Ă be med Bibelen i krisetider â Dag 5
Bibelens ord har talt til mennesker gjennom tusener av Ă„r. Denne leseplanen har til hensikt Ă„ hjelpe oss til Ă„ fĂžre samtaler mellom Bibelens tekster og vĂ„re egne liv â i en tid hvor pandemien utfordrer og endrer vĂ„re liv. Sammen kan vi gi ord og tankehjelp for Ă„ be med Bibelen i krisetider.
Den store dĂždsklagen
Diakonen Stefanus er en av de store heltene fra den aller tidligste kirken. Fortellingen om ham fyller mer enn to kapitler i Apostlenes gjerninger (Apg 6,1-8,3). For Ă„ administrere matutdelingen til forfulgte og fattige enker i menigheten utnevnte apostlene syv diakoner, (Apg 6,1-7). Stefanus var en av dem.
Stefanus ble anklaget av RÄdet, Israelsfolkets Þverste politiske og religiÞse organ. Han forsvarte seg med en lang tale som provoserte folkets ledere slik at de «ble sÄ rasende at de skar tenner mot han» (Apg 7,54). De drev ham sÄ ut av byen og steinet ham. Fortellingen om Stefanus sin dÞd har gitt hÄp for mange forfulgte kristne gjennom Ärhundrene. I det intense mÞtet med rasende motstandere ble Stefanus fylt av Den hellige Änd og han sÄ mot himmelen og der sÄ han Guds herlighet og Jesus stÄ ved Guds hÞyre hÄnd. Mens de steinet Stefanus til dÞde ba han Gud tilgi de som drepte ham. Bildet av den Äpne himmelen, i den ytterst vanskelige livssituasjonen, gir trÞst. Selv nÄr det ser som aller mÞrkest ut er det en Äpen himmel. Da blir heller ikke dÞden det verste som skjer.
Den allmenne kapittelinndelingen til Bibelens bÞker ble ikke laget fÞr ut pÄ 1200-tallet. De som gjorde det avsluttet fortellingen om Stefanus med den fÞrste presentasjonen av Saulus. Men fortellingen fortsetter ogsÄ i neste kapittel. Dette har gjort at avslutningen av denne fortellingen ofte blir hoppet over nÄr vi leser om Stefanus. I Apg 8,2 stÄr det at noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en dÞdsklage over ham.
Dette er den fÞrste henvisning til en liturgi anvendt i den kristne kirke, og den fÞrste kristne gravferd vi kjenner. En stor dÞdsklage ble uttrykt med hÞylytt grÄt og klagerop. Dette var ogsÄ stedet for flere av de bibelske klagesalmene. (Se lignende tradisjoner i Det nye testamentet: Joh 11,31-35; Luk 7,11-17).
Dette dobbelte perspektivet i mÞte med dÞden har formet kirkenes gravferdsliturgier. Vi grÄter og sÞrger over den som er dÞd samtidig som vi hÄper og tror pÄ Guds nÊrvÊr og oppstandelsen.
Himmelske Far, vi overgir oss i din sterke hÄnd og roper til deg i vÄr nÞd. Sorgen er tyngre enn vi kan bÊre; savnet er stÞrre enn vi kan tÄle. HÞr vÄre rop og vÄr klage Gud. HÞr oss i vÄr sorg og nÞd, Vi overgir oss til deg som er dÞdens beseirer og ber: Gud, ta vÄr hender og fÞr oss gjennom dÞdsrikets daler. SÄ vil vi igjen lovprise ditt navn.
