Hei!
Sveip til sidene for Ă„ velje historie, og bla deretter ned for Ă„ lese og hĂžyre historia.
Moses hadde fÄtt i oppdrag frÄ Gud
Ă„ fĂžre Israels folk ut av Egypt.
Han kom frÄ Þrkenen og gjekk til slottet til farao.
I alle dei vakre hallane var han godt kjend.
Gull og blÄtt glitra mot han mens han talte.
SjĂžlv stod han i gjetardrakt og sandalar.
«La folket mitt dra! Det er Herren Gud som taler»,
sa Moses der han stod framfor farao.
«Kven er Herren?» spurde farao surt.
«Kvifor skulle eg gi slepp pÄ slavane mine?
Har dei for lite Ä gjere? Driv dei hardare!»
Alle slavedrivarane fÞlgde ordren frÄ farao,
og Israels folk fekk det endÄ vanskelegare.
Moses sa til Gud: «Kvifor sende du meg?
No har vondt blitt verre, og det er mi skuld!»
«Nei», svarte Gud. «Farao skal lyde.»
Gud sende plager over Egypt, ti tunge landeplager.
Vatnet i Nilen blei til blod, og froskane myldra,
stĂžvet blei til lus, og insekta sverma,
dyra dĂžydde, og folk fekk store verkebyllar,
kornet blei slÄtt ned av hagl, og grashoppene Ät det,
og sÄ breidde eit tett mÞrke seg over heile landet.
Farao bad Moses om at Gud skulle ta bort plagene.
Men kvar gong ei plage tok slutt, gjorde farao seg hard.
Han sa sÄ det runga i hallene: «De fÄr ikkje dra!»
DĂ„ den niande plaga tok slutt,
fekk folket framleis ikkje dra ut av landet.
Til slutt gjekk Moses til farao og sa:
«Gud seier at om vi ikkje fÄr dra no,
skal alle fĂžrstefĂždde i Egypt dĂžy.
Gjer ikkje hjartet ditt hardt, farao!»
Men farao ville ikkje hÞyre pÄ det han sa.
SĂ„ gjekk Moses til Israelsfolket
og bad dei om Ă„ gjere seg klare.
«Gud seier: Slakt eit lam
og stryk blodet over dĂžrkarmen.
DÞden skal gÄ gjennom Egypt i natt.
Men nÄr han ser blodet pÄ dÞrkarmen dykkar,
vil han gÄ forbi.
Bak usyra brÞd og et det pÄ reisa.
Denne natta skal vi dra ut av Egypt.»
Midt pÄ natta hÞyrdest eit skrik over landet.
Alle dei fĂžrstefĂždde barna dĂžydde,
frÄ den fÞrstefÞdde hos farao pÄ slottet
til den fĂžrstefĂždde hos fangen i fengselet,
ogsÄ dei fÞrstefÞdde dyreungane dÞydde.
Men Israels folk sat trygt i husa sine.
Blodet frÄ lammet draup frÄ dÞrkarmane.
DÞden hadde gÄtt forbi dei.
Den natta sende farao bod til Moses.
«Bryt opp og dra frÄ oss!»
Heile folket, alle smÄ og store,
forlét Egypt og drog ut i Þrkenen.
Gud sa til dei: «GlÞym aldri denne natta.
I slekt etter slekt skal de feire pÄske
og glede dykk
og minnast den natta eg fÞrte dykk ut i fridom.»
