Jobs bok - Dag 7
Jobs enetale fortsetter. Og enda mindre enn i forrige kapittel svarer Job pĂ„ Elifasâ ord. BĂ„de Elifas og Job mener at Gud stĂ„r bak lidelsene, men mens Elifas ganske enkelt tolker lidelsen inn i et skyldâstraff-system, vender Job seg til Gud med et stort HVORFOR. Han beskriver hvordan dagene og nettene hans gĂ„r. Om dagen lengter han etter natten â kanskje blir det Ă„ legge seg ned en trĂžst? Men selv ikke om natten fĂ„r han fred. SĂ„ nĂ„r han legger seg, tenker han: NĂ„r kan jeg stĂ„ opp igjen? Han roper til Gud: Jeg vil ikke mer! La meg vĂŠre (vers 16)!
Han ber Gud om Ä fÄ dÞ, hvorfor tar du ikke blikket fra meg, lar meg vÊre i fred?
Jobs kloke valg i denne fortvilte situasjonen er at han vender klagen, angsten, dÞdsÞnsket og spÞrsmÄlene mot Gud. Job kjente Gud. Selv nÄr han er i det mÞrkeste mÞrke, er det Gud han vender seg til.
Gud tÄler vÄr klage og fortvilelse. I alt vÄrt mÞrke, nÄr vi ikke ser noen annen utvei, er det han som bÊrer oss.AnvendelsesspÞrsmÄl
- Hvor kan jeg gÄ med min fortvilelse?
1Har ikke mennesket en strid pĂ„ jorden, et liv som dagene til en leiekar? 2Han ligner en tjener som stĂžnner etter skygge, en dagarbeider som venter pĂ„ lĂžnn. 3MĂ„neder med tomhet ble min lodd, netter med lidelse min skjebne. 4SĂ„ snart jeg legger meg, spĂžr jeg: «NĂ„r kan jeg stĂ„ opp?» Natten blir lang, til det lysner, er jeg full av uro. 5Kroppen er dekket med mark og sĂ„rskorper. StĂžvet gror fast i huden, og den verker. 6Dagene gĂ„r fortere enn en vevskyttel, de gĂ„r til ende uten hĂ„p. 7Husk at mitt liv er et pust! Aldri mer fĂ„r jeg se lykke. 8Ăyet som vokter meg, ser meg ikke lenger. Retter du Ăžynene mot meg, er jeg der ikke. 9En sky lĂžses opp og blir borte, og den som farer ned til dĂždsriket, stiger aldri opp. 10Han kommer ikke tilbake til sitt hus, hjemstedet kjenner ham ikke. 11SĂ„ legger jeg heller ikke bĂ„nd pĂ„ min munn. Jeg vil tale med angst i Ă„nden, klage i bitter sjelekval. 12Er jeg et hav eller et sjĂžuhyre siden du setter vakt over meg? 13Jeg sier: «Mitt leie fĂ„r vĂŠre min trĂžst, la sengen bĂŠre min klage.» 14Da skremmer du meg med drĂžmmer, med syner gjĂžr du meg redd. 15Aller helst vil jeg kveles. Heller dĂžden enn denne kroppen! 16Jeg vil ikke mer! Jeg lever ikke evig. La meg vĂŠre! Mine dager er forgjeves. 17Hva er et menneske siden du akter det sĂ„ hĂžyt og bryr deg sĂ„ mye om det? 18Du gransker det hver morgen, prĂžver det hver stund. 19Hvorfor tar du ikke blikket fra meg og gir meg ro til Ă„ svelge mitt spytt? 20Om jeg synder, hva gjĂžr det deg, du som vokter mennesket? Hvorfor gjĂžr du meg til skyteskive? Er jeg blitt til byrde for deg? 21Hvorfor tilgir du ikke min synd og bĂŠrer over med min skyld? NĂ„ mĂ„ jeg legge meg i stĂžvet; leter du etter meg, er jeg ikke mer.