1Siden gikk Moses og Aron til farao og sa: «Så sier Herren, Israels Gud: La mitt folk dra, så de kan feire høytid for meg i ørkenen!» 2«Hvem er Herren?» spurte farao. «Skulle jeg lyde ham og la folket dra? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel dra.» 3De sa: «Hebreernes Gud har møtt oss. La oss få dra tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, så han ikke rammer oss med pest eller sverd.» 4Men egypterkongen sa til dem: «Moses og Aron, hvorfor vil dere holde folket borte fra pliktene? Gå tilbake til arbeidet deres!» 5Så sa farao: «Se hvor tallrikt folket er blitt i landet nå. Og dere vil få dem til å legge ned arbeidet!» 6Samme dag ga farao befaling til folkets slavedrivere og oppsynsmenn: 7«Heretter skal dere ikke gi folket halm til å lage murstein med, slik som før. De skal selv gå og sanke halm. 8Men dere skal pålegge dem å lage like mye murstein som før, dere skal ikke skjære ned på mengden. For de er late, derfor skriker de: La oss dra og ofre til vår Gud! 9Legg tungt arbeid på mennene, så de har nok å gjøre og ikke får tid til løgnaktig snakk!» 10Da gikk slavedriverne og oppsynsmennene ut og sa til folket: «Så sier farao: Jeg gir dere ikke halm. 11Gå selv og hent halm hvor dere finner den! Men det blir ikke skåret ned på arbeidsmengden.» 12Da spredte folket seg ut over hele Egypt for å sanke strå til halm. 13Slavedriverne presset på og sa: «Gjør arbeidet deres ferdig, fullt dagsverk hver dag, som da dere fikk halm!» 14Og oppsynsmennene som faraos slavedrivere hadde satt over israelittene, ble slått. Slavedriverne sa: «Hvorfor har dere verken i går eller i dag fått ferdig den fastsatte mengde murstein, slik som før?» 15Da gikk israelittenes oppsynsmenn og ropte til farao: «Hvorfor gjør du slik mot tjenerne dine? 16Tjenerne dine får ikke halm, likevel sier de til oss: Lag murstein! Se, tjenerne dine blir slått, og det er ditt folk som har skylden.» 17Men farao sa: «Late er dere, late! Derfor sier dere: La oss dra og ofre til Herren. 18Men gå nå og arbeid! Halm får dere ikke, men dere skal likevel levere den fastsatte mengden murstein.» 19Israelittenes tilsynsmenn innså at de var ille ute da det ble sagt: «Dere får ikke skjære ned på den daglige mengden med murstein!» 20Da de kom ut fra farao, møtte de Moses og Aron, som sto og ventet på dem. 21De sa til dem: «Måtte Herren se dere og dømme dere, for dere har gjort oss frastøtende i faraos og hans tjeneres øyne. Dere har lagt sverdet i hånden på dem så de kan drepe oss.» 22Da vendte Moses seg til Herren igjen og sa: «Herre, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor har du sendt meg? 23Fra den stund jeg gikk til farao for å tale i ditt navn, har han handlet ondt mot dette folket. Og du har ikke gjort noe for å befri folket ditt!» 1Herren sa til Moses: «Nå skal du få se hva jeg vil gjøre med farao. Tvunget av en sterk hånd skal han la dem dra, og tvunget av en sterk hånd skal han drive dem ut av landet sitt.» 2Gud talte til Moses og sa: «Jeg er Herren. 3Jeg viste meg for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud, Den veldige, men under mitt navn Herren var jeg ikke kjent for dem. 4Og jeg opprettet min pakt med dem for å gi dem landet Kanaan, det landet de bodde i som innflyttere. 5Jeg har også hørt hvordan israelittene stønner fordi egypterne har gjort dem til slaver, og jeg husker min pakt. 6Si derfor til israelittene: Jeg er Herren. Jeg vil føre dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt og fri dere fra slaveriet. Jeg vil løse dere ut med utstrakt arm og med store straffedommer. 7Jeg vil ta dere til mitt folk og være deres Gud. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud, som fører dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt. 8Og jeg vil føre dere til det landet jeg med løftet hånd lovet Abraham, Isak og Jakob. Jeg vil gi dere det til eiendom. Jeg er Herren.» 9Slik talte Moses til israelittene. Men de hørte ikke på Moses, for de var motløse på grunn av det harde arbeidet. 10Da sa Herren til Moses: 11«Gå og si til farao, kongen i Egypt, at han skal la israelittene få dra fra landet.» 12Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, israelittene hører ikke på meg. Hvorfor skulle da farao høre på meg, jeg som har uomskårne lepper?» 13Så talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til israelittene og til farao, kongen i Egypt, med befaling om at Israels folk skulle føres ut av Egypt. 14Dette er deres familieoverhoder: Sønnene til Ruben, Israels førstefødte, var Henok og Pallu, Hesron og Karmi. Det er Rubens slekter. 15Simons sønner var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var sønn av en kanaaneisk kvinne. Det er Simons slekter. 16Dette er navnene på Levis sønner ifølge slektshistorien: Gersjon, Kehat og Merari. Levis leveår var 137 år. 17Gersjons sønner, slekt for slekt, var Libni og Sjimi. 18Kehats sønner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Kehats leveår var 133 år. 19Meraris sønner var Mahli og Musji. Dette er Levis slekter ifølge slektshistorien. 20Amram tok sin tante Jokebed til kone. Hun fødte ham Aron og Moses. Amrams leveår var 137 år. 21Jishars sønner var Korah, Nefeg og Sikri. 22Ussiels sønner var Misjael, Elsafan og Sitri. 23Aron tok Elisjeba til kone. Hun var datter av Amminadab og Nahsjons søster. Hun fødte ham Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. 24Korahs sønner var Assir, Elkana og Abiasaf. Det er Korahs slekter. 25Elasar, sønn av Aron, tok en av Putiels døtre til kone. Hun fødte ham Pinhas. Dette er levittenes familieoverhoder, slekt for slekt. 26Det var til Aron og Moses Herren sa: «Før israelittene ut av Egypt, flokk for flokk!» 27Det var de som talte til farao, kongen i Egypt, om at israelittene skulle føres ut av Egypt. Det var Moses og Aron. 28På den dagen talte Herren til Moses i Egypt. 29Han sa: «Jeg er Herren. Si til farao, kongen i Egypt, alt det jeg sier til deg!» 30Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, jeg har uomskårne lepper. Hvorfor skulle farao høre på meg?» 1Herren sa til Moses: «Se, jeg lar deg være som Gud for farao, og Aron, din bror, skal være din profet. 2Du skal si alt det jeg pålegger deg, og din bror Aron skal si det til farao, så han lar israelittene dra fra landet. 3Jeg vil gjøre faraos hjerte hardt. Jeg vil gjøre mange tegn og under i Egypt, 4men farao kommer ikke til å høre på dere. Da vil jeg legge min hånd på Egypt og føre flokkene mine, mitt folk israelittene, ut av Egypt med store straffedommer. 5Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg rekker hånden ut over Egypt og fører israelittene bort fra dem.» 6Så gjorde Moses og Aron dette, de gjorde som Herren hadde pålagt dem. 7Moses var 80 år gammel og Aron 83 år gammel da de snakket med farao. 8Herren sa til Moses og Aron: 9«Når farao sier til dere at dere skal gjøre et under, skal du si til Aron: Ta staven din og kast den foran farao. Den skal bli til en stor slange!» 10Så gikk Moses og Aron fram for farao og gjorde slik Herren hadde pålagt dem. Aron kastet staven sin foran farao og mennene hans, og den ble til en stor slange. 11Da sendte farao bud på vismennene og trollmennene, og de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. 12Hver og en kastet staven sin, og stavene ble til store slanger. Men Arons stav slukte stavene deres. 13Men faraos hjerte var ubøyelig, og han ville ikke høre på dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 14Da sa Herren til Moses: «Faraos hjerte er hardt, og han nekter å la folket dra. 15Gå til farao om morgenen når han kommer ned til vannet. Still deg der, så du møter ham ved elvebredden. Staven som ble forvandlet til en slange, skal du ta i hånden. 16Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg for å si: La mitt folk dra, så de kan tjene meg i ørkenen! Men se, hittil har du ikke villet høre. 17Så sier Herren: Ved dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, jeg slår på vannet i Nilen med staven jeg har i hånden, og det skal bli forvandlet til blod. 18Fiskene i Nilen skal dø, og elven skal stinke så egypterne ikke kan drikke elvevannet.» 19Herren sa til Moses: «Si til Aron: Ta staven din og rekk hånden ut over vannet i Egypt, over elvene og kanalene og innsjøene, over alle vannmagasinene, så skal vannet bli til blod. Og det skal være blod i hele Egypt, selv i trekar og steinkar.» 