1Sidan gjekk Moses og Aron til farao og sa: «SĂ„ seier Herren, Israels Gud: Lat folket mitt fara, sĂ„ dei kan feira hĂžgtid for meg i Ăžrkenen!» 2«Kven er Herren?» spurde farao. «Skulle eg lyda han slik at eg lĂ©t folket fara? Eg kjenner ikkje Herren, og eg vil ikkje la Israel fara.» 3Dei sa: «Han som er Gud for hebrearane, har mĂžtt oss. Lat oss fĂ„ dra tre dagsreiser ut i Ăžrkenen og ofra til Herren vĂ„r Gud, sĂ„ han ikkje skal rĂ„ka oss med pest eller sverd.» 4DĂ„ sa egyptarkongen til dei: «Moses og Aron, kvifor vil de halda folket borte frĂ„ pliktene? GĂ„ tilbake til arbeidet dykkar!» 5SĂ„ sa farao: «SjĂ„ kor talrikt folket har vorte i landet no. Og sĂ„ vil de fĂ„ dei til Ă„ leggja ned arbeidet!» 6Same dagen gav farao dette pĂ„bodet til slavedrivarane og oppsynsmennene for folket: 7«Heretter skal de ikkje gje folket halm til Ă„ laga murstein med, slik som fĂžr. Dei skal sjĂžlve gĂ„ og sanka halm. 8Men de skal pĂ„leggja dei Ă„ laga same mengd med murstein som fĂžr og ikkje skjera ned. For dei er late, difor skrik dei: Lat oss dra og ofra til vĂ„r Gud! 9Legg tungt arbeid pĂ„ mennene, sĂ„ dei har nok Ă„ gjera og ikkje fĂ„r tid til lĂžgnaktig snakk!» 10DĂ„ gjekk slavedrivarane og oppsynsmennene ut og sa til folket: «SĂ„ seier farao: Eg gjev dykk ikkje halm. 11GĂ„ sjĂžlve og hent halm kvar helst de finn! Men det blir ikkje skore ned pĂ„ arbeidsmengda.» 12DĂ„ spreidde folket seg ut over heile Egypt og sanka strĂ„ til halm. 13Slavedrivarane pressa pĂ„ og sa: «Gjer arbeidet dykkar ferdig, fullt dagsverk kvar dag, som dĂ„ de fekk halm!» 14Og dei vart slegne, dei oppsynsmennene som slavedrivarane til farao hadde sett over israelittane. Slavedrivarane sa: «Kvifor har de verken i gĂ„r eller i dag fĂ„tt ferdig den fastsette mengda med murstein, slik som fĂžr?» 15DĂ„ gjekk dei israelittiske oppsynsmennene og ropa til farao: «Kvifor gjer du dette mot tenarane dine? 16Tenarane dine fĂ„r ikkje halm, likevel seier dei til oss: Lag murstein! SjĂ„, tenarane dine blir slegne, og det er ditt folk som har skulda.» 17Men farao sa: «Late er de, late! Difor seier de: Lat oss dra og ofra til Herren. 18GĂ„ no og arbeid! Halm fĂ„r de ikkje, og de skal koma med den fastsette mengda med murstein.» 19Dei israelittiske oppsynsmennene skjĂžna at dei var ille ute dĂ„ det vart sagt: «De fĂ„r ikkje skjera ned pĂ„ den daglege mengda med murstein!» 20DĂ„ dei kom ut frĂ„ farao, mĂžtte dei Moses og Aron, som stod og venta pĂ„ dei. 21Dei sa til dei: «MĂ„tte Herren sjĂ„ dykk og dĂžmma dykk, for de har gjort oss frĂ„stĂžytande i auga til farao og tenarane hans. De har lagt sverd i handa pĂ„ dei sĂ„ dei kan drepa oss.» 22DĂ„ vende Moses seg pĂ„ nytt til Herren og sa: «Herre, kvifor har du handla vondt mot dette folket? Kvifor har du sendt meg? 23FrĂ„ den stund eg gjekk til farao for Ă„ tala i ditt namn, har han mishandla folket. Og du har ikkje gjort noko for Ă„ fria folket ditt ut!» 1Herren sa til Moses: «No skal du fĂ„ sjĂ„ kva eg vil gjera med farao. Ei sterk hand skal tvinga han til Ă„ la dei gĂ„, og ei sterk hand skal tvinga han til Ă„ driva dei ut av landet sitt.» 2Gud tala til Moses og sa: «Eg er Herren. 