FÞrste pÄske

Moses hadde fÄtt et oppdrag fra Gud.
Han skulle fĂžre Israels folk ut av Egypt.
Han kom fra Ăžrkenen og gikk til faraos slott.
I alle de vakre hallene var han godt kjent.
Gull og blÄtt glitret mot ham mens han talte.
Selv sto han i gjeterdrakt og sandaler.

«La folket mitt dra! Det er Herren Gud som taler»,
sa Moses der han sto foran farao.
«Hvem er Herren?» spurte farao surt.
«Hvorfor skulle jeg gi slipp pÄ slavene mine?
Har de for lite Ä gjÞre? Driv dem hardere!»

Alle slavedriverne fulgte ordren fra farao,
og Israels folk fikk det enda vanskeligere.
Moses sa til Gud: «Hvorfor sendte du meg?
NÄ har vondt blitt verre, og det er min skyld!»
«Nei», svarte Gud. «Farao skal lyde.»

Gud sendte plager over Egypt, ti tunge landeplager.
Vannet i Nilen ble til blod, og froskene myldret,
stĂžvet ble til lus, og insektene svermet,
dyrene dĂžde, og folk fikk store verkebyller,
kornet ble slÄtt ned av hagl, og gresshoppene Ät det,
og sÄ bredte et tett mÞrke seg over hele landet.

Farao ba Moses om at Gud skulle ta bort plagene.
Men hver gang en plage tok slutt, gjorde farao seg hard.
Han sa sÄ det runget i hallene: «Dere fÄr ikke dra!»
Da den niende plagen tok slutt,
fikk folket fortsatt ikke dra ut av landet.

Til slutt gikk Moses til farao og sa:
«Gud sier at om vi ikke fÄr dra nÄ,
skal alle fĂžrstefĂždte i Egypt dĂž.
GjÞr ikke hjertet ditt hardt, farao!»
Men farao ville ikke hÞre pÄ det han sa.

SĂ„ gikk Moses til folket og ba dem om Ă„ gjĂžre seg klar.
«Gud sier: Slakt et lam og stryk blodet over dÞrkarmen.
DÞden skal gÄ gjennom Egypt i natt.
Men nÄr han ser blodet pÄ dÞrkarmen deres,
vil han gÄ forbi.
Bak usyret brÞd og spis det pÄ reisen.
Denne natten skal vi dra ut av Egypt.»

Midt pÄ natten lÞd et skrik over landet.
Alle de fĂžrstefĂždte barna dĂžde,
fra den fÞrstefÞdte hos farao pÄ slottet
til den fĂžrstefĂždte hos fangen i fengselet,
ogsÄ de fÞrstefÞdte dyreungene dÞde.
Men hos Israels folk satt de trygge i husene sine.
Blodet fra lammet dryppet fra dĂžrkarmene.
DÞden hadde gÄtt forbi dem.

Den natten sendte farao bud til Moses.
«Bryt opp og dra fra oss!»
Hele folket, alle smÄ og store,
forlot Egypt og dro ut i Ăžrkenen.

Gud sa til dem: «Glem aldri denne natten.
I slekt etter slekt skal dere feire pÄske og glede dere
og minnes den natten jeg fÞrte dere ut i frihet.»

Les historien i Bibelen

1Siden gikk Moses og Aron til farao og sa: «SĂ„ sier Herren, Israels Gud: La mitt folk dra, sĂ„ de kan feire hĂžytid for meg i Ăžrkenen!» 2«Hvem er Herren?» spurte farao. «Skulle jeg lyde ham og la folket dra? Jeg kjenner ikke Herren, og jeg vil ikke la Israel dra.» 3De sa: «Hebreernes Gud har mĂžtt oss. La oss fĂ„ dra tre dagsreiser ut i Ăžrkenen og ofre til Herren vĂ„r Gud, sĂ„ han ikke rammer oss med pest eller sverd.» 4Men egypterkongen sa til dem: «Moses og Aron, hvorfor vil dere holde folket borte fra pliktene? GĂ„ tilbake til arbeidet deres!» 5SĂ„ sa farao: «Se hvor tallrikt folket er blitt i landet nĂ„. Og dere vil fĂ„ dem til Ă„ legge ned arbeidet!» 6Samme dag ga farao befaling til folkets slavedrivere og oppsynsmenn: 7«Heretter skal dere ikke gi folket halm til Ă„ lage murstein med, slik som fĂžr. De skal selv gĂ„ og sanke halm. 8Men dere skal pĂ„legge dem Ă„ lage like mye murstein som fĂžr, dere skal ikke skjĂŠre ned pĂ„ mengden. For de er late, derfor skriker de: La oss dra og ofre til vĂ„r Gud! 9Legg tungt arbeid pĂ„ mennene, sĂ„ de har nok Ă„ gjĂžre og ikke fĂ„r tid til lĂžgnaktig snakk!» 10Da gikk slavedriverne og oppsynsmennene ut og sa til folket: «SĂ„ sier farao: Jeg gir dere ikke halm. 11GĂ„ selv og hent halm hvor dere finner den! Men det blir ikke skĂ„ret ned pĂ„ arbeidsmengden.» 12Da spredte folket seg ut over hele Egypt for Ă„ sanke strĂ„ til halm. 13Slavedriverne presset pĂ„ og sa: «GjĂžr arbeidet deres ferdig, fullt dagsverk hver dag, som da dere fikk halm!» 14Og oppsynsmennene som faraos slavedrivere hadde satt over israelittene, ble slĂ„tt. Slavedriverne sa: «Hvorfor har dere verken i gĂ„r eller i dag fĂ„tt ferdig den fastsatte mengde murstein, slik som fĂžr?» 15Da gikk israelittenes oppsynsmenn og ropte til farao: «Hvorfor gjĂžr du slik mot tjenerne dine? 16Tjenerne dine fĂ„r ikke halm, likevel sier de til oss: Lag murstein! Se, tjenerne dine blir slĂ„tt, og det er ditt folk som har skylden.» 