20Moses og Aron gjorde som Herren hadde pålagt dem. Han løftet staven og slo på vannet i Nilen for øynene på farao og mennene hans, og alt vannet i elven ble forvandlet til blod. 21Fiskene i Nilen døde, og elven stinket slik at egypterne ikke kunne drikke elvevannet. Det var blod i hele Egypt. 22Men de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og faraos hjerte var ubøyelig. Han ville ikke høre på dem, slik Herren hadde sagt. 23Farao snudde seg og gikk hjem. Heller ikke dette la han seg på hjertet. 24Og alle egypterne gravde rundt omkring Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke elvevannet. 25Det gikk sju fulle dager etter at Herren hadde slått Nilen slik. 1Herren sa til Moses: «Gå til farao og si til ham: Så sier Herren: La folket mitt dra, så de kan tjene meg! 2Men nekter du å la dem dra, vil jeg plage hele landområdet ditt med frosk. 3Nilen skal vrimle av frosk. De skal kravle opp og komme inn i huset ditt, inn i soverommet ditt og opp i sengen din, inn i huset til tjenerne dine og til folket ditt, i bakerovner og bakstetrau. 4Froskene skal kravle opp på deg, på folket ditt og på alle tjenerne dine.» 5Herren sa til Moses: «Si til Aron: Løft hånden og rekk ut staven din over elvene og kanalene og innsjøene. La froskene komme over Egypt!» 6Og Aron rakte hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kravlet opp og dekket landet. 7Men magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. De fikk froskene til å komme over Egypt. 8Farao kalte Moses og Aron til seg og sa: «Gå i forbønn hos Herren, så han tar bort froskene fra meg og folket mitt! Da vil jeg la folket dra så de kan ofre til Herren.» 9Moses sa til farao: «Du skal få æren av å bestemme hvor lenge jeg skal gå i forbønn for deg og tjenerne dine og folket ditt for å få fjernet froskene fra deg og dine hus. Bare i Nilen skal det bli frosker igjen.» 10Han sa: «Til i morgen.» Da sa Moses: «Det skal bli som du har sagt. For du skal kjenne at ingen er som Herren vår Gud. 11Froskene skal bli borte fra deg og husene dine og tjenerne dine og folket ditt, bare i Nilen skal froskene bli igjen.» 12Så gikk Moses og Aron ut fra farao. Og Moses ropte til Herren på grunn av froskene som han hadde sendt mot farao. 13Herren gjorde slik Moses hadde sagt, og froskene døde i husene, på gårdsplassene og ute på markene. 14De ble kastet sammen i dynge etter dynge, og hele landet stinket. 15Men da farao merket at stanken lettet, gjorde han hjertet sitt hardt og hørte ikke på dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 16Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå i støvet på jorden, så skal det bli til lus i hele Egypt!» 17Det gjorde de. Aron rakte ut hånden og slo med staven i støvet på jorden, og det kom lus på mennesker og dyr. Alt støvet på jorden ble til lus i hele Egypt. 18Med de hemmelige kunstene sine prøvde magikerne også å få fram lus, men det greide de ikke. Lusene ble værende på mennesker og dyr. 19Da sa magikerne til farao: «Dette er Guds finger.» Men faraos hjerte var ubøyelig, og han hørte ikke på dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 20Da sa Herren til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og tre fram for farao når han går ned til vannet, og si til ham: Så sier Herren: La folket mitt dra, så de kan tjene meg! 21For hvis du ikke lar folket mitt dra, sender jeg insektsvermer over deg og over tjenerne dine, over folket ditt og over husene dine. Husene i Egypt og jorden de står på, skal bli fulle av insekter. 22Men den dagen vil jeg skille ut Gosen, hvor folket mitt holder til. Der skal det ikke være insekter, for at du skal kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. 23Jeg vil sette skille mellom mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.» 24Og Herren gjorde det slik. Det kom store insektsvermer inn i husene til farao og tjenerne hans. I hele Egypt var landet ødelagt av insektene. 25Da kalte farao Moses og Aron til seg og sa: «Gå og bær fram offer for deres Gud her i landet!» 