PÄske med Lukas

I denne leseplanen tar Jan Gossner og Karin Kristine Holt oss med pÄ en reise gjennom pÄskefortellingen i Lukasevangeliet. Jan Gossner bidrar med refleksjoner over hendelsene i Lukas 22, 1-38, mens Kari Kristine Holt leder oss videre i kapittel 22-24. Sammen bidrar de med spÞrsmÄl og vendinger som hjelper oss Ä aktualisere tekstene i vÄre egne liv og relasjoner.

Banner som leser "PÄske med Lukas" og "16 dager"

Hvem er du i denne beretningen?

Jesus er dÞd. Tiden er kommet til praktiske gjÞremÄl.

Sabbaten nĂŠrmer seg, og det haster med Ă„ ta de korsfestede ned fĂžr kvelden. Soldatene forvisser seg om at de virkelig er dĂžde (jf. Joh 19,33–34), og Pilatus blir selv vitne til at det stemmer. OgsĂ„ her blir en profeti oppfylt (Sak 12,10).

Det haster ogsÄ med Ä salve den dÞde. Kvinnene i Jesu fÞlge tar tak i de praktiske oppgavene med Ä tilberede urter og salver. Dette skulle hindre forrÄtnelse og stank fra liket.

Hva gjÞr vi med den dÞde? En rik rÄdsherre fra Arimatea har aldri stÄtt fram som Jesu disippel, men i hemmelighet har han vÊrt en av hans tilhengere. NÄ gjÞr han Jesus den siste tjeneste ved Ä gi ham en grav.

Etter oppstandelsen hadde det versert ulike konspirasjonsteorier for Ă„ bortforklare oppstandelsen. Bevisene vi har lest om i dette avsnittet utelukker f.eks. at Jesus bare var skinndĂžd.

Bibeltekst

Lukas 23,50–56

Les i nettbibelen.

50NÄ var det en rÄdsherre ved navn Josef, en god og rettskaffen mann, 51som ikke hadde vÊrt med pÄ det de andre hadde vedtatt og satt i verk. Han var fra Arimatea, en by i Judea, og han ventet pÄ at Guds rike skulle komme. 52Han gikk til Pilatus og ba om Ä fÄ Jesu kropp. 53Og Josef tok Jesu kropp ned, svÞpte den i et linklede og la ham i en grav som var hugget ut i bergveggen, og som det ennÄ ikke var lagt noen i. 54Det var forberedelsesdagen, like fÞr sabbaten begynte. 55De kvinnene som var kommet med ham fra Galilea, fulgte etter. De sÄ graven og hvordan Jesu kropp ble lagt der. 56SÄ gikk de hjem og laget i stand velluktende oljer og salver. PÄ sabbaten holdt de seg i ro, som loven krevde.