17Men farao sa: «Late er dere, late! Derfor sier dere: La oss dra og ofre til Herren. 18Men gĂ„ nĂ„ og arbeid! Halm fĂ„r dere ikke, men dere skal likevel levere den fastsatte mengden murstein.» 19Israelittenes tilsynsmenn innsĂ„ at de var ille ute da det ble sagt: «Dere fĂ„r ikke skjĂŠre ned pĂ„ den daglige mengden med murstein!» 20Da de kom ut fra farao, mĂžtte de Moses og Aron, som sto og ventet pĂ„ dem. 21De sa til dem: «MĂ„tte Herren se dere og dĂžmme dere, for dere har gjort oss frastĂžtende i faraos og hans tjeneres Ăžyne. Dere har lagt sverdet i hĂ„nden pĂ„ dem sĂ„ de kan drepe oss.» 22Da vendte Moses seg til Herren igjen og sa: «Herre, hvorfor har du handlet ondt mot dette folket? Hvorfor har du sendt meg? 23Fra den stund jeg gikk til farao for Ă„ tale i ditt navn, har han handlet ondt mot dette folket. Og du har ikke gjort noe for Ă„ befri folket ditt!» 1Herren sa til Moses: «NĂ„ skal du fĂ„ se hva jeg vil gjĂžre med farao. Tvunget av en sterk hĂ„nd skal han la dem dra, og tvunget av en sterk hĂ„nd skal han drive dem ut av landet sitt.» 2Gud talte til Moses og sa: «Jeg er Herren. 3Jeg viste meg for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud, Den veldige, men under mitt navn Herren var jeg ikke kjent for dem. 4Og jeg opprettet min pakt med dem for Ă„ gi dem landet Kanaan, det landet de bodde i som innflyttere. 5Jeg har ogsĂ„ hĂžrt hvordan israelittene stĂžnner fordi egypterne har gjort dem til slaver, og jeg husker min pakt. 6Si derfor til israelittene: Jeg er Herren. Jeg vil fĂžre dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt og fri dere fra slaveriet. Jeg vil lĂžse dere ut med utstrakt arm og med store straffedommer. 7Jeg vil ta dere til mitt folk og vĂŠre deres Gud. Da skal dere kjenne at jeg er Herren deres Gud, som fĂžrer dere bort fra tvangsarbeidet i Egypt. 8Og jeg vil fĂžre dere til det landet jeg med lĂžftet hĂ„nd lovet Abraham, Isak og Jakob. Jeg vil gi dere det til eiendom. Jeg er Herren.» 9Slik talte Moses til israelittene. Men de hĂžrte ikke pĂ„ Moses, for de var motlĂžse pĂ„ grunn av det harde arbeidet. 10Da sa Herren til Moses: 11«GĂ„ og si til farao, kongen i Egypt, at han skal la israelittene fĂ„ dra fra landet.» 12Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, israelittene hĂžrer ikke pĂ„ meg. Hvorfor skulle da farao hĂžre pĂ„ meg, jeg som har uomskĂ„rne lepper?» 13SĂ„ talte Herren til Moses og Aron og sendte dem til israelittene og til farao, kongen i Egypt, med befaling om at Israels folk skulle fĂžres ut av Egypt. 14Dette er deres familieoverhoder: SĂžnnene til Ruben, Israels fĂžrstefĂždte, var Henok og Pallu, Hesron og Karmi. Det er Rubens slekter. 15Simons sĂžnner var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var sĂžnn av en kanaaneisk kvinne. Det er Simons slekter. 16Dette er navnene pĂ„ Levis sĂžnner ifĂžlge slektshistorien: Gersjon, Kehat og Merari. Levis leveĂ„r var 137 Ă„r. 17Gersjons sĂžnner, slekt for slekt, var Libni og Sjimi. 18Kehats sĂžnner var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Kehats leveĂ„r var 133 Ă„r. 19Meraris sĂžnner var Mahli og Musji. Dette er Levis slekter ifĂžlge slektshistorien. 20Amram tok sin tante Jokebed til kone. Hun fĂždte ham Aron og Moses. Amrams leveĂ„r var 137 Ă„r. 21Jishars sĂžnner var Korah, Nefeg og Sikri. 22Ussiels sĂžnner var Misjael, Elsafan og Sitri. 23Aron tok Elisjeba til kone. Hun var datter av Amminadab og Nahsjons sĂžster. Hun fĂždte ham Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. 24Korahs sĂžnner var Assir, Elkana og Abiasaf. Det er Korahs slekter. 25Elasar, sĂžnn av Aron, tok en av Putiels dĂžtre til kone. Hun fĂždte ham Pinhas. Dette er levittenes familieoverhoder, slekt for slekt. 26Det var til Aron og Moses Herren sa: «FĂžr israelittene ut av Egypt, flokk for flokk!» 