26Moses svarte: «Det er ikke riktig å gjøre det slik. For det som vi ofrer til Herren vår Gud, er avskyelig for egypterne. Om vi like for øynene på dem ofret noe som de finner avskyelig, ville de ikke da steine oss? 27Vi vil gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik han sier til oss.» 28Da sa farao: «Jeg lar dere dra så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere må ikke dra for langt bort. Gå i forbønn for meg!» 29Moses svarte: «Nå går jeg bort fra deg og går i forbønn hos Herren. I morgen skal insektsvermene være borte fra farao og tjenerne hans og folket hans. Men farao må ikke lure oss en gang til, men la folket dra, så de kan ofre til Herren.» 30Så gikk Moses bort fra farao, og han gikk i forbønn hos Herren. 31Og Herren gjorde slik Moses hadde sagt. Insektsvermene forsvant fra farao og tjenerne hans og folket hans, ikke en eneste ble igjen. 32Men også denne gangen gjorde farao hjertet sitt hardt, og han lot ikke folket dra. 1Herren sa til Moses: «Gå til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La folket mitt dra, så de kan tjene meg! 2Men hvis du nekter å la dem dra og fortsetter å holde på dem, 3skal Herrens hånd ramme buskapen din på marken med en forferdelig pest, både hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet. 4Herren skal skille mellom israelittenes buskap og egypternes buskap. Ikke noe av alt det som hører israelittene til, skal dø.» 5Og Herren fastsatte en tid og sa: «I morgen skal Herren gjøre dette i landet.» 6Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen til egypterne døde. Men av buskapen til israelittene døde ikke et eneste dyr. 7Farao sendte bud, og se, ikke et eneste dyr var dødt av buskapen til israelittene. Men farao gjorde hjertet hardt, og han lot ikke folket dra. 8Herren sa til Moses og Aron: «Fyll nevene med sot fra ovnen. Moses skal kaste det mot himmelen for øynene på farao, 9og det skal bli til fint støv over hele Egypt. Det skal komme over mennesker og dyr og bli til verkebyller som slår ut i blemmer, overalt i Egypt.» 10De tok sot fra ovnen og gikk fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til verkebyller med blemmer som slo ut på mennesker og dyr. 11Magikerne kunne ikke møte Moses på grunn av byllene. For det hadde kommet verkebyller på magikerne som på alle de andre egypterne. 12Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses. 13Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og tre fram for farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk dra, så de kan tjene meg! 14For denne gangen vil jeg sende alle plagene mine mot deg selv og over tjenerne dine og folket ditt, så du kan kjenne at ingen er som jeg på hele jorden. 15Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og folket ditt med pest, så du var blitt utryddet fra jorden. 16Men jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden. 17Fortsatt hindrer du folket mitt og lar det ikke dra. 18Se, i morgen på denne tiden sender jeg et kraftig haglvær som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dagen landet ble grunnlagt og til nå. 19Men nå, send bud og sørg for å bringe buskapen din og alt det du har på marken, i sikkerhet! Alle mennesker og dyr som er ute på marken, og som ikke har rukket å komme i hus, skal dø når haglet faller over dem.» 20De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, lot tjenerne sine og buskapen søke tilflukt innendørs. 21Men de som ikke åpnet hjertet for Herrens ord, lot tjenerne og buskapen bli ute på marken. 22Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, og det skal hagle i hele Egypt, over mennesker og dyr og over alt som vokser på marken i Egypt!» 23Moses rakte staven opp mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild fór ned mot jorden. Herren lot det hagle over Egypt. 24Det kom hagl og flammende ild midt i haglet, et haglvær så kraftig som det ikke hadde vært i landet siden egypterne var blitt et folk. 25I hele Egypt slo haglet ned alt som var ute på marken, fra mennesker til dyr. Haglet slo ned alt som vokste på marken, og det knuste hvert tre. 26Bare i Gosen, hvor israelittene bodde, falt det ikke hagl. 27Da sendte farao bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Herren har retten på sin side; det er jeg og folket mitt som er skyldige. 