Amen
1PÄ denne tiden, da tallet pÄ disipler stadig steg, kom de gresktalende jÞdene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. 2De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville vÊre galt om vi forsÞmte Guds ord for Ä gjÞre tjeneste ved bordene. 3Velg nÄ ut blant dere, brÞdre, sju menn som har godt ord pÄ seg og er fylt av à nd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. 4SÄ skal vi vie oss til bÞnnen og tjenesten med Ordet.» 5Dette forslaget ble tatt godt imot av hele forsamlingen. Og de valgte Stefanus, en mann fylt av tro og Hellig à nd, og Filip, Prokoros, Nikanor, Timon, Parmenas og Nikolaus, en proselytt fra Antiokia. 6Disse ble fÞrt fram for apostlene, som ba og la hendene pÄ dem. 7Guds ord nÄdde stadig flere, og tallet pÄ disipler i Jerusalem Þkte sterkt. OgsÄ en stor flokk av prestene ble lydige mot troen. 8Stefanus var full av nÄde og kraft og gjorde store under og tegn blant folket. 9Da sto det fram noen fra den synagogen som ble kalt «Synagoge for frigitte og for kyreneere og aleksandrinere». Sammen med jÞder fra Kilikia og Asia begynte de Ä diskutere med Stefanus. 10Men de kunne ikke stÄ seg mot den visdom og Änd som han talte med. 11Da fikk de i hemmelighet forledet noen til Ä pÄstÄ: «Vi har hÞrt ham si spottende ord mot Moses og mot Gud.» 12Slik hisset de opp folket og de eldste og de skriftlÊrde. Og de gikk mot ham, grep ham og dro ham fram for RÄdet. 13Der fÞrte de fram falske vitner som sa: «Denne mannen holder ikke opp med Ä tale mot dette hellige sted og mot loven. 14Vi har hÞrt ham si at denne Jesus fra Nasaret skal rive ned helligdommen og forandre de skikkene som vi har fÄtt overlevert fra Moses.» 15Alle som var til stede i RÄdet, stirret pÄ ham og sÄ at ansiktet hans var som ansiktet til en engel.
Les mer:
1Ăverstepresten spurte: «Er dette sant?» 2Og Stefanus svarte:«BrĂždre og fedre, hĂžr pĂ„ meg! Herlighetens Gud viste seg for vĂ„r far Abraham mens han bodde i Mesopotamia, fĂžr han slo seg ned i Harran. 3Gud sa til ham: â Dra bort fra landet ditt og fra slekten din til det landet som jeg skal vise deg!â 4Da reiste han fra Kaldeerlandet og bosatte seg i Harran, og etter at hans far var dĂžd, lot Gud ham flytte derfra til dette landet som dere bor i nĂ„. 5Gud ga ham ikke noen egen jord der, ikke sĂ„ mye som en fotsbredd, men han lovet Ă„ gi ham og hans ĂŠtt landet til eiendom, enda han ikke hadde barn. 6Og Gud sa til ham at ĂŠtten hans skulle bo som innflyttere i et fremmed land, der de skulle vĂŠre slaver og bli plaget i fire hundre Ă„r. 7â Men det folket de skal vĂŠre slaver for, vil jeg dĂžmmeâ, sa Gud, â og sĂ„ skal de dra ut og tjene meg pĂ„ dette stedet.â 8Siden ga Gud ham omskjĂŠrelsespakten, og han ble far til Isak og omskar ham pĂ„ den Ă„ttende dagen. Slik gjorde ogsĂ„ Isak med Jakob, og Jakob med de tolv stamfedrene. 