27Det var de som talte til farao, kongen i Egypt, om at israelittene skulle fĂžres ut av Egypt. Det var Moses og Aron. 28PĂ„ den dagen talte Herren til Moses i Egypt. 29Han sa: «Jeg er Herren. Si til farao, kongen i Egypt, alt det jeg sier til deg!» 30Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, jeg har uomskĂ„rne lepper. Hvorfor skulle farao hĂžre pĂ„ meg?» 1Herren sa til Moses: «Se, jeg lar deg vĂŠre som Gud for farao, og Aron, din bror, skal vĂŠre din profet. 2Du skal si alt det jeg pĂ„legger deg, og din bror Aron skal si det til farao, sĂ„ han lar israelittene dra fra landet. 3Jeg vil gjĂžre faraos hjerte hardt. Jeg vil gjĂžre mange tegn og under i Egypt, 4men farao kommer ikke til Ă„ hĂžre pĂ„ dere. Da vil jeg legge min hĂ„nd pĂ„ Egypt og fĂžre flokkene mine, mitt folk israelittene, ut av Egypt med store straffedommer. 5Egypterne skal kjenne at jeg er Herren nĂ„r jeg rekker hĂ„nden ut over Egypt og fĂžrer israelittene bort fra dem.» 6SĂ„ gjorde Moses og Aron dette, de gjorde som Herren hadde pĂ„lagt dem. 7Moses var 80 Ă„r gammel og Aron 83 Ă„r gammel da de snakket med farao. 8Herren sa til Moses og Aron: 9«NĂ„r farao sier til dere at dere skal gjĂžre et under, skal du si til Aron: Ta staven din og kast den foran farao. Den skal bli til en stor slange!» 10SĂ„ gikk Moses og Aron fram for farao og gjorde slik Herren hadde pĂ„lagt dem. Aron kastet staven sin foran farao og mennene hans, og den ble til en stor slange. 11Da sendte farao bud pĂ„ vismennene og trollmennene, og de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. 12Hver og en kastet staven sin, og stavene ble til store slanger. Men Arons stav slukte stavene deres. 13Men faraos hjerte var ubĂžyelig, og han ville ikke hĂžre pĂ„ dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 14Da sa Herren til Moses: «Faraos hjerte er hardt, og han nekter Ă„ la folket dra. 15GĂ„ til farao om morgenen nĂ„r han kommer ned til vannet. Still deg der, sĂ„ du mĂžter ham ved elvebredden. Staven som ble forvandlet til en slange, skal du ta i hĂ„nden. 16Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg for Ă„ si: La mitt folk dra, sĂ„ de kan tjene meg i Ăžrkenen! Men se, hittil har du ikke villet hĂžre. 17SĂ„ sier Herren: Ved dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, jeg slĂ„r pĂ„ vannet i Nilen med staven jeg har i hĂ„nden, og det skal bli forvandlet til blod. 18Fiskene i Nilen skal dĂž, og elven skal stinke sĂ„ egypterne ikke kan drikke elvevannet.» 19Herren sa til Moses: «Si til Aron: Ta staven din og rekk hĂ„nden ut over vannet i Egypt, over elvene og kanalene og innsjĂžene, over alle vannmagasinene, sĂ„ skal vannet bli til blod. Og det skal vĂŠre blod i hele Egypt, selv i trekar og steinkar.» 20Moses og Aron gjorde som Herren hadde pĂ„lagt dem. Han lĂžftet staven og slo pĂ„ vannet i Nilen for Ăžynene pĂ„ farao og mennene hans, og alt vannet i elven ble forvandlet til blod. 21Fiskene i Nilen dĂžde, og elven stinket slik at egypterne ikke kunne drikke elvevannet. Det var blod i hele Egypt. 22Men de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og faraos hjerte var ubĂžyelig. Han ville ikke hĂžre pĂ„ dem, slik Herren hadde sagt. 23Farao snudde seg og gikk hjem. Heller ikke dette la han seg pĂ„ hjertet. 24Og alle egypterne gravde rundt omkring Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke elvevannet. 25Det gikk sju fulle dager etter at Herren hadde slĂ„tt Nilen slik. 1Herren sa til Moses: «GĂ„ til farao og si til ham: SĂ„ sier Herren: La folket mitt dra, sĂ„ de kan tjene meg! 2Men nekter du Ă„ la dem dra, vil jeg plage hele landomrĂ„det ditt med frosk. 3Nilen skal vrimle av frosk. De skal kravle opp og komme inn i huset ditt, inn i soverommet ditt og opp i sengen din, inn i huset til tjenerne dine og til folket ditt, i bakerovner og bakstetrau. 4Froskene skal kravle opp pĂ„ deg, pĂ„ folket ditt og pĂ„ alle tjenerne dine.» 5Herren sa til Moses: «Si til Aron: LĂžft hĂ„nden og rekk ut staven din over elvene og kanalene og innsjĂžene. La froskene komme over Egypt!» 6Og Aron rakte hĂ„nden ut over vannet i Egypt, og froskene kravlet opp og dekket landet. 