Kirkene ligger tett i tett i forstedene og slumområdene i utkanten av storbyen Maracaibo. De er løst organisert, men oppfatter biskop Gustavos kirke som et sentrum for sitt arbeid, og samles gjerne der.

– For 40 år siden fikk jeg et sterkt kall til å bli prest. På den tiden reiste jeg som lekmann sammen med min pastor, og vi plantet flere menigheter i Zulia-regionen, forteller Gustavo.

– Etter at jeg hadde blitt ordinert i 2001, grunnla jeg vår misjonskirke, «Casa Adonay» her i hjertet av byen.

Familie

Hans kone og to sønner er også del av kirken.

– Min kone, Alierta, kommer fra Portugal, og bidrar på den måten til det store etniske lappeteppet i Venezuela.

Hans to sønner, Pablo og Samuel, tjenestegjør også i kirken – med hver sine opp- gaver. Pablo er blant annet fotojournalist, og har bidratt med mange av bildene til dette bladet. Samuel har bak seg studier både i musikkproduksjon og teologi, og er nå pastor i kirken.

– Fra USA, Europa og andre land hører vi ofte om fremmedfrykt og rasisme, forteller Samuel Gonzales.

– Slik er det ikke her. Venezuelanerne elsker alt fremmed, og de fleste verdsetter forskjeller både i språk og kultur, sier han.

Fattigdom

– Kirken vår har hele tiden hatt et søkelys på urbefolkningsgruppene i regionen, særlig wayuu-, añuu- og yukpa-gruppene.

Selv om venezuelanerne er tolerante når det kommer til forskjeller, gjenspeiles det ikke i økonomisk utjevning mellom menneskene.

– Fattigdommen er særlig utbredt blant urfolksgruppene, og menighetene har få ressurser, men enorme diakonale oppgaver, forklarer Samuel.

Mangler det meste

– Min kirke har et spesielt søkelys på barna, men vi har ingenting å tilby dem. Vi har ett søndagsskolehefte fra 1990 som vi skriver av og deler på, sier Josué.

Bortsett fra pastoren selv, er det heller nesten ingen av medlemmene som har en bibel.

– Jeg føler meg privilegert over at Gud har gitt meg begge språkene, spansk og wayuunaiki. Jeg forkynner stort sett på spansk, men nå ønsker jeg at Bibelen, Guds ord, gjøres tilgjengelig for menigheten på vårt eget språk. Det er språket som identifiserer oss, og Gud ga oss språket for at vi skulle kunne prise ham med det.

Fra colombiansk side av grensen har Bibelselskapet i mange år finansiert oversettelse av Bibelen til wayuunaiki, som er wayuuenes språk.

– I min menighet har vi ingen bibler på wayuunaiki. Selv om vi vet den eksisterer, hjelper det oss lite så lenge folket ikke kan lese språket. Derfor trenger vi også alfabetiseringsarbeid, og undervisning i morsmålet – både for voksne og barn, understreker pastor Josué.

– Det var biskop Gustavo som motiverte meg til å studere teologi, forteller pastor Josué (bildet)

Biskop Gustavo González har vært en pionér innen arbeidet med menighetsbygging og kirkeplanting i den vestlige delen av Venezuela.

– Selv om jeg var kallet til å gjøre en tjeneste, nektet jeg lenge å begynne med teologiske studier. Men biskopen insisterte, og gjentok gang på gang at jeg ville ha stor nytte av studiene.

– Til slutt ga jeg etter, reiste til Maracaibo og meldte meg som student ved det teologiske instituttet. Selv om jeg hadde vært motvillig i begynnelsen, merket jeg snart en kjærlighet til studiene. Med hjelp av Adonay-kirken fant jeg også en måte å finansiere studiene på. Jeg takker både Gud og biskopen som motiverte meg til å studere, sier Josué.