid, verken du eller din sÞnn eller din datter, verken din slave eller din slavekvinne, verken oksen eller eselet eller noe annet av dyrene dine, eller innflytteren som bor i byene dine, slik at slaven og slavekvinnen skal fÄ hvile, de som du. 15Husk at du selv var slave i Egypt da Herren din Gud fÞrte deg ut derfra med sterk hÄnd og utstrakt arm. Derfor har Herren din Gud befalt deg Ä holde sabbatsdagen.
Disse bibelske sabbatsforskrifter skjÊrer gjennom sosiale forskjeller og likestiller jordeieren med tjeneren og innflytteren, ja, ogsÄ med buskapen. Med basis i Guds skaperverk og i hans frelsesgjerning understreker de bibelske forordningene for sabbaten at mennesket stÄr sammen med den Þvrige skapning under Guds herredÞmme. Ja, i Det gamle testamente er ogsÄ jorda trukket med i sabbatshvilen: nÄr mennesker og buskap har hvile, blir det ogsÄ sabbat for jord og jordsmonn. Her gjelder det imidlertid igjen at vi ikke mÄ la oss fange av et ensidig nytte-motiv. NÄr sabbatsÄret kom hvert syvende Är og det store sabbatsÄret hvert femtiende Är, da hadde dette radikale, sosiale og Þkologiske konsekvenser. Hvert syvende Är skulle jorden ha hvile:
2Tal til israelittene og si til dem: NÄr dere kommer inn i det landet jeg vil gi dere, skal landet holde sabbat for Herren. 3I seks Är skal du sÄ til Äkeren din, og i seks Är skal du beskjÊre vinstokkene og samle inn grÞden i landet. 4Men i det sjuende Äret skal det vÊre sabbat, et hvileÄr for landet, en sabbat for Herren. Da skal du verken sÄ Äkeren din eller beskjÊre vinstokkene.
Men sabbatsĂ„ret gav ikke bare jorden tilbake dens kraft og fruktbarhet. Den grĂžde som jorden bar dette Ă„ret, skulle vĂŠre til fĂžde for alle som bodde i landet â ikke bare for jordeierne, men for jordeierne og leiefolket og de fremmede, for buskapen og de ville dyr (3 Mos 25,5). Dette Ă„ret skulle ogsĂ„ slaver bli satt fri, og all gjeld skulle bli ettergitt. Jord som var solgt â som regel i en Ăžkonomisk tvangssituasjon â skulle ogsĂ„ returneres til sine opprinnelige innehavere i det store sabbatsĂ„ret, i frigivelsesĂ„ret (2 Mos 21,2 ff, 5 Mos 15,1). Igjen legger vi merke til begrunnelsen som de bibelske forordninger gir:
5Du skal ikke hÞste det som har vokst av seg selv etter forrige hÞst, og du skal ikke plukke druer pÄ en ustelt vinstokk. Det skal vÊre sabbatsÄr for landet.
2NÄr du kjÞper en hebraisk slave, skal han arbeide i seks Är. Men i det sjuende Äret skal han fÄ sin frihet uten Ä betale for det.
1Hvert sjuende Ă„r skal du ettergi all gjeld.
23Jord mÄ ikke selges for all fremtid. For landet er mitt, og dere er fremmede og innflyttere hos meg.
55For det er meg israelittene tjener. De er mine tjenere som jeg har fĂžrt ut av Egypt. Jeg er Herren deres Gud.
Gud alene er herre over sin skapning, og dette innebÊrer en fundamental frihet for hvert individ og hver familie. Men dette innebÊrer ogsÄ at mennesket stÄr sammen med buskap, dyr og jord under hans herredÞmme. Sabbaten og sabbatsÄret var og ble en protest mot menneskets autonomi, en protest mot mennesker utnytting av andre mennesker, av buskap og jord. Det var en protest bÄret av bekjennelsen til den ene Gud som rÄr over alt og alle, og som derfor ogsÄ gjorde sabbaten til en fest for all Guds skapning.
Vi er i dag noe usikre pÄ hvor konsekvent de bibelske sabbatsforskrifter ble gjennomfÞrt i det gamle Israel. Ikke desto mindre skulle denne bibelske tradisjonen hjelpe oss til Ä la helligdagen med Guds nÊrvÊr fÞre til en gjenreisning av menneskeverdet og av skaperverkets verdi. Kanskje vi i vÄr tid med miljÞkrise pÄ mange plan og en ny Þkologisk bevissthet med frimodighet skulle fornye dette bibelske dybdeperspektivet pÄ helligdagen?
