Jobs bok - Dag 3
Etter at vennene har sittet sammen med Job i taushet i sju dager, bryter Job tausheten. Det er en vakker og poetisk tale, men den er rystende.
Job Ăžnsker seg dĂžden. Han Ăžnsker at han aldri hadde blitt fĂždt, eller at han hadde dĂždd som nyfĂždt. Mange av oss har nok hatt de samme tankene nĂ„r livet har gitt oss kraftig motgang. Tanken pĂ„ dĂžden blir en trĂžst nĂ„r alt ser mĂžrkt ut og hĂ„pet om endring ikke er til stede. I dĂžden er alle like, fanger og frie, smĂ„ og store, rike og fattige. Ănsket om dĂžden kan nok vĂŠre en mĂ„te Ă„ fĂ„ ut frustrasjon pĂ„, men det endrer ingen ting.
Legg merke til vers 25: «Det jeg frykter mest, har rammet meg». Selv da Job levde sitt liv i overflod og tilfredshet, fryktet han at ulykken skulle komme. Denne livsangsten og dÞdsangsten kan vÊre typisk for oss. Men det er ogsÄ her vi trenger en frelser. En som sier: «Frykt ikke, for jeg er med deg» (Jes 41,10).
AnvendelsesspÞrsmÄl
- Er det en konflikt mellom den tilliten Job uttrykker i de to fĂžrste kapitlene og kampen og fortvilelsen han gir uttrykk for videre?
1Til sist Ă„pnet Job munnen og forbannet den dagen han ble fĂždt. 2Job tok til orde og sa: 3Bort med den dagen jeg ble fĂždt, den natten det ble sagt: «En gutt er unnfanget.» 4Den dagen â la den bli mĂžrke, sĂ„ Gud i det hĂžye ikke spĂžr etter den og dagslys aldri faller pĂ„ den! 5La mĂžrke og dĂždsskygge fĂ„ den, la skyer hvile over den og formĂžrkelse skremme den! 6Den natten â la mĂžrke skygger ta den sĂ„ den ikke regnes med blant Ă„rets dager og ikke kommer med nĂ„r mĂ„neder telles. 7Ja, mĂ„ den natten bli ufruktbar og gledesrop ikke lyde. 8La den forbannes av dem som maner fram ulykkesdager, de som kan vekke Leviatan. 9La nattens morgenstjerner slukne, la den vente pĂ„ lys som ikke kommer, la den aldri se morgenrĂždens fĂžrste blikk! 10For den stengte ikke morslivets dĂžrer for meg og skjulte ikke lidelsen for mine Ăžyne. 11Hvorfor dĂžde jeg ikke da jeg ble fĂždt, utĂ„ndet da jeg kom fra mors liv? 12Hvorfor tok de meg pĂ„ fanget, la meg til brystet for Ă„ die? 13NĂ„ kunne jeg ligget i ro, sovnet og sĂ„ fĂ„tt hvile 14med konger og rĂ„dgivere pĂ„ jorden, de som bygde der det nĂ„ er ruiner, 15eller med stormenn som hadde gull og fylte sine hus med sĂžlv. 16Da hadde jeg ikke vĂŠrt til, lik et foster som dĂžr i det skjulte, lik et spedbarn som aldri sĂ„ dagens lys. 17I graven har de urettferdige rast fra seg, der hviler de som har tĂžmt sine krefter. 18Fanger har fred, de hĂžrer ikke vokterens rop. 19Der er bĂ„de smĂ„ og store, der er tjeneren fri fra sin herre. 20Hvorfor gir dagen lys til de lidende og liv til de ulykkelige, 21til dem som venter forgjeves pĂ„ dĂžden og sĂžker den mer enn skjulte skatter, 22til dem som glade ville ha jublet og frydet seg om de fant en grav, 23til en mann som ikke finner vei fordi Gud stenger for ham? 24Mine sukk er blitt mitt brĂžd, klageropene mine strĂžmmer som vann. 25Det jeg frykter mest, har rammet meg. Det jeg gruer for, kommer nĂ„. 26Jeg fĂ„r ikke fred, ikke ro, ikke hvile, sĂ„ opprĂžrt er jeg.