Salme 95
à be med Bibelens salmer er Ä la tanker og ord mennesker har rettet til Gud gjennom Ärtusener, fÄ bli mine tanker og ord. I dem finner vi uttrykk for det vi vil si som vi kanskje selv hverken har mot eller kreativitet til Ä fÄ frem. Salmenes bok er som en pensumbok pÄ bÞnnens skole.
1Kom, la oss juble for Herren, hylle vÄr frelses klippe! 2La oss gÄ fram for ham med lovsang, hylle ham med sang og spill! 3For Herren er en stor Gud, en stor konge over alle guder. 4Han har jordens dyp i sin hÄnd, fjelltoppene tilhÞrer ham. 5Havet er hans, han har skapt det, hendene hans har formet det faste landet. 6Kom, la oss knele og kaste oss ned, bÞye kne for Herren, vÄr skaper! 7For han er vÄr Gud, vi er folket han gjeter, flokken i hans hÄnd. Ville dere bare hÞre hans rÞst i dag! 8GjÞr ikke hjertet hardt som ved Meriba, som den dagen ved Massa i Þrkenen, 9da fedrene deres utfordret meg og satte meg pÄ prÞve, enda de sÄ hva jeg gjorde! 10I fÞrti Är hadde jeg avsky for denne slekten. Jeg sa: De er et folk som farer vill i sitt hjerte, de kjenner ikke mine veier. 11SÄ sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile!
Denne salmen, som gjennom Ärhundrer er blitt brukt til Ä Äpne den daglige syklusen av tidebÞnner i klostrene, beveger seg pÄ to plan: invitasjon og beskrivelse. PÄ den ene siden finner vi en rekke imperativer, rettet til den troende forsamling. PÄ den andre, deskriptive utsagn som fÞrst og fremst omhandler Gud, men ogsÄ folket og dets forhold til Herren.
Invitasjonen er til lovprisning og lydighet: «Kom la oss juble for Herren, la oss hylle, la oss tre fram for ham» (v. 1â2), «Kom, la oss knele og kaste oss ned, bĂžye kne» (v. 6), «Ville dere bare hĂžre hans rĂžst i dag! GjĂžr ikke hjertet hardt» (v. 7â8). Beskrivelsene viser oss Herren som Gud, allmektig Skaper og Konge, gjeteren som holder folket i sin hĂ„nd. De gir oss grunnlaget for invitasjonene. Det er fordi Herren er som han er, at folket bĂžr forholde seg til ham slik de oppfordres til.
Selv om det er noe i mange av oss som instinktivt vil vike tilbake for Ä bÞye seg i tilbedelse for en annen, er nok salmens fÞrste del lettere for oss Ä svelge enn den andre. Vi kan takle en allmektig Skaper, et hÞyere Vesen, som, tross alt, kaller pÄ vÄr ÊrbÞdighet nÄr vi gripes av storheten vi ser rundt oss. Teksten leder oss varsomt via det fantastiske skaperverket frem til den Gud som har formet bÄde det og oss.
Men sĂ„ ripper den opp i en smertefull hendelse fra Israels historie: opprĂžret ved Massa og Meriba (2 Mos 17,1â7). Folket pĂ„ vandring gjennom Ăžrkenen mister tillit og tĂ„lmodighet med Gud da det viser seg at det ikke er drikkevann der hvor de har slĂ„tt leir. De klager til Moses, som bringer saken videre til Herren. Herren ber da Moses slĂ„ med staven sin pĂ„ klippen for Ă„ fĂ„ vann til Ă„ strĂžmme fram.
Det er i de konkrete, historiske erfaringene vi gjĂžr, bĂ„de i det smĂ„ og i det store, at vĂ„r tro bĂ„de prĂžves og styrkes. VĂ„r Gud er ikke bare en fjern Skaper, men en som er aktivt tilstede i vĂ„re liv â eller i alle fall Ăžnsker Ă„ vĂŠre det. En Ă„pen, lyttende holdning er det som vil gjĂžre det mulig Ă„ la Gud fĂ„ handle, med oss og gjennom oss.
De siste versene tegner imidlertid et bilde av en Gud som vi kanskje vil nÞle med Ä slippe til. Vil vi ha noe Ä gjÞre med en Gud som fÄr avsky for oss, blir langsint og nekter Ä slippe oss inn til hvilen dersom vi dummer oss ut? Er Gud virkelig sÄnn? En mÄte Ä lese det pÄ, er at dette er salmistens uttrykk for sin opplevelse. Gud beskrives i menneskelige termer, som nÞdvendigvis er utilstrekkelige. Salmen fÄr liksom noe ufullendt over seg. Den blir hengende i luften som en ulÞst konflikt.
Lang tid etter plukker Hebreerbrevets forfatter opp trĂ„den og leser ordene i Salme 95 som et frempek mot den evige hvilen Kristus vil lede oss alle inn til (Heb 4,1â13). Gud gir ikke opp sĂ„ lett. Langsomt og mĂžysommelig forsĂžker Herren Ă„ fĂ„ oss med seg, om det sĂ„ skal ta tusenvis av Ă„r. Den vonde, uavsluttede saken fĂ„r en forlĂžsning.
En slik lesemÄte forklarer ikke alt. Den gir ikke tilfredsstillende svar pÄ alle vÄre ulÞste gÄter og oppklarer ikke alle vÄre flokede gudsbilder. Den letter ikke nÞdvendigvis byrden en tung livserfaring utgjÞr. Men kanskje kan den gi styrke til Ä leve litt lettere med det uforklarlige, mot til Ä forestille oss en Gud som kan ha rettmessige forventninger til oss, hÄp om at vi en gang skal finne hvile, ikke bare for vÄr kropp, men for vÄr forstand og for vÄre sÄrede sinn.
Sjekk bibelreferansene
1PÄ Herrens befaling brÞt hele Israels menighet opp fra Sin-Þrkenen og dro videre fra sted til sted. De slo leir i Refidim, men der fantes det ikke vann sÄ folket kunne fÄ drikke. 2Folket trettet med Moses og sa: «Gi oss vann sÄ vi fÄr drikke!» Moses svarte: «Hvorfor tretter dere med meg? Hvorfor setter dere Herren pÄ prÞve?» 3Men folket tÞrstet etter vann. De klaget til Moses og sa: «Hvorfor har du fÞrt oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna vÄre og buskapen vÄr skal dÞ av tÞrst?» 4Da ropte Moses til Herren og sa: «Hva skal jeg gjÞre med dette folket? Snart steiner de meg!» 5Herren sa til Moses: «Ta med deg noen av Israels eldste og gÄ fram foran folket. Og staven som du slo pÄ Nilen med, skal du ta med deg nÄr du gÄr. 6Se, jeg skal stÄ foran deg pÄ klippen ved Horeb. NÄr du slÄr pÄ klippen, skal det komme vann ut av den, sÄ folket fÄr drikke.» Moses gjorde som Herren sa, for Þynene pÄ Israels eldste. 7Han kalte stedet Massa og Meriba. For der trettet israelittene, og der satte de Herren pÄ prÞve da de sa: «Er Herren iblant oss eller ikke?»
1La oss altsÄ vÊre pÄ vakt sÄ det ikke skal vise seg at noen av dere blir liggende etter, siden lÞftet om Ä komme inn til Guds hvile fortsatt gjelder. 2For det gode budskapet er forkynt bÄde for oss og for dem. Men ordet disse hÞrte, ble til ingen nytte, fordi de ikke ble ett i troen sammen med dem som hÞrte det. 3Og det er vi som tror, som gÄr inn til hvilen. For han sa: SÄ sverget jeg i min vrede: Aldri skal de komme inn til min hvile!Guds gjerninger var riktignok fullfÞrt da verdens grunnvoll var lagt. 4For et sted har han sagt om den sjuende dagen: SÄ hvilte Gud pÄ den sjuende dag fra alle sine gjerninger. 5Men her sier han: Aldri skal de komme inn til min hvile! 6AltsÄ stÄr det fortsatt igjen at noen skal komme inn til hvilen. For de som fÞrst fikk det gode budskapet, kom ikke inn pÄ grunn av ulydighet. 7Derfor fastsetter han pÄ nytt en dag: «i dag», nÄr han lang tid etter gjennom David sier dette som vi alt har nevnt: I dag, om dere hÞrer hans rÞst, sÄ gjÞr ikke hjertene harde. 8For hvis Josva hadde fÞrt dem til hvilen, ville ikke Gud senere ha talt om en annen dag. 9AltsÄ er det fremdeles en sabbatshvile i vente for Guds folk. 10Den som kommer inn til hans hvile, fÄr jo hvile fra sine gjerninger, slik Gud hvilte fra sine. 11La oss derfor ivre etter Ä komme inn til denne hvilen, sÄ ingen faller fra pÄ grunn av samme slags ulydighet. 12For Guds ord er levende og virkekraftig og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom til det klÞver sjel og Änd, marg og bein, og dÞmmer hjertets tanker og planer. 13Ingen skapning er skjult for ham. Alt ligger Äpent og nakent for Þynene pÄ ham som vi skal stÄ til regnskap for.