7Men magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. De fikk froskene til Ă„ komme over Egypt. 8Farao kalte Moses og Aron til seg og sa: «GĂ„ i forbĂžnn hos Herren, sĂ„ han tar bort froskene fra meg og folket mitt! Da vil jeg la folket dra sĂ„ de kan ofre til Herren.» 9Moses sa til farao: «Du skal fĂ„ ĂŠren av Ă„ bestemme hvor lenge jeg skal gĂ„ i forbĂžnn for deg og tjenerne dine og folket ditt for Ă„ fĂ„ fjernet froskene fra deg og dine hus. Bare i Nilen skal det bli frosker igjen.» 10Han sa: «Til i morgen.» Da sa Moses: «Det skal bli som du har sagt. For du skal kjenne at ingen er som Herren vĂ„r Gud. 11Froskene skal bli borte fra deg og husene dine og tjenerne dine og folket ditt, bare i Nilen skal froskene bli igjen.» 12SĂ„ gikk Moses og Aron ut fra farao. Og Moses ropte til Herren pĂ„ grunn av froskene som han hadde sendt mot farao. 13Herren gjorde slik Moses hadde sagt, og froskene dĂžde i husene, pĂ„ gĂ„rdsplassene og ute pĂ„ markene. 14De ble kastet sammen i dynge etter dynge, og hele landet stinket. 15Men da farao merket at stanken lettet, gjorde han hjertet sitt hardt og hĂžrte ikke pĂ„ dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 16Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slĂ„ i stĂžvet pĂ„ jorden, sĂ„ skal det bli til lus i hele Egypt!» 17Det gjorde de. Aron rakte ut hĂ„nden og slo med staven i stĂžvet pĂ„ jorden, og det kom lus pĂ„ mennesker og dyr. Alt stĂžvet pĂ„ jorden ble til lus i hele Egypt. 18Med de hemmelige kunstene sine prĂžvde magikerne ogsĂ„ Ă„ fĂ„ fram lus, men det greide de ikke. Lusene ble vĂŠrende pĂ„ mennesker og dyr. 19Da sa magikerne til farao: «Dette er Guds finger.» Men faraos hjerte var ubĂžyelig, og han hĂžrte ikke pĂ„ dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 20Da sa Herren til Moses: «StĂ„ tidlig opp i morgen og tre fram for farao nĂ„r han gĂ„r ned til vannet, og si til ham: SĂ„ sier Herren: La folket mitt dra, sĂ„ de kan tjene meg! 21For hvis du ikke lar folket mitt dra, sender jeg insektsvermer over deg og over tjenerne dine, over folket ditt og over husene dine. Husene i Egypt og jorden de stĂ„r pĂ„, skal bli fulle av insekter. 22Men den dagen vil jeg skille ut Gosen, hvor folket mitt holder til. Der skal det ikke vĂŠre insekter, for at du skal kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. 23Jeg vil sette skille mellom mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.» 24Og Herren gjorde det slik. Det kom store insektsvermer inn i husene til farao og tjenerne hans. I hele Egypt var landet Ăždelagt av insektene. 25Da kalte farao Moses og Aron til seg og sa: «GĂ„ og bĂŠr fram offer for deres Gud her i landet!» 26Moses svarte: «Det er ikke riktig Ă„ gjĂžre det slik. For det som vi ofrer til Herren vĂ„r Gud, er avskyelig for egypterne. Om vi like for Ăžynene pĂ„ dem ofret noe som de finner avskyelig, ville de ikke da steine oss? 27Vi vil gĂ„ tre dagsreiser ut i Ăžrkenen og ofre til Herren vĂ„r Gud, slik han sier til oss.» 28Da sa farao: «Jeg lar dere dra sĂ„ dere kan ofre til Herren deres Gud i Ăžrkenen. Men dere mĂ„ ikke dra for langt bort. GĂ„ i forbĂžnn for meg!» 29Moses svarte: «NĂ„ gĂ„r jeg bort fra deg og gĂ„r i forbĂžnn hos Herren. I morgen skal insektsvermene vĂŠre borte fra farao og tjenerne hans og folket hans. Men farao mĂ„ ikke lure oss en gang til, men la folket dra, sĂ„ de kan ofre til Herren.» 30SĂ„ gikk Moses bort fra farao, og han gikk i forbĂžnn hos Herren. 31Og Herren gjorde slik Moses hadde sagt. Insektsvermene forsvant fra farao og tjenerne hans og folket hans, ikke en eneste ble igjen. 32Men ogsĂ„ denne gangen gjorde farao hjertet sitt hardt, og han lot ikke folket dra. 1Herren sa til Moses: «GĂ„ til farao og si til ham: SĂ„ sier Herren, hebreernes Gud: La folket mitt dra, sĂ„ de kan tjene meg! 2Men hvis du nekter Ă„ la dem dra og fortsetter Ă„ holde pĂ„ dem, 3skal Herrens hĂ„nd ramme buskapen din pĂ„ marken med en forferdelig pest, bĂ„de hestene, eslene, kamelene, storfeet og smĂ„feet. 4Herren skal skille mellom israelittenes buskap og egypternes buskap. Ikke noe av alt det som hĂžrer israelittene til, skal dĂž.» 5Og Herren fastsatte en tid og sa: «I morgen skal Herren gjĂžre dette i landet.» 6Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen til egypterne dĂžde. Men av buskapen til israelittene dĂžde ikke et eneste dyr. 7Farao sendte bud, og se, ikke et eneste dyr var dĂždt av buskapen til israelittene. Men farao gjorde hjertet hardt, og han lot ikke folket dra. 8Herren sa til Moses og Aron: «Fyll nevene med sot fra ovnen. Moses skal kaste det mot himmelen for Ăžynene pĂ„ farao, 9og det skal bli til fint stĂžv over hele Egypt. Det skal komme over mennesker og dyr og bli til verkebyller som slĂ„r ut i blemmer, overalt i Egypt.» 10De tok sot fra ovnen og gikk fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til verkebyller med blemmer som slo ut pĂ„ mennesker og dyr. 11Magikerne kunne ikke mĂžte Moses pĂ„ grunn av byllene. For det hadde kommet verkebyller pĂ„ magikerne som pĂ„ alle de andre egypterne. 12Men Herren gjorde faraos hjerte ubĂžyelig, og han hĂžrte ikke pĂ„ dem, slik Herren hadde sagt til Moses. 13Herren sa til Moses: «StĂ„ tidlig opp i morgen og tre fram for farao og si til ham: SĂ„ sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk dra, sĂ„ de kan tjene meg! 14For denne gangen vil jeg sende alle plagene mine mot deg selv og over tjenerne dine og folket ditt, sĂ„ du kan kjenne at ingen er som jeg pĂ„ hele jorden. 15Jeg kunne allerede ha rakt ut hĂ„nden og slĂ„tt deg og folket ditt med pest, sĂ„ du var blitt utryddet fra jorden. 16Men jeg har likevel holdt deg oppe for Ă„ vise deg min makt, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden. 17Fortsatt hindrer du folket mitt og lar det ikke dra. 18Se, i morgen pĂ„ denne tiden sender jeg et kraftig haglvĂŠr som det aldri har vĂŠrt maken til i Egypt fra den dagen landet ble grunnlagt og til nĂ„. 19Men nĂ„, send bud og sĂžrg for Ă„ bringe buskapen din og alt det du har pĂ„ marken, i sikkerhet! Alle mennesker og dyr som er ute pĂ„ marken, og som ikke har rukket Ă„ komme i hus, skal dĂž nĂ„r haglet faller over dem.» 20De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, lot tjenerne sine og buskapen sĂžke tilflukt innendĂžrs. 21Men de som ikke Ă„pnet hjertet for Herrens ord, lot tjenerne og buskapen bli ute pĂ„ marken. 22Herren sa til Moses: «Rekk hĂ„nden opp mot himmelen, og det skal hagle i hele Egypt, over mennesker og dyr og over alt som vokser pĂ„ marken i Egypt!» 23Moses rakte staven opp mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild fĂłr ned mot jorden. Herren lot det hagle over Egypt. 24Det kom hagl og flammende ild midt i haglet, et haglvĂŠr sĂ„ kraftig som det ikke hadde vĂŠrt i landet siden egypterne var blitt et folk. 25I hele Egypt slo haglet ned alt som var ute pĂ„ marken, fra mennesker til dyr. Haglet slo ned alt som vokste pĂ„ marken, og det knuste hvert tre. 26Bare i Gosen, hvor israelittene bodde, falt det ikke hagl. 27Da sendte farao bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Herren har retten pĂ„ sin side; det er jeg og folket mitt som er skyldige. 28GĂ„ i forbĂžnn hos Herren; det har vĂŠrt mer enn nok av Guds torden og hagl! SĂ„ vil jeg la dere dra, dere behĂžver ikke Ă„ vĂŠre her lenger.» 29Moses sa til ham: «SĂ„ snart jeg kommer ut av byen, vil jeg strekke hendene ut mot Herren. Tordenen skal holde opp, og haglet skal ikke falle mer. For du skal kjenne at jorden hĂžrer Herren til. 30Men jeg vet at du og tjenerne dine ennĂ„ ikke frykter Herren Gud.» 31Linet og bygget ble slĂ„tt ned, for bygget sto med aks og linet i blomst. 32Men hveten og spelten ble ikke slĂ„tt ned, for de blir modne senere. 33Moses gikk bort fra farao og ut av byen, og han strakte hendene ut mot Herren. Tordenen og haglet holdt opp, og regnet strĂžmmet ikke ned pĂ„ jorden mer. 34Da farao sĂ„ at regnet og haglet og tordenen hadde holdt opp, fortsatte han Ă„ synde. Han og tjenerne hans gjorde hjertet hardt. 35Faraos hjerte var ubĂžyelig, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses. 1Herren sa til Moses: «GĂ„ til farao! Det er jeg som har gjort hjertene harde, bĂ„de i ham og i tjenerne hans, for at jeg skal gjĂžre disse tegnene blant dem, 2og for at du skal fortelle barn og barnebarn hvordan jeg viste min makt i Egypt, og hvilke tegn jeg gjorde blant dem. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.» 3Moses og Aron gikk til farao og sa til ham: «SĂ„ sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte Ă„ bĂžye deg for meg? La mitt folk dra, sĂ„ de kan tjene meg! 4For nekter du Ă„ la mitt folk dra, skal jeg i morgen sende gresshopper inn over landet ditt. 5De skal dekke alt synlig land, sĂ„ man ikke lenger kan se jorden. De skal ete opp den resten som er blitt igjen, det dere har igjen etter haglet, og de skal snauspise hvert tre som vokser pĂ„ marken. 6De skal fylle bĂ„de dine hus og dine tjeneres hus og alle hus i Egypt. Noe slikt har verken fedrene eller forfedrene dine sett fra den dagen de kom til verden og til denne dag.» SĂ„ snudde han seg og gikk bort fra farao. 7Da sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen vĂŠre en snare for oss? La mennene dra, slik at de kan tjene Herren sin Gud! ForstĂ„r du ennĂ„ ikke at Egypt gĂ„r til grunne?» 8Da ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: «GĂ„ og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det egentlig som skal gĂ„?» 9«Vi skal gĂ„ bĂ„de unge og gamle», svarte Moses. «Vi gĂ„r med vĂ„re sĂžnner og dĂžtre, vĂ„rt smĂ„fe og storfe, for vi skal holde hĂžytid for Herren.» 10Men han sa til dem: « Herren skulle nok vĂŠre med dere hvis jeg lot dere og smĂ„barna deres dra! Der ser dere, dere har ondt i sinne. 11Nei, slik blir det ikke! Mennene kan dra av sted og tjene Herren, for det ba dere om.» Dermed ble de jaget bort fra farao. 12Da sa Herren til Moses: «Rekk hĂ„nden ut over Egypt, sĂ„ skal gresshoppene komme over landet. De skal ete opp alt som vokser der, alt det som haglet lot vĂŠre igjen.» 13Moses rakte staven sin ut over Egypt, og Herren drev en Ăžstavind inn over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, hadde Ăžstavinden fĂžrt med seg gresshoppene. 14Gresshoppene kom inn over hele Egypt, og de slo seg ned overalt i landet. SĂ„ mange gresshopper har det aldri fĂžr vĂŠrt og kommer det aldri mer til Ă„ bli. 15De dekket alt synlig land, sĂ„ jorden ble helt svart. Og de Ă„t opp alt som vokste i landet, og all frukten som var igjen pĂ„ trĂŠrne etter haglvĂŠret. Det ble ikke noe grĂžnt igjen, verken pĂ„ trĂŠr eller planter, i hele Egypt. 16Da sendte farao i all hast bud etter Moses og Aron. Han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. 17Men tilgi meg nĂ„ denne ene gangen, og gĂ„ i forbĂžnn for meg hos Herren deres Gud sĂ„ han tar denne dĂžden bort fra meg!» 18Moses gikk sĂ„ bort fra farao og gikk i forbĂžnn hos Herren. 19Da vendte Herren vinden, og den ble til en svĂŠrt kraftig vestavind. Den fĂžrte gresshoppene bort og kastet dem i SivsjĂžen. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen i Egypt. 20Men Herren gjorde faraos hjerte ubĂžyelig, og han lot ikke israelittene dra. 21Herren sa til Moses: «Rekk hĂ„nden opp mot himmelen, sĂ„ skal det komme mĂžrke over Egypt, et mĂžrke sĂ„ tett at en kan ta pĂ„ det!» 22Moses rakte hĂ„nden opp mot himmelen. Da ble det stummende mĂžrkt i hele Egypt i tre dager. 23I tre dager kunne ingen se hverandre og ingen reise seg fra plassen sin. Men der israelittene bodde, var det lyst. 24Da sendte farao bud etter Moses og sa: «GĂ„ og tjen Herren! SmĂ„feet og storfeet mĂ„ bli igjen, men barna kan gĂ„ med dere.» 25Moses svarte: «Du skal selv gi oss slaktoffer og brennoffer sĂ„ vi kan ofre til Herren vĂ„r Gud, 26men buskapen vĂ„r skal ogsĂ„ vĂŠre med. Ikke en klov skal bli igjen. For det er buskapen vi mĂ„ ta av nĂ„r vi skal tjene Herren vĂ„r Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tjene Herren med fĂžr vi kommer fram.» 27Men Herren gjorde faraos hjerte ubĂžyelig, og han ville ikke la dem dra. 28Farao sa til Moses: «GĂ„ fra meg! Vokt deg sĂ„ du ikke kommer for mitt ansikt mer! For den dagen du gjĂžr det, skal du dĂž!» 29Moses svarte: «Det er rett som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.» 