9Stamfedrene ble misunnelige pĂ„ Josef og solgte ham til Egypt. Men Gud var med ham 10og berget ham ut av all nĂžd. Han ga ham visdom og lot ham vinne velvilje hos farao, egypterkongen, og kongen satte ham til Ă„ styre Egypt og hele sitt hus. 11SĂ„ ble hele Egypt og Kanaan rammet av hungersnĂžd, og nĂžden var stor. VĂ„re fedre fikk ikke tak i mat. 12Da Jakob hĂžrte at det skulle vĂŠre korn i Egypt, sendte han fedrene dit for fĂžrste gang. 13Andre gangen de kom, ga Josef seg til kjenne for brĂždrene sine, og farao fikk vite om slekten til Josef. 14Da sendte Josef bud og kalte til seg sin far Jakob og hele familien â syttifem personer. 15SĂ„ reiste Jakob ned til Egypt, og der dĂžde bĂ„de han og fedrene vĂ„re. 16De ble fĂžrt til Sikem og lagt i den graven Abraham hadde kjĂžpt av Hamors sĂžnner i Sikem og betalt med sĂžlv. 17Tiden nĂŠrmet seg da Gud skulle innfri det lĂžftet han hadde gitt Abraham. Folket hadde vokst og var blitt tallrikt i Egypt. 18Det sto fram en ny konge i Egypt, en som ikke visste om Josef. 19Han brukte list mot folket vĂ„rt, mishandlet fedrene vĂ„re og tvang dem til Ă„ sette ut spedbarna sine, sĂ„ de ikke skulle leve opp. 20PĂ„ den tiden ble Moses fĂždt. Han var et vakkert barn i Guds Ăžyne. Tre mĂ„neder ble han oppfostret i farens hus. 21SĂ„ ble han satt ut, men faraos datter fant ham og oppdro ham som sin egen sĂžnn. 22Slik ble Moses opplĂŠrt i all egyptisk visdom, og han var full av kraft i bĂ„de ord og handling. 23Da han hadde fylt fĂžrti Ă„r, fikk han inderlig lyst til Ă„ besĂžke sine landsmenn, israelittene. 24Og da han sĂ„ en som ble mishandlet, kom han mannen til hjelp. Han slo egypteren i hjel, sĂ„ han som var blitt mishandlet, fikk sin rett. 25Han trodde at hans landsmenn skulle forstĂ„ at Gud ville bruke ham til Ă„ redde dem, men de skjĂžnte det ikke. 26Neste dag stĂžtte han pĂ„ to menn som sloss. Han prĂžvde Ă„ forlike dem og sa: âDere er jo brĂždre! Hvordan kan dere gjĂžre ondt mot hverandre?â 27Men han som hadde gjort urett mot sin neste, skubbet ham til side og sa: â Hvem har satt deg til leder og dommer over oss? 28Tenker du kanskje Ă„ drepe meg slik du drepte egypteren i gĂ„r?â 29Disse ordene fikk Moses til Ă„ flykte, og han slo seg ned som innflytter i Midjan. Der ble han far til to sĂžnner. 30Da fĂžrti Ă„r var gĂ„tt, viste en engel seg for ham i Ăžrkenen ved Sinai-fjellet, i flammen fra en brennende tornebusk. 31Moses sĂ„ dette synet og undret seg. Da han gikk nĂŠrmere for Ă„ se etter, lĂžd Herrens rĂžst: 32â Jeg er dine fedres Gud, Abrahams og Isaks og Jakobs Gud.â Men Moses skalv av redsel og vĂ„get ikke Ă„ se opp. 33Da sa Herren til ham: â Ta skoene av fĂžttene! For det stedet du stĂ„r pĂ„, er hellig grunn. 34Jeg har sett hvordan folket mitt blir plaget i Egypt og har hĂžrt klagen deres. Jeg har steget ned for Ă„ fri dem ut. GĂ„ nĂ„! Jeg sender deg til Egypt.â 35Denne Moses, som de forkastet da de sa: â Hvem har satt deg til leder og dommer?â â nettopp ham sendte Gud som leder og redningsmann, og til hjelp skulle han ha engelen som viste seg for ham i tornebusken. 36Den samme Moses fĂžrte dem ut og gjorde under og tegn i Egypt, ved RĂždehavet og fĂžrti Ă„r i Ăžrkenen. 