Telle dager: I påska – Dag 4

En rem av deres hud

Det finnes mange mennesker langs veien i Jesu siste uke. Og jeg kan kjenne meg igjen i dem. De kunne vært meg. Jeg har en rem av deres hud.

Vi har Peter som sniker seg bort i skam, og Judas som lar seg lure inn i et maktspill blant prestene. Hadde vi visst hva han tenkte på, ville vi kanskje forstått ham. Prestene og folkets ledere står der. De klarer ikke å få grep på at Gud er større enn de hadde trodd, så de dreper ham i stedet. Der er Pilatus, som med sin passivitet dømmer Jesus til døden. Herodes er der og forsøker å samle popularitet. Barabbas dukker opp, skyldig og dødsdømt, og får høre: Du er fri, Jesus har tatt din plass i døden. Josef fra Arimatea gir Jesus sin grav, og disipler rømmer inn mellom trærne. Og soldatene, de er der som lydige redskaper for myndighetene. Offiseren ved korset innser at denne mannen faktisk er fra Gud. Vi har den ene røveren på korset, som spotter seg inn i døden, og vi har den andre, som kjenner igjen Guds Sønn og ber den enkleste bønnen i hele Bibelen: Husk på meg! Kvinnene fra Galilea står på avstand og betrakter det hele mens de gråter, og noen håner ham som henger på korset. De ber ham frelse seg selv og har ikke forstått at han var kommet for å frelse dem, ikke seg selv. Mange står langs lidelsens vei. Noen gråter over Jesus. Andre bare kikker nysgjerrig på Guds lam, som bærer verdens synder.

Og vi har til slutt Simon, pilegrimen, mannen som hadde båret med seg sine synder fra byen Kyréne. I dag tar vi på oss hans kappe og bærer korset og syndene helt til Golgata-høyden. Og sammen med Simon fra Kyréne legger vi det fra oss der.