3Eg synte meg for Abraham, for Isak og for Jakob som Gud, Den veldige, men under namnet mitt Herren var eg ikkje kjend for dei. 4Og eg oppretta mi pakt med dei for Ă„ gje dei landet Kanaan, det landet dei budde i som innflyttarar. 5Eg har ĂČg hĂžyrt korleis israelittane stĂžnnar fordi egyptarane har gjort dei til slavar, og eg kjem i hug pakta mi. 6Sei difor til israelittane: Eg er Herren. Eg vil fĂžra dykk bort frĂ„ tvangsarbeidet i Egypt og fria dykk frĂ„ slaveriet. Eg vil fria dykk ut med utstrekt arm og med store straffedommar. 7Eg vil ta dykk til mitt folk og vera dykkar Gud. DĂ„ skal de kjenna at eg er Herren dykkar Gud, som fĂžrer dykk bort frĂ„ tvangsarbeidet i Egypt. 8Og eg vil fĂžra dykk til det landet som eg med lyft hand lova Abraham, Isak og Jakob. Eg vil gje dykk det til eige. Eg er Herren.» 9Slik tala Moses til israelittane. Men dei hĂžyrde ikkje pĂ„ Moses, for dei var motlause pĂ„ grunn av det harde arbeidet. 10DĂ„ sa Herren til Moses: 11«GĂ„ og sei til farao, kongen i Egypt, at han skal la israelittane fĂ„ dra ut frĂ„ landet.» 12Men Moses svara for Herrens andlet: «SjĂ„, israelittane hĂžyrer ikkje pĂ„ meg. Kvifor skulle dĂ„ farao hĂžyra pĂ„ meg, eg som har uomskorne lepper?» 13SĂ„ tala Herren til Moses og Aron og sende dei til israelittane og til farao, kongen i Egypt, med bod om at Israels folk skulle fĂžrast ut frĂ„ Egypt. 14Dette er leiarane for familiane deira: SĂžnene til Ruben, Israels fĂžrstefĂždde, var Henok og Pallu, Hesron og Karmi. Det er slektene til Ruben. 15SĂžnene til Simon var Jemuel, Jamin, Ohad, Jakin og Sohar, og Saul, som var son til ei kanaaneisk kvinne. Det er slektene til Simon. 16Dette er namna pĂ„ sĂžnene til Levi og slektene deira ifĂžlgje slektshistoria: Gersjon, Kehat og Merari. Levi vart 137 Ă„r gammal. 17SĂžnene til Gersjon, slekt for slekt, var Libni og Sjimi. 18SĂžnene til Kehat var Amram, Jishar, Hebron og Ussiel. Kehat vart 133 Ă„r gammal. 19SĂžnene til Merari var Mahli og Musji. Dette er slektene til Levi ifĂžlgje slektshistoria. 20Amram tok Jokebed, tanta si, til kone. Ho fĂždde han Aron og Moses. Amram vart 137 Ă„r gammal. 21SĂžnene til Jishar var Korah, Nefeg og Sikri. 22SĂžnene til Ussiel var Misjael, Elsafan og Sitri. 23Aron tok Elisjeba til kone. Ho var dotter til Amminadab og syster til Nahsjon. Ho fĂždde han Nadab, Abihu, Elasar og Itamar. 24SĂžnene til Korah var Assir, Elkana og Abiasaf. Det er slektene til Korah. 25Elasar, son til Aron, tok ei av dĂžtrene Ă„t Putiel til kone. Ho fĂždde han Pinhas. Dette er leiarane for familiane til levittane, slekt for slekt. 26Det var til Aron og Moses Herren sa: «FĂžr israelittane ut frĂ„ Egypt, flokk for flokk!» 27Det var dei som tala til farao, kongen i Egypt, om at israelittane skulle fĂžrast ut frĂ„ Egypt; det var Moses og Aron. 28PĂ„ den dagen tala Herren til Moses i Egypt. 