28Gå i forbønn hos Herren; det har vært mer enn nok av Guds torden og hagl! Så vil jeg la dere dra, dere behøver ikke å være her lenger.» 29Moses sa til ham: «Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg strekke hendene ut mot Herren. Tordenen skal holde opp, og haglet skal ikke falle mer. For du skal kjenne at jorden hører Herren til. 30Men jeg vet at du og tjenerne dine ennå ikke frykter Herren Gud.» 31Linet og bygget ble slått ned, for bygget sto med aks og linet i blomst. 32Men hveten og spelten ble ikke slått ned, for de blir modne senere. 33Moses gikk bort fra farao og ut av byen, og han strakte hendene ut mot Herren. Tordenen og haglet holdt opp, og regnet strømmet ikke ned på jorden mer. 34Da farao så at regnet og haglet og tordenen hadde holdt opp, fortsatte han å synde. Han og tjenerne hans gjorde hjertet hardt. 35Faraos hjerte var ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses. 1Herren sa til Moses: «Gå til farao! Det er jeg som har gjort hjertene harde, både i ham og i tjenerne hans, for at jeg skal gjøre disse tegnene blant dem, 2og for at du skal fortelle barn og barnebarn hvordan jeg viste min makt i Egypt, og hvilke tegn jeg gjorde blant dem. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.» 3Moses og Aron gikk til farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å bøye deg for meg? La mitt folk dra, så de kan tjene meg! 4For nekter du å la mitt folk dra, skal jeg i morgen sende gresshopper inn over landet ditt. 5De skal dekke alt synlig land, så man ikke lenger kan se jorden. De skal ete opp den resten som er blitt igjen, det dere har igjen etter haglet, og de skal snauspise hvert tre som vokser på marken. 6De skal fylle både dine hus og dine tjeneres hus og alle hus i Egypt. Noe slikt har verken fedrene eller forfedrene dine sett fra den dagen de kom til verden og til denne dag.» Så snudde han seg og gikk bort fra farao. 7Da sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene dra, slik at de kan tjene Herren sin Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt går til grunne?» 8Da ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det egentlig som skal gå?» 9«Vi skal gå både unge og gamle», svarte Moses. «Vi går med våre sønner og døtre, vårt småfe og storfe, for vi skal holde høytid for Herren.» 10Men han sa til dem: « Herren skulle nok være med dere hvis jeg lot dere og småbarna deres dra! Der ser dere, dere har ondt i sinne. 11Nei, slik blir det ikke! Mennene kan dra av sted og tjene Herren, for det ba dere om.» Dermed ble de jaget bort fra farao. 12Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over Egypt, så skal gresshoppene komme over landet. De skal ete opp alt som vokser der, alt det som haglet lot være igjen.» 13Moses rakte staven sin ut over Egypt, og Herren drev en østavind inn over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, hadde østavinden ført med seg gresshoppene. 14Gresshoppene kom inn over hele Egypt, og de slo seg ned overalt i landet. Så mange gresshopper har det aldri før vært og kommer det aldri mer til å bli. 15De dekket alt synlig land, så jorden ble helt svart. Og de åt opp alt som vokste i landet, og all frukten som var igjen på trærne etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter, i hele Egypt. 16Da sendte farao i all hast bud etter Moses og Aron. Han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. 17Men tilgi meg nå denne ene gangen, og gå i forbønn for meg hos Herren deres Gud så han tar denne døden bort fra meg!» 18Moses gikk så bort fra farao og gikk i forbønn hos Herren. 19Da vendte Herren vinden, og den ble til en svært kraftig vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem i Sivsjøen. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen i Egypt. 20Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra. 21Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det komme mørke over Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!» 22Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager. 23I tre dager kunne ingen se hverandre og ingen reise seg fra plassen sin. Men der israelittene bodde, var det lyst. 24Da sendte farao bud etter Moses og sa: «Gå og tjen Herren! Småfeet og storfeet må bli igjen, men barna kan gå med dere.» 25Moses svarte: «Du skal selv gi oss slaktoffer og brennoffer så vi kan ofre til Herren vår Gud, 26men buskapen vår skal også være med. Ikke en klov skal bli igjen. For det er buskapen vi må ta av når vi skal tjene Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tjene Herren med før vi kommer fram.» 27Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han ville ikke la dem dra. 28Farao sa til Moses: «Gå fra meg! Vokt deg så du ikke kommer for mitt ansikt mer! For den dagen du gjør det, skal du dø!» 29Moses svarte: «Det er rett som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.» 1Herren sa til Moses: «Enda en plage skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter skal han la dere dra herfra – og ikke bare la dere dra, han skal jage dere ut herfra. 2Si så folket hører det at hver mann og hver kvinne skal be naboen sin om gjenstander av sølv og gull.» 3Og Herren lot egypterne se med velvilje på folket. Moses ble også ansett som en meget stor mann i Egypt, både av faraos tjenere og av folket. 4Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. 5Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen. 6I hele Egypt skal det lyde et skrik så høyt at det aldri har vært maken til det før og heller ikke skal bli det siden. 7Men ikke en hund skal knurre mot noen av israelittene, verken mot mennesker eller dyr. Slik skal dere forstå at Herren setter et skille mellom egypterne og israelittene. 8Da skal alle disse mennene dine komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, du og hele folket som følger deg! Og så skal jeg dra ut.» Dermed gikk han bort fra farao i brennende sinne. 9Herren sa til Moses: «Farao kommer ikke til å høre på dere. Så kan jeg få gjort mange under i Egypt.» 10Moses og Aron gjorde alle disse undrene for farao. Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra ut av landet. 1Herren sa til Moses og Aron i Egypt: 2Denne måneden skal være nyttårsmåneden deres. Den skal være den første måneden i året. 3Si til hele Israels menighet: På den tiende dagen i denne måneden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. 4Men hvis husstanden er for liten til å spise opp et lam, skal husfaren og den nærmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere på hvert lam enn at alle blir mette. 5Lammet må være et årsgammelt værlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje. 6Dere skal ta vare på det til den fjortende dagen i denne måneden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det. 7Så skal de ta noe av blodet og stryke det på de to dørstolpene og på bjelken over døren i de husene hvor de spiser det. 8Kjøttet skal de spise samme natt. Det skal være stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brød og bitre urter. 9Dere må ikke spise det rått eller kokt i vann. Nei, det skal være stekt over ilden med hode, føtter og innvoller. 10Dere må ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp. 11Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko på føttene og stav i hånden. Spis det i all hast! Det er påske for Herren. 12Denne natten skal jeg gå gjennom Egypt og slå i hjel alle førstefødte i landet, både mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. 13Men blodet skal være det merket som viser hvilke hus dere er i. Når jeg ser blodet, vil jeg gå forbi. Ingen ødeleggende plage skal ramme dere når jeg slår Egypt. 14Siden skal denne dagen være en minnedag for dere. Dere skal feire den som en høytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning. 15I sju dager skal dere spise usyret brød. Allerede den første dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, fra den første til den sjuende dagen, skal støtes ut fra Israel. 16Den første dagen skal dere holde en hellig samling, den sjuende dagen skal dere også holde en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjøre noe arbeid. Bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til. 17Dere skal holde de usyrede brøds høytid, for på denne dagen førte jeg hærene deres ut av Egypt. Derfor skal dere feire denne dagen i slekt etter slekt. Det skal være en evig ordning. 