1Herren sa til Moses: «Enda en plage skal jeg fĂžre over farao og Egypt. Deretter skal han la dere dra herfra – og ikke bare la dere dra, han skal jage dere ut herfra. 2Si sĂ„ folket hĂžrer det at hver mann og hver kvinne skal be naboen sin om gjenstander av sĂžlv og gull.» 3Og Herren lot egypterne se med velvilje pĂ„ folket. Moses ble ogsĂ„ ansett som en meget stor mann i Egypt, bĂ„de av faraos tjenere og av folket. 4Moses sa: «SĂ„ sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gĂ„ gjennom Egypt. 5Da skal alle fĂžrstefĂždte i Egypt dĂž, fra den fĂžrstefĂždte hos farao som sitter pĂ„ sin trone, til den fĂžrstefĂždte hos slavekvinnen som stĂ„r bak kvernen, og alle fĂžrstefĂždte dyr i buskapen. 6I hele Egypt skal det lyde et skrik sĂ„ hĂžyt at det aldri har vĂŠrt maken til det fĂžr og heller ikke skal bli det siden. 7Men ikke en hund skal knurre mot noen av israelittene, verken mot mennesker eller dyr. Slik skal dere forstĂ„ at Herren setter et skille mellom egypterne og israelittene. 8Da skal alle disse mennene dine komme ned til meg og bĂžye seg for meg og si: Dra ut, du og hele folket som fĂžlger deg! Og sĂ„ skal jeg dra ut.» Dermed gikk han bort fra farao i brennende sinne. 9Herren sa til Moses: «Farao kommer ikke til Ă„ hĂžre pĂ„ dere. SĂ„ kan jeg fĂ„ gjort mange under i Egypt.» 10Moses og Aron gjorde alle disse undrene for farao. Men Herren gjorde faraos hjerte ubĂžyelig, og han lot ikke israelittene dra ut av landet. 1Herren sa til Moses og Aron i Egypt: 2Denne mĂ„neden skal vĂŠre nyttĂ„rsmĂ„neden deres. Den skal vĂŠre den fĂžrste mĂ„neden i Ă„ret. 3Si til hele Israels menighet: PĂ„ den tiende dagen i denne mĂ„neden skal hver husfar ta et lam, ett til hver husstand. 4Men hvis husstanden er for liten til Ă„ spise opp et lam, skal husfaren og den nĂŠrmeste naboen ta ett sammen, alt etter hvor mange de er. Dere skal ikke regne flere pĂ„ hvert lam enn at alle blir mette. 5Lammet mĂ„ vĂŠre et Ă„rsgammelt vĂŠrlam uten feil. Dere kan ta enten et lam eller et kje. 6Dere skal ta vare pĂ„ det til den fjortende dagen i denne mĂ„neden. Og i skumringen skal hele forsamlingen av Israels menighet slakte det. 7SĂ„ skal de ta noe av blodet og stryke det pĂ„ de to dĂžrstolpene og pĂ„ bjelken over dĂžren i de husene hvor de spiser det. 8KjĂžttet skal de spise samme natt. Det skal vĂŠre stekt over ilden, og de skal spise det med usyret brĂžd og bitre urter. 9Dere mĂ„ ikke spise det rĂ„tt eller kokt i vann. Nei, det skal vĂŠre stekt over ilden med hode, fĂžtter og innvoller. 10Dere mĂ„ ikke la noe bli igjen til morgenen etter. Er det noe igjen om morgenen, skal dere brenne det opp. 11Slik skal dere spise det: Med kjortelen bundet opp om livet, sko pĂ„ fĂžttene og stav i hĂ„nden. Spis det i all hast! Det er pĂ„ske for Herren. 12Denne natten skal jeg gĂ„ gjennom Egypt og slĂ„ i hjel alle fĂžrstefĂždte i landet, bĂ„de mennesker og dyr, og jeg skal holde dom over alle gudene i Egypt. Jeg er Herren. 13Men blodet skal vĂŠre det merket som viser hvilke hus dere er i. NĂ„r jeg ser blodet, vil jeg gĂ„ forbi. Ingen Ăždeleggende plage skal ramme dere nĂ„r jeg slĂ„r Egypt. 14Siden skal denne dagen vĂŠre en minnedag for dere. Dere skal feire den som en hĂžytid for Herren, dere skal feire i slekt etter slekt. Det skal vĂŠre en evig ordning. 15I sju dager skal dere spise usyret brĂžd. Allerede den fĂžrste dagen skal dere fjerne all surdeig fra husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, fra den fĂžrste til den sjuende dagen, skal stĂžtes ut fra Israel. 16Den fĂžrste dagen skal dere holde en hellig samling, den sjuende dagen skal dere ogsĂ„ holde en hellig samling. Disse dagene skal dere ikke gjĂžre noe arbeid. Bare den maten som hver av dere trenger, skal dere lage til. 17Dere skal holde de usyrede brĂžds hĂžytid, for pĂ„ denne dagen fĂžrte jeg hĂŠrene deres ut av Egypt. Derfor skal dere feire denne dagen i slekt etter slekt. Det skal vĂŠre en evig ordning. 18Fra kvelden den fjortende dagen i den fĂžrste mĂ„neden til kvelden den tjuefĂžrste dagen i samme mĂ„ned skal dere spise usyret brĂžd. 