Jobs bok - Dag 6

Logos leseplan header (4-21)
Antall dager 8
Hva Logos 4 - 2021

Elifas har gitt sitt fÞrste svar til Jobs dype klage. Men Elifas forenkler saken og bommer nÄr han sier at Job har en hemmelig synd han mÄ fÄ ordnet opp i. «HÞr Elifas, du mÄ fÞrst oppfatte mitt spÞrsmÄl fÞr du svarer.»

Job trenger mer. Derfor skriker han som et sÄret dyr. Han tigger og ber om hjelp. For nÄ er sorgen tyngre enn sanden ved havet.

Job ville ikke ropt hvis det ikke var noe som plaget ham. Elifas har sagt mange vakre og gode ting, men han hjelper ikke Job, og viser ingen medfĂžlelsee.

I sin fortvilelse ber Job om at Gud vil skjÊre over livstrÄden. Han har ingen ting Ä leve for. Job er helt utslitt, han orker ikke mer.

Det at vennene kom, skulle betydd trĂžst for Job, men slik ble det ikke. Vennene sviktet. Ordene fra dem var som en bekk uten vann.

Jobs rop ligner ogsÄ pÄ menneskenes rop i dag. I sin overflod, komfort og nytelse, eller jag etter Ä vÊre perfekt, er dagens mennesker ogsÄ forlatt og alene. Menneskene trenger mer enn ting, de trenger Gud.

AnvendelsesspÞrsmÄl

  • TĂ„ler Gud min klage?

Job: Mine brĂždre svikter

Job 6,1-30

Les i nettbibelen.

1Da tok Job til orde og sa: 2Å, om min uro kunne veies og legges i vektskĂ„len med min sorg! 3For nĂ„ er de tyngre enn havets sand; derfor taler jeg uten Ă„ tenke. 4Piler fra Den veldige sitter i kroppen, giften tar min kraft; redsler fra Gud samler seg mot meg. 5Skriker vel et villesel som gresser, rauter en okse nĂ„r den har fĂŽr? 6Hvem spiser smaklĂžs mat uten salt? Er det noen smak pĂ„ stokkrosens saft? 7Det byr meg imot Ă„ rĂžre ved slikt, det er som Ă„ spise bedervet mat. 8Om bare min bĂžnn ble hĂžrt, om Gud ville innfri mitt hĂ„p! 9Om han bare ville knuse meg, lĂžfte sin hĂ„nd og gjĂžre ende pĂ„ meg! 10Da fĂ„r jeg tross alt en trĂžst nĂ„r jeg vrir meg i nĂ„delĂžs pine: SĂ„ hadde jeg ikke fornektet Den helliges tale. 11Hvilke krefter har vel jeg til Ă„ holde ut? Finnes et mĂ„l jeg kan strekke meg mot? 12Er jeg sterk som stein, er kroppen min av bronse? 13Nei, jeg er fullstendig hjelpelĂžs, jeg finner ingen utvei. 14Den som ikke viser godvilje mot sin neste, har oppgitt sin frykt for Den veldige. 15Og mine brĂždre sviktet som en bekk, et bekkefar der vannet blir borte. 16Den var dekket av tykk is, skjult under snĂžen. 17I tĂžrketiden stilner den, i varmen tĂžrker den inn. 18StrĂžmmen mister sin retning; vannet renner ut i sanden og blir borte. 19Karavaner fra Tema speidet etter vann, de reisende fra Saba satte sitt hĂ„p til det. 20De stolte pĂ„ det, men ble til skamme. Da de kom fram, ble de skuffet. 21NĂ„ er dere blitt en slik bekk! Dere ser det grufulle og blir redde. 22Har vel jeg noen gang sagt: «Gi meg noe! Bruk deres rikdom til Ă„ kjĂžpe meg fri! 23Redd meg fra fienden, fri meg fra voldsmenns hĂ„nd!» 24Rettled meg, sĂ„ skal jeg tie. Vis meg hvor jeg har feilet! 25Kan oppriktige ord sĂ„re? Men hvordan er det dere taler til rette? 26Vil dere irettesette meg for min tale? Ord fra en fortvilet spres for vinden. 27Ville dere kaste lodd om foreldrelĂžse og kjĂžpslĂ„ om en venn? 28LĂžft nĂ„ hodet og se pĂ„ meg! For jeg lyver dere ikke rett opp i ansiktet. 29Tenk dere om! GjĂžr ikke urett! Vend om; jeg er ennĂ„ rettferdig! 30Finnes det urett pĂ„ min tunge? Kjenner jeg ikke smaken av sorg?