Det nye testamentets kanon
Samlingen av skriftene i Det nye testamentet skjedde gjennom bruken av bÞkene i kirkene og var i praksis gjort fÞr Är 200 e.Kr. Men vedtakene kom fÞrst pÄ plass 200 Är senere.
NÄr ble Det nye testamentet til? SpÞrsmÄlet kan besvares pÄ flere mÄter. En mÄte Ä svare pÄ er Ä fortelle nÄr bÞkene ble skrevet. De skriftene som utgjÞr Det nye testamentet, ble alle trolig skrevet i lÞpet av det fÞrste Ärhundret e.Kr., dvs. i tiÄrene mellom Är 50 og 100 e.Kr.
Men en kan ogsÄ svare pÄ en annen mÄte - ved Ä fortelle nÄr bÞkene ble samlet til en skriftsamling. FÞrst nÄr kirkemÞtene pÄ slutten av 300-tallet hadde uttalt seg om dette, kan vi snakke om en felles kristen kånon, dvs. en avgrenset samling av skrifter som var autoritet for liv og lÊre i kirkene.
I praksis var de fleste av de 27 skriftene som nÄ utgjÞr Det nye testamentet, allment anerkjent allerede rundt 200 Är tidligere, pÄ siste halvdel av 100-tallet. Men pÄ den tiden eksisterte det ingen sentral kirkelig myndighet som kunne uttale seg eller ta beslutninger pÄ hele kirkens vegne.
Desto mer interessant er det derfor Ă„ se at de kristne menighetene hver for seg â og i kommunikasjon med hverandre â i stor grad kom frem til de samme svarene pĂ„ hvilke skrifter de ansĂ„ som troverdige kilder til Jesu liv og budskap.
NÄr kirkemÞtene pÄ slutten av 300-tallet fastsetter den kristne kånon, dreier det seg altsÄ hovedsakelig om en oppsummering og bekreftelse av en allerede mer enn tohundreÄrig konsensus de kristne menighetene imellom.
Fra Ăžyenvitner til hellig skrift
Utover pÄ 100-tallet e.Kr. Þker tidsavstanden til alt det som hadde hendt med Jesus i Galilea og Jerusalem, og Þyenvitnene er borte. Selv om det fremdeles eksisterer en levende muntlig fortellertradisjon, gjÞr man i stadig stÞrre grad bruk av de skriftlige nedtegnelsene om Jesu liv og om de fÞrste kristnes virksomhet.
De skriftlige vitnesbyrdene om det som hendte med Jesus fĂ„r pĂ„ denne tiden stadig tydeligere status som âhellig skriftâ. Den kristne forfatteren Justin Martyr forteller rundt Ă„r 150 e.Kr. at de kristne, som samles pĂ„ âdagen som blir kalt solens dagâ, leser fra âapostlenes erindringer og profetskrifteneâ. Her ser vi at evangeliene begynner Ă„ fĂ„ samme status som den âegentligeâ Skriften, de jĂždiske hellige skriftene. Men fremdeles finnes det ingen âbibelâ eller noe ânytestamenteâ.
De kjente samlingene av skrifter, sĂŠrlig evangeliene og Paulusbrevene, etableres og anerkjennes i lĂžpet av 100-tallet i de fleste kristne menighetene, og de fĂžrste listene over apostolisk anerkjente og autoritative skrifter dukker opp mot slutten av Ă„rhundret.
En viktig grunn til at de kristne ikke definerte én samling av 27 bÞker sÄ tidlig, var at den boktekniske utviklingen ennÄ ikke gjorde det mulig Ä romme alle disse bÞkene i ett bind. De kristne bÞkene pÄ 100- og 200-tallet var laget av papyrus, og dette var for tykt til at en kunne lage bÞker med 27 skrifter i.
Den stÞrste kristne boken en kjenner til fra 200-tallet, inneholdt de fire evangeliene og Apostlenes Gjerninger i ett bind og kalles Papyrus 45. Boken var pÄ ca. 220 sider da den var hel. Dette markerer trolig grensen for hvor stor en papyrusbok kunne lages. Den andre delen av vÄrt nytestamente er ogsÄ dokumentert gjennom en stor papyrusbok som kalles Papyrus 46. Den ble funnet i Egypt sammen med Papyrus 45 i 1930-Ärene og inneholder det meste av Paulus-brevene.
Den samlingen vi kjenner som Det nye testamentet eksisterte altsÄ i flere bind, FÞrst pÄ 300-tallet, da det tynne pergamentet ble i vanlig bruk i kristne bÞker, kunne hele Det nye testamentet fÄ plass i ett bind. Dette har trolig vÊrt med pÄ Ä framskynde prosessen med Ä gjÞre et endelig vedtak om avgrensing av skriftsamlingen, noe som skjedde i kirkemÞter i 393 og 397 e.Kr.
Tidlige kanonlister
De eldste bevarte vitnesbyrdene om hvilke skrifter som er anerkjent og brukt i menighetene, er fra slutten av 100-tallet e.Kr. Disse finner vi hovedsakelig gjengitt i skriftene til kirkefedrene, dvs. sentrale kirkeledere og teologer fra de fĂžrste kristne Ă„rhundrene. Ettersom disse forfatterne kom fra forskjellige tradisjoner og miljĂžer innenfor kirken, er det en viss variasjon mellom listene, men i all hovedsak dreier disse forskjellene seg om vurderinger av noen av de katolske brevene (brevene utenom Paulusâ brev).