29Han sa: «Eg er Herren. Sei til farao, kongen i Egypt, alt det eg seier deg!» 30Men Moses svara for Herrens andlet: «SjĂ„, eg har uomskorne lepper. Kvifor skulle farao hĂžyra pĂ„ meg?» 1Herren sa til Moses: «SjĂ„, eg lĂšt deg vera som Gud for farao, og Aron, bror din, skal vera profeten din. 2Du skal seia alt det eg byd deg, og Aron, bror din, skal seia det til farao, sĂ„ han lĂšt israelittane dra frĂ„ landet. 3Eg vil gjera farao hard i hjartet. Eg vil gjera mange teikn og under i Egypt, 4men farao kjem likevel ikkje til Ă„ hĂžyra pĂ„ dykk. DĂ„ vil eg leggja mi hand pĂ„ Egypt og fĂžra flokkane mine, mitt folk israelittane, ut frĂ„ Egypt med store straffedommar. 5Egyptarane skal kjenna at eg er Herren nĂ„r eg retter handa ut over Egypt og fĂžrer israelittane bort frĂ„ dei.» 6SĂ„ gjorde Moses og Aron dette, dei gjorde som Herren hadde bode dei. 7Moses var 80 Ă„r gammal og Aron 83 Ă„r gammal dĂ„ dei snakka med farao. 8Herren sa til Moses og Aron: 9«NĂ„r farao seier til dykk at de skal gjera eit under, skal du seia til Aron: Ta staven din og kast han framfor farao. Han skal bli til ein stor slange!» 10SĂ„ gjekk Moses og Aron fram for farao og gjorde som Herren hadde sagt. Aron kasta staven sin framfor farao og mennene hans, og staven vart til ein stor slange. 11DĂ„ sende farao bod pĂ„ vismennene og trollmennene, og dei egyptiske magikarane gjorde det same med sine lĂžyndomsfulle kunster. 12Alle kasta stavane sine, og stavane vart til store slangar. Men staven til Aron slukte stavane deira. 13Men hjartet til farao var ikkje til Ă„ bĂžya, han ville ikkje hĂžyra pĂ„ dei, akkurat slik som Herren hadde sagt. 14DĂ„ sa Herren til Moses: «Hjartet til farao er hardt, og han nektar Ă„ la folket dra. 15GĂ„ til farao om morgonen nĂ„r han kjem ned til vatnet. Still deg der, sĂ„ du mĂžter han ved elvebredda. Staven som vart omskapt til ein slange, skal du ha i handa. 16Du skal seia til han: Herren, som er Gud for hebrearane, har sendt meg til deg for Ă„ seia: Lat folket mitt dra, sĂ„ dei kan tena meg i Ăžrkenen! Men sjĂ„, til no har du ikkje vilja hĂžyra. 17SĂ„ seier Herren: Ved dette skal du vita at eg er Herren: SjĂ„, eg slĂ„r pĂ„ vatnet i Nilen med staven eg har i handa, og det skal bli til blod. 18Fisken i Nilen skal dĂžy, og elva skal stinka sĂ„ egyptarane ikkje kan drikka elvevatnet.» 19Og Herren sa til Moses: «Sei til Aron: Ta staven din og rett handa ut over vatnet i Egypt, over elvane og kanalane og innsjĂžane, over alle vassmagasina, sĂ„ skal vatnet bli til blod. Og det skal vera blod i heile Egypt, jamvel i trekar og steinkar.» 20Moses og Aron gjorde som Herren hadde bode dei. Han lyfte staven og slo pĂ„ vatnet i Nilen for auga pĂ„ farao og mennene hans, og alt vatnet i elva vart til blod. 21Fisken i Nilen dĂžydde, og elva stinka slik at egyptarane ikkje kunne drikka elvevatnet. Det var blod i heile Egypt. 22Men dei egyptiske magikarane gjorde det same med sine lĂžyndomsfulle kunster, og farao var ubĂžyeleg i sitt hjarte. Han ville ikkje hĂžyra pĂ„ dei, slik som Herren hadde sagt. 23Farao snudde seg og gjekk heim. Heller ikkje dette la han seg pĂ„ hjartet. 