Dagen feires til minne om alle døde. I norsk tradisjon har 1. november vært Allehelgensdag. Nå feirer vi den første søndagen i november som Allehelgenssøndag, og da feirer vi både helgener og de av våre egne kjære som er døde.
En helgen er en person som har levd som et forbilde, bĂĄde i sin tro og med sine gode gjerninger. Her i Norge er Olav den hellige mest kjent.
Som alle viktige dager i året, har også Allehelgensdag vært brukt til å ta tegn: Hvordan blir været denne vinteren? Hvem blir gift med hvem?
Mange går til kirkegården og setter lys på gravene til døde de kjente og var glade i. Kanskje rydder de litt på gravene og pynter der på nytt. Nå er tiden over for vår- og sommerblomstene. Nå pynter vi med planter eller kranser som tåler frosten: mosekranser, granbar eller høstlyng.
Det er seint på året, og det blir tidlig mørkt. I mørket lyser gravlyktene så sterkt. De minner oss om at de døde ikke er alene i gravene sine, men at de lever videre, i himmelen.
De døde vi var glad i, blir heller ikke glemt. Vi har dem med oss i tankene og i hjertene. Når vi er lei oss, når vi er glade, og når vi lengter etter noe godt, er de der.
I dag tenker jeg pĂĄ de som har gĂĄtt foran oss. Jeg tenker at de ikke er borte.
Når mange barn nå kler seg ut og går fra dør til dør og vil ha godteri fordi det er halloween, er det en engelsk eller amerikansk feiring av allehelgensaften. Det sies at det er en keltisk, førkristen tradisjon, men Kirken overtok også denne skikken og brukte den til å minnes de døde.