18Fra kvelden den fjortende dagen i den første måneden til kvelden den tjueførste dagen i samme måned skal dere spise usyret brød. 19I sju dager må det ikke finnes surdeig i husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, skal støtes ut av Israels menighet, enten han er innflytter eller født i landet. 20Dere må ikke spise noe som er syret. Hvor dere enn bor, skal dere spise usyret brød. 21Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «Gå og hent småfe til familiene deres og slakt påskelammet! 22Så skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skålen og stryke noe av blodet fra skålen på bjelken over døren og på de to dørstolpene. Ingen av dere må gå ut gjennom døren til huset sitt før om morgenen. 23For Herren skal dra gjennom landet for å slå egypterne. Og når han ser blodet på bjelken og de to dørstolpene, skal han gå forbi døren og ikke la ødeleggeren slippe inn i huset for å slå dere. 24Dette skal dere holde, og det skal være en evig ordning for deg og dine etterkommere. 25Når dere så kommer inn i det landet Herren har lovet å gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag. 26Og når barna deres spør: Hva er dette for en skikk? 27skal dere svare: Det er påskeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene våre.» Da bøyde folket seg til jorden og tilba. 28Så gikk israelittene bort og gjorde dette. Det Herren hadde gitt Moses og Aron påbud om, det gjorde de. 29Midt på natten slo Herren i hjel alle førstefødte i Egypt, fra den førstefødte hos farao, som satt på sin trone, til den førstefødte hos fangen i fengselet, og alle de førstefødte dyr i buskapen. 30Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lød et høyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen døde. 31Mens det ennå var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, både dere og israelittene! Gå av sted og tjen Herren slik dere ba om! 32Ta også med dere småfeet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be så om velsignelse for meg også!» 33Egypterne presset på folket for å få dem ut av landet så fort som mulig. «Ellers dør vi alle sammen», sa de. 34Da tok folket deigen sin, som ennå ikke var hevet. De bandt kappene sine om bakstetrauene og bar dem på skuldrene. 35Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De ba egypterne om gjenstander av sølv og gull og om klær. 36Og Herren lot egypterne få godvilje for folket så de ga dem det de ba om. Slik utnyttet de egypterne. 37Så brøt israelittene opp fra Ramses og dro til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn. 38Mange slags mennesker fulgte med dem, i tillegg til en stor flokk av småfe og storfe. 39Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker, som ikke var hevet. For de ble jaget ut av Egypt og kunne ikke vente lenger. Derfor hadde de heller ikke rukket å få med seg mat til reisen. 40Israelittene hadde da bodd i Egypt i 430 år. 41På dagen da de 430 årene var til ende, dro alle Herrens hærer ut av Egypt. 42Det var en våkenatt for Herren da han førte dem ut av Egypt. Denne natten tilhører Herren. Denne natten skal alle israelitter våke i slekt etter slekt. 43Herren sa til Moses og Aron: «Dette er forskriften om påskelammet: Ingen fremmed skal spise av det. 44Men hver slave som er kjøpt for penger, og som du har latt omskjære, kan spise av det. 45Ingen fremmed som bor eller arbeider hos deg, kan spise av det. 46Lammet skal spises i ett og samme hus. Kjøttet må ikke tas ut av huset, og beina må ikke brytes på lammet. 47Slik skal hele Israels menighet gjøre. 48Om innflytteren som bor hos deg, vil holde påske for Herren, skal alle menn hos ham omskjæres. Da kan han være med og holde høytid. Han skal være som en som er født i landet. Men ingen uomskåret kan spise av det. 49En og samme lov skal gjelde for den som er født i landet, og for innflytteren som bor hos dere.» 50Dette gjorde alle israelittene. De gjorde alt som Herren hadde gitt Moses og Aron påbud om. 51Den samme dagen førte Herren israelittene ut av Egypt, hærskare for hærskare.

Les i nettbibelen