24Og alle egyptarane grov rundt omkring Nilen etter drikkevatn, for dei kunne ikkje drikka elvevatnet. 25Det gjekk sju fulle dagar etter at Herren hadde slege Nilen slik. 1Herren sa til Moses: «GĂ„ til farao og sei til han: SĂ„ seier Herren: Lat folket mitt dra, sĂ„ dei kan tena meg! 2Men nektar du Ă„ la dei dra, vil eg plaga heile landomrĂ„det ditt med frosk. 3Det skal kry med frosk i Nilen. Dei skal kravla opp pĂ„ land og koma inn i huset ditt, inn i soverommet ditt og opp i senga di, inn i huset til tenarane dine og til folket ditt, i bakaromnar og bakstetrau. 4Froskane skal kravla opp pĂ„ deg, pĂ„ folket ditt og pĂ„ alle tenarane dine.» 5Herren sa til Moses: «Sei til Aron: Lyft handa og rett ut staven din over elvane og kanalane og innsjĂžane. Lat froskane koma over Egypt!» 6Og Aron rette handa ut over vatnet i Egypt, og froskane kravla opp og dekte landet. 7Men magikarane gjorde det same med lĂžyndomskunstene sine; dei fekk froskane til Ă„ koma over Egypt. 8Farao kalla Moses og Aron til seg og sa: «GĂ„ i forbĂžn hos Herren, sĂ„ han tek froskane bort frĂ„ meg og folket mitt! DĂ„ vil eg la folket dra sĂ„ dei kan ofra til Herren.» 9Moses sa til farao: «Du skal fĂ„ ĂŠra av Ă„ fastsetja kor lenge eg skal gĂ„ i forbĂžn for deg og tenarane dine og folket ditt for Ă„ fĂ„ fjerna froskane frĂ„ deg og husa dine. Berre i Nilen skal det vera froskar att.» 10Han svara: «Til i morgon.» DĂ„ sa Moses: «Det skal bli som du har sagt. For du skal kjenna at ingen er som Herren vĂ„r Gud. 11Froskane skal bli borte frĂ„ deg og husa dine og tenarane dine og folket ditt. Berre i Nilen skal det vera froskar att.» 12SĂ„ gjekk Moses og Aron ut frĂ„ farao. Og Moses ropa til Herren om froskane som han hadde sendt mot farao. 13Herren gjorde som Moses hadde sagt, og froskane dĂžydde i husa, pĂ„ gardsplassane og ute pĂ„ markene. 14Dei vart kasta saman i dunge pĂ„ dunge, og heile landet stinka. 15Men dĂ„ farao merka at stanken letna, gjorde han seg hard i hjartet og hĂžyrde ikkje pĂ„ dei, akkurat slik Herren hadde sagt. 16DĂ„ sa Herren til Moses: «Sei til Aron: Rett ut staven din og slĂ„ i stĂžvet pĂ„ jorda, sĂ„ skal det bli til lus i heile Egypt!» 17Det gjorde dei. Aron rette ut handa og slo med staven i stĂžvet pĂ„ jorda, og det kom lus pĂ„ menneske og dyr. Alt stĂžvet pĂ„ jorda vart til lus i heile Egypt. 18Med sine lĂžyndomsfulle kunster prĂžvde magikarane ĂČg Ă„ fĂ„ fram lus, men det greidde dei ikkje. Lusa vart sitjande pĂ„ bĂ„de menneske og dyr. 19DĂ„ sa magikarane til farao: «Dette er Guds finger.» Men hjartet til farao var ubĂžyeleg, og han hĂžyrde ikkje pĂ„ dei, akkurat slik Herren hadde sagt. 20DĂ„ sa Herren til Moses: «StĂ„ tidleg opp i morgon og stig fram for farao nĂ„r han gĂ„r ned til vatnet, og sei til han: SĂ„ seier Herren: Lat folket mitt dra, sĂ„ dei kan tena meg! 21For lĂšt du ikkje folket mitt fara, sender eg svermar med insekt over deg og over tenarane dine, over folket ditt og over husa dine. Husa i Egypt og jorda dei stĂ„r pĂ„, skal bli fulle av insekt. 