Salme 13

«Hvor lenge?» I løpet av den perioden vi nå er blitt vant til å kalle «koronatiden», var det nok mange av oss som en eller annen gang stilte seg dette spørsmålet. «Hvor lenge?» Hvor lenge skal vi holde på med tiltak, hvor lenge må vi vente med å reise, hvor lenge er det til jeg får vaksine, hvor lenge er det til normalen kommer tilbake, hvor lenge før jeg kan komme ut av isolasjon, hvor lenge er jeg smittsom, hvor lenge skal ettervirkningene vare ...?

Dog er det kanskje flere enn vi tenker over, muligens flertallet av mennesker til alle tider, lenge før korona, som har levd med dette spørsmålet nesten daglig. Hvor lenge skal krigen vare? Hvor lenge før vi får mat igjen? Hvor lenge før vi kan vende hjem til vårt land? Hvor lenge før barna blir friske, før jeg finner noen å dele livet med, før sorgen mister sin styrke, før okkupasjonsmakten trekker seg tilbake, før torturen tar slutt, før jeg får meg en jobb ...?

Å be med Bibelens salmer er ikke bare å be med «kanoniserte» formuleringer. Det er å la tanker og ord mennesker har rettet til Gud gjennom årtusener få bli mine tanker og ord. I dem finner vi uttrykk for det vi vil si som vi kanskje selv hverken har mot eller kreativitet til å få frem. Salmenes bok er som en pensumbok på bønnens skole.

Mange har lært at de ikke skal klage. Det er til ingen nytte. La oss heller være takknemlige. Vi vet jo at Gud er med oss, at Gud ser og hører oss, at Gud vil vårt beste. Og likevel ... Mange er også de som iblant kjenner på at de har behov for å spørre: «Hva driver du egentlig med? Hvor er du? Ser du ikke, hører du ikke, bryr du deg ikke om at jeg har det vondt? Skal du ikke gripe inn? Hvor lenge?!»

Salme 13 viser oss at det ikke er noen motsetning mellom å klage til Gud og å takke. Når klagen har fått lyde og spørsmålene fått rom, blir det plass til tillit, håp og takk. «Men jeg setter min lit til din miskunn, mitt hjerte skal juble over din frelse. Jeg vil synge for Herren, for han har gjort godt mot meg» (v. 6). Klagen er i seg selv uttrykk for tro på at Gud kan og vil høre og gjøre noe. Lovsangen holder motet oppe når Guds inngripen lar vente på seg eller ikke kommer i den form vi hadde ønsket oss mest.

I en kristens liv finnes sorg og jubel, fortvilelse og håp, død og liv, gledens og smertens mysterier i stadig spenning. Dette vil også gjenspeiles i vår bønn. Jo mer menneskets kompleksitet speiles i den, jo mer kan vi være trygge på at den er ekte. En slik bønn er enkel. Ikke lettvint, for den glatter ikke over eller underslår det som er vanskelig, men uttrykker ganske enkelt det som er der, uten å forstille seg, og gir det til Gud. Den kommer fra hjertet, og menneskets hjerte er det Gud ønsker seg fremfor alt.