37Det var han som sa til israelittene: â Gud skal la det stĂ„ fram en profet som meg blant dere, en av deres egne brĂždre.â 38Da folket var forsamlet i Ăždemarken, var det ogsĂ„ han som var sammen bĂ„de med engelen som talte til ham fra Sinai-fjellet, og med fedrene vĂ„re. Han mottok levende ord for Ă„ gi dem til oss. 39Men fedrene vĂ„re ville ikke adlyde ham. De avviste ham, og i sitt hjerte vendte de tilbake til Egypt 40og sa til Aron: â Lag guder til oss som kan gĂ„ foran oss. For vi vet ikke hva som har hendt med denne Moses som fĂžrte oss ut av Egypt.â 41PĂ„ den tiden laget de en kalv og ofret til denne avguden og jublet over et verk av sine egne hender. 42Men Gud vendte seg fra dem og lot dem tilbe himmelens hĂŠr, slik det stĂ„r skrevet i profetenes bok: Bar dere fram for meg slaktoffer og gaver de fĂžrti Ă„rene i Ăžrkenen, Israels hus? 43Nei, dere bar pĂ„ Moloks telt og guden Refans stjerne, bildene som dere laget for Ă„ tilbe dem. Men jeg vil flytte dere bortenfor Babylon. 44I Ăžrkenen hadde fedrene vĂ„re vitnesbyrdets telt, som Moses skulle lage etter det forbildet han fikk se, slik han fikk befaling om fra Gud, som talte til ham. 45Fedrene vĂ„re overtok det, og under Josva fĂžrte de det med seg inn i landet de fikk i eie etter de hedningfolkene som Gud drev bort foran dem. Slik var det helt til Davids dager. 46Han fant nĂ„de hos Gud, og han ba om Ă„ fĂ„ finne en bolig for Jakobs hus. 47Men det ble Salomo som bygde et hus for Gud. 48Likevel bor ikke Den hĂžyeste i noe som er bygd av menneskehĂ„nd. For slik taler profeten: 49Himmelen er min trone, og jorden er min fotskammel. Hva slags hus kan dere bygge for meg, sier Herren, eller hvor er stedet der jeg kan hvile? 50Har ikke min hĂ„nd skapt alt dette? 51Stivnakket er dere, uomskĂ„ret bĂ„de pĂ„ hjerte og Ăžrer! Alltid stĂ„r dere Den hellige Ă„nd imot, som deres fedre, sĂ„ ogsĂ„ dere. 52Har det noen gang vĂŠrt en profet som fedrene deres ikke forfulgte? De drepte dem som pĂ„ forhĂ„nd forkynte at Den rettferdige skulle komme. Og nĂ„ har dere forrĂ„dt og myrdet ham, 53dere som mottok loven pĂ„ befaling fra engler, men ikke holdt den.» 54Da de hĂžrte dette, ble de sĂ„ rasende at de skar tenner mot ham. 55Men Stefanus var fylt av Den hellige Ă„nd og rettet blikket mot himmelen, og der sĂ„ han Guds herlighet og Jesus stĂ„ ved Guds hĂžyre hĂ„nd. 56Da sa han: «Jeg ser himmelen Ă„pen og MenneskesĂžnnen stĂ„ ved Guds hĂžyre hĂ„nd.» 57Men da skrek de hĂžyt og holdt seg for Ăžrene, og alle som en stormet de mot ham. 58De drev ham foran seg og steinet ham utenfor byen. Vitnene la av seg kappene sine ved fĂžttene til en ung mann som het Saulus. 59Mens de steinet Stefanus, ba han og sa: «Herre Jesus, ta imot min Ă„nd.» 60SĂ„ falt han pĂ„ kne og ropte hĂžyt: «Herre, tilregn dem ikke denne synden!» Med disse ordene sovnet han inn.
1Saulus var enig i drapet pÄ Stefanus. 2Noen fromme menn begravde Stefanus og holdt en stor dÞdsklage over ham. 3Men Saulus fór hardt fram mot menigheten. Han trengte seg inn i hjemmene og slepte ut bÄde menn og kvinner og fikk dem kastet i fengsel.