Her er viktige eksempler pÄ slike lister:
Ireneus, biskop i Lyon, omkring 190 e.Kr.: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Paulusâ brev (13 stk), 1. Petersbrev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, Johannesâ Ă„penbaring
Muratoris kanon, en kanonliste fra Roma, slutten av 100-tallet e.Kr.: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Paulusâ brev (13 stk), Judasâ brev, 1. Johannesbrev, 2. Johannesbrev, Johannesâ Ă„penbaring
Eusebius, biskop i CĂŠsarea fra Ă„r 314-39 e.Kr.: Matteus, Markus, Lukas, Johannes, Apostlenes gjerninger, Paulusâ brev (14, inkludert Hebreerbrevet), 1. Petersbrev, 1. Johannesbrev, Johannesâ Ă„penbaring. Han skriver at ogsĂ„ Jakobs brev, Judasâ brev, 2. Petersbrev, og 2. og 3. Johannesbrev er anerkjente av de fleste kirkene, men at de likevel er omdiskuterte. Det samme gjelder Johannesâ Ă„penbaring.
Athanasius, biskop i Aleksandria, pÄskebrevet fra Är 367 e.Kr.: I dette berÞmte brevet lister Athanasius opp som kanóniske alle de 27 skriftene som i dag utgjÞr Det nye testamentet.
KirkemĂžter
KirkemĂžter i Laodikea Ă„r 363 e.Kr., i Hippo Ă„r 393, og i Kartago Ă„r 397 bekrefter disse 27 skriftene som kanĂłniske. I Laodikea regnes riktignok Johannesâ Ă„penbaring ikke med. Dette skriftet forble omdiskutert i lang tid i den Ăžstlige grein av kirken. I enkelte kĂĄnonlister ble en sjelden gang ogsĂ„ andre tidligkristne skrifter tatt med, som for eksempel Hermasâ Hyrden.
Kriterier for kĂĄnon
Hva skulle til for at et skrift skulle bli anerkjent som kanonisk? Det var flere ting det ble lagt vekt pÄ: For det fÞrste var det viktig at det var apostolisk, det vil si at det kunne knyttes til en av Jesu apostler og dermed tilbake til Jesus selv. Markusevangeliet og Lukasevangeliet har ikke navn etter en apostel, men i tradisjonen ble det tidlig hevdet at disse var skrevet av nÊre medarbeidere av apostler, henholdsvis Peter og Paulus.
Hos kirkefedrene finner vi mange omtaler og vurderinger av forskjellige skrifter. Gjennom disse tekstene fÄr vi et inntrykk av hvilke andre kriterier som var medvirkende i vurderingene. Et annet viktig kriterium var alder. Et skrift som bÄde hadde tilknytning til en apostel og som hadde fulgt kirken fra det fÞrste Ärhundre e.Kr., sto sterkt. Ukjente skrifter som dukket opp utover i det andre Ärhundre, var lite troverdige som apostoliske vitnesbyrd, siden apostlenes tid allerede var over.
Apostelnavn og alder var heller ikke nok til Ä gi et skrift kanonisk status. For Ä bli anerkjent mÄtte ogsÄ det lÊremessige innholdet vÊre i samsvar med de eldste apostoliske tradisjonene. For eksempel ble Judasevangeliet avvist av Ireneus pÄ 180-tallet med henvisning til at det var kjettersk. Dessuten mente han Ä vite at skriftet var forfattet ganske nylig.
Et siste, men svĂŠrt viktig kriterium, for inkludering i kĂĄnon var at et skrift var allment brukt. NĂ„r et flertall av kirkene anerkjente og brukte et skrift, talte det sterkt til skriftets fordel. SĂŠrlig gjaldt dette kirker med en historisk tilknytning til en av apostlene.
For at et skrift skulle godkjennes som anerkjent mÄlestokk for kirkens lÊre, som kanónisk, mÄtte det altsÄ stÄ i tradisjonen fra apostlene, og representerte deres vitnesbyrd om Jesus. Skrifter som ikke oppfylte dette hovedkriteriet, ble ikke godkjente som kanóniske, selv ikke om de ellers kunne vÊre bÄde oppbyggelige og rettlÊrte.
Utgangspunktet for skriftenes autoritet
Autoriteten de kanoniske skriftene fikk, hadde for den tidlige kirke utgangspunkt i Jesu egen autoritet. De tolv disiplene som han hadde valgt ut, ble sendt ut som hans utsendinger (apostler) og talsmenn med hans egen autoritet. Apostlenes vitnesbyrd om Jesu liv og lÊre ble dermed den grunnleggende mÄlestokk for kirken. Da tradisjonene fra Jesus og apostlene ble nedfelt skriftlig, ble det disse tekstene som etter hvert overtok som autoritative. Derfor ble det svÊrt viktig for den unge kirken Ä sikre seg at de skriftene som ble anerkjent som apostoliske og kanoniske, virkelig var de som viderefÞrte det apostoliske vitnesbyrdet fra og om Jesus Kristus, kirkens Herre.