Savn - Dag 2
«Etter som tiden gikk, grodde sĂ„ret. Jeg kunne begynne Ă„ bruke hĂ„nden igjen som normalt, men den var ikke som fĂžr. Vil aldri bli det. PĂ„ steder inni meg har jeg andre arr. Sammenvokste bruddflater etter dem jeg har mistet. Arr etter den kjĂŠrligheten som var â og etter den som ikke ble.»
Mangle noen
En morgen da han var tre Är vÄknet en av sÞnnene mineog oppdaget at han var syk. Da han skjÞnte at han ikke
kunne komme seg til barnehagen denne dagen, utbrĂžt han
fortvilet: «Men da fÄj de ikke sett meg i dag. De kommej til
Ä mangle meg.»
De kommer til Ă„ mangle meg.
Dette var sorg i en liten utgave.
Sorg er Ă„ mangle noen.
Den som har mÞtt sorgen, har mÄttet ta inn over seg
at morgendagen mangler noen.
Noe er ugjenkallelig forandret.
Sorgen har kommet pÄ besÞk. Og den vil ikke gÄ igjen.
Den har flyttet inn og fylt plassen etter det som ikke ble.
Livet, slik vi har kjent det, er over.
Mer og mer forsoner vi oss med at livet er enveiskjĂžrt.
Livet gÄr bare en vei: langs tiden, med en hastighet
av seksti sekunder i minuttet. Bakover er det stengt.
Det som er borte, kommer ikke igjen.
Og det som kunne kommet, vil aldri komme.
Sorg er nesten ikke til Ă„ bĂŠre.
Det er bare sÄ vidt vi klarer det.
Det er tomt i rommet, men inni oss er det tusen rop:
Kom tilbake!
Det mangler noe her!
Ikke reis fra oss!
Hvordan kan jeg gÄ videre nÄ?
Skal jeg aldri fÄ berÞre deg igjen?
Ă
mangle noen kan vĂŠre som Ă„ ha et sort hull i seg.
Lyset og kraften og nesten alt blir sugd inn i det.
Men kanskje en gang, med tiden, vil den som mangler noen
kunne si:
Takk for at jeg hadde noen Ă„ miste.
Og takk for en kjÊrlighet sÄ sterk
at den var vond Ă„ bli fratatt.
15Det som er kroket, kan ingen rette opp. Det som mangler, kan ingen telle.
Flere bibelvers
24Mine sukk er blitt mitt brÞd, klageropene mine strÞmmer som vann. 25Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nÄ. 26Jeg fÄr ikke fred, ikke ro, ikke hvile, sÄ opprÞrt er jeg.
34SÄ flerret Jakob klÊrne sine, bandt sekkestrie om hoftene og sÞrget over sÞnnen sin i lange tider. 35Alle sÞnnene og dÞtrene hans kom for Ä trÞste ham, men han ville ikke la seg trÞste. «I sorg skal jeg gÄ ned til min sÞnn i dÞdsriket», sa han. Og faren grÄt over sÞnnen sin.