19I sju dager mĂ„ det ikke finnes surdeig i husene deres. Hver den som spiser noe som er syret, skal stĂžtes ut av Israels menighet, enten han er innflytter eller fĂždt i landet. 20Dere mĂ„ ikke spise noe som er syret. Hvor dere enn bor, skal dere spise usyret brĂžd. 21Da kalte Moses sammen alle de eldste i Israel og sa til dem: «GĂ„ og hent smĂ„fe til familiene deres og slakt pĂ„skelammet! 22SĂ„ skal dere ta en isopkvast, dyppe den i blodet i skĂ„len og stryke noe av blodet fra skĂ„len pĂ„ bjelken over dĂžren og pĂ„ de to dĂžrstolpene. Ingen av dere mĂ„ gĂ„ ut gjennom dĂžren til huset sitt fĂžr om morgenen. 23For Herren skal dra gjennom landet for Ă„ slĂ„ egypterne. Og nĂ„r han ser blodet pĂ„ bjelken og de to dĂžrstolpene, skal han gĂ„ forbi dĂžren og ikke la Ăždeleggeren slippe inn i huset for Ă„ slĂ„ dere. 24Dette skal dere holde, og det skal vĂŠre en evig ordning for deg og dine etterkommere. 25NĂ„r dere sĂ„ kommer inn i det landet Herren har lovet Ă„ gi dere, skal dere holde denne skikken ved lag. 26Og nĂ„r barna deres spĂžr: Hva er dette for en skikk? 27skal dere svare: Det er pĂ„skeoffer for Herren fordi han gikk forbi israelittenes hus i Egypt da han slo egypterne, men sparte husene vĂ„re.» Da bĂžyde folket seg til jorden og tilba. 28SĂ„ gikk israelittene bort og gjorde dette. Det Herren hadde gitt Moses og Aron pĂ„bud om, det gjorde de. 29Midt pĂ„ natten slo Herren i hjel alle fĂžrstefĂždte i Egypt, fra den fĂžrstefĂždte hos farao, som satt pĂ„ sin trone, til den fĂžrstefĂždte hos fangen i fengselet, og alle de fĂžrstefĂždte dyr i buskapen. 30Den natten sto farao opp, han og alle tjenerne hans og alle egypterne. Det lĂžd et hĂžyt skrik i Egypt, for det fantes ikke et eneste hus uten noen dĂžde. 31Mens det ennĂ„ var natt, sendte han bud etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort fra folket mitt, bĂ„de dere og israelittene! GĂ„ av sted og tjen Herren slik dere ba om! 32Ta ogsĂ„ med dere smĂ„feet og storfeet deres, som dere har sagt, og dra bort! Be sĂ„ om velsignelse for meg ogsĂ„!» 33Egypterne presset pĂ„ folket for Ă„ fĂ„ dem ut av landet sĂ„ fort som mulig. «Ellers dĂžr vi alle sammen», sa de. 34Da tok folket deigen sin, som ennĂ„ ikke var hevet. De bandt kappene sine om bakstetrauene og bar dem pĂ„ skuldrene. 35Israelittene gjorde som Moses hadde sagt. De ba egypterne om gjenstander av sĂžlv og gull og om klĂŠr. 36Og Herren lot egypterne fĂ„ godvilje for folket sĂ„ de ga dem det de ba om. Slik utnyttet de egypterne. 37SĂ„ brĂžt israelittene opp fra Ramses og dro til Sukkot. De var omkring 600 000 mann til fots, foruten kvinner og barn. 38Mange slags mennesker fulgte med dem, i tillegg til en stor flokk av smĂ„fe og storfe. 39Av deigen de hadde med seg fra Egypt, bakte de usyrede kaker, som ikke var hevet. For de ble jaget ut av Egypt og kunne ikke vente lenger. Derfor hadde de heller ikke rukket Ă„ fĂ„ med seg mat til reisen. 40Israelittene hadde da bodd i Egypt i 430 Ă„r. 41PĂ„ dagen da de 430 Ă„rene var til ende, dro alle Herrens hĂŠrer ut av Egypt. 42Det var en vĂ„kenatt for Herren da han fĂžrte dem ut av Egypt. Denne natten tilhĂžrer Herren. Denne natten skal alle israelitter vĂ„ke i slekt etter slekt. 43Herren sa til Moses og Aron: «Dette er forskriften om pĂ„skelammet: Ingen fremmed skal spise av det. 44Men hver slave som er kjĂžpt for penger, og som du har latt omskjĂŠre, kan spise av det. 45Ingen fremmed som bor eller arbeider hos deg, kan spise av det. 46Lammet skal spises i ett og samme hus. KjĂžttet mĂ„ ikke tas ut av huset, og beina mĂ„ ikke brytes pĂ„ lammet. 47Slik skal hele Israels menighet gjĂžre. 48Om innflytteren som bor hos deg, vil holde pĂ„ske for Herren, skal alle menn hos ham omskjĂŠres. Da kan han vĂŠre med og holde hĂžytid. Han skal vĂŠre som en som er fĂždt i landet. Men ingen uomskĂ„ret kan spise av det. 49En og samme lov skal gjelde for den som er fĂždt i landet, og for innflytteren som bor hos dere.» 50Dette gjorde alle israelittene. De gjorde alt som Herren hadde gitt Moses og Aron pĂ„bud om. 51Den samme dagen fĂžrte Herren israelittene ut av Egypt, hĂŠrskare for hĂŠrskare.

Les i nettbibelen