1Da tok Bildad fra Sjuah til orde og sa: 2Hvor lenge vil du tale slik med ord som en mektig vind? 3Tror du at Gud forvrenger retten, at Den veldige fordreier rettferdigheten? 4Hvis dine barn synder mot ham, så gir han dem i syndens vold. 5Men om du søker Gud og ber Den veldige om nåde, 6om du er ren og rettskaffen, så vil han våke over deg og gjenreise din rettferds bolig. 7Din begynnelse var liten, men slutten blir stor. 8Spør tidligere slekter, hold fast på det fedrene fant. 9For vi er fra i går, vi vet ingen ting. Som en skygge er våre dager på jorden. 10Men fedrene vil lære deg og tale til deg, føre fram ord fra sitt hjerte. 11Vokser vel papyrus hvor det ikke er myrlendt, blir sivet stort der det ikke er vann? 12Mens det står grønt og uskåret, visner det, før alt annet gress. 13Slik går det med alle som glemmer Gud. Håpet går under for den som er ugudelig. 14Hans trygghet henger i tynne tråder, han setter sin lit til spindelvev. 15Han støtter seg til eget hus, men det holder ikke; han klamrer seg til det, men det blir ikke stående. 16Frodig står han i solen, brer greinene ut over hagen sin. 17Men hans røtter slynger seg inn i en steinrøys, de kikker fram mellom steiner. 18Hvis han rives vekk fra sitt sted, kjenner det ham ikke: «Jeg har aldri sett deg.» 19Slik er gleden på hans vei, før den neste gror opp av støvet. 20Se, Gud avviser ikke den fromme og gir ikke styrke til ugjerningsmenn. 21Han vil på ny fylle din munn med latter, legge jubelrop på dine lepper. 22De som hater deg, må kle seg i skam, de lovløses telt blir borte.