22Men den dagen vil eg skilja ut Gosen, der folket mitt held til. Der skal det ikkje vera insekt, for at du skal kjenna at eg, Herren, er midt i landet. 23Eg vil setja skilje mellom mitt folk og ditt folk. I morgon skal dette teiknet skje.» 24Og Herren gjorde sĂ„. Det kom veldige insektsvermar inn i husa til farao og tenarane hans. I heile Egypt vart landet Ăžydelagt av insekt. 25DĂ„ kalla farao Moses og Aron til seg og sa: «GĂ„ og ber fram offer for dykkar Gud her i landet!» 26Moses svara: «Det er ikkje rett Ă„ gjera det pĂ„ den mĂ„ten. For det vi ofrar til Herren vĂ„r Gud, er avskyeleg for egyptarane. Om vi rett for auga pĂ„ dei ofra noko som dei tykkjer er avskyeleg, ville dei ikkje dĂ„ steina oss? 27Vi vil gĂ„ tre dagsreiser ut i Ăžrkenen og ofra til Herren vĂ„r Gud, slik han seier til oss.» 28DĂ„ sa farao: «Eg lĂšt dykk gĂ„ sĂ„ de kan ofra til Herren dykkar Gud i Ăžrkenen. Men de mĂ„ ikkje dra for langt bort. GĂ„ i forbĂžn for meg!» 29Moses svara: «No gĂ„r eg bort frĂ„ deg og gĂ„r i forbĂžn hos Herren. I morgon skal insektsvermane vera borte frĂ„ farao og tenarane hans og folket hans. Men farao mĂ„ ikkje narra oss ein gong til, men la folket dra, sĂ„ dei kan ofra til Herren.» 30SĂ„ gjekk Moses bort frĂ„ farao, og han gjekk i forbĂžn hos Herren. 31Og Herren gjorde slik Moses hadde sagt. Insektsvermane vart borte frĂ„ farao og tenarane hans og folket hans, ikkje Ă©in vart att. 32Men ogsĂ„ denne gongen gjorde farao seg hard i hjartet, og han lĂ©t ikkje folket dra. 1Herren sa til Moses: «GĂ„ til farao og sei til han: SĂ„ seier Herren, som er Gud for hebrearane: Lat folket mitt dra, sĂ„ dei kan tena meg! 2Men om du nektar dei Ă„ dra og framleis held dei att, 3skal Herrens hand koma over buskapen din pĂ„ marka med ein forferdeleg pest, bĂ„de over hestane, esla, kamelane, storfeet og smĂ„feet. 4Herren skal skilja mellom buskapen til israelittane og buskapen til egyptarane; ikkje noko av det som hĂžyrer israelittane til, skal dĂžy.» 5Og Herren fastsette ei tid og sa: «I morgon skal Herren setja dette i verk i landet.» 6Dagen etter sette Herren dette i verk, og heile buskapen til egyptarane dĂžydde. Men av buskapen til israelittane dĂžydde det ikkje eit einaste dyr. 7Farao sende bod, og sjĂ„, ikkje eit einaste dyr var daudt av buskapen til israelittane. Men farao gjorde seg hard i hjartet og lĂ©t ikkje folket dra. 8Herren sa til Moses og Aron: «Fyll nevane med sot frĂ„ omnen. Moses skal kasta det mot himmelen for auga pĂ„ farao, 9og det skal bli til fint stĂžv over heile Egypt. Det skal koma over folk og fe og bli til verkebyllar som slĂ„r ut i blemmer, overalt i Egypt.» 10Dei tok sot frĂ„ omnen og gjekk fram for farao, og Moses kasta det mot himmelen, og det vart til verkebyllar og blemmer som sette seg pĂ„ folk og fe. 11Magikarane kunne ikkje mĂžta Moses pĂ„ grunn av byllane, for det hadde kome verkebyllar pĂ„ magikarane som pĂ„ alle dei andre egyptarane. 12Men Herren gjorde farao ubĂžyeleg i hjartet, og han hĂžyrde ikkje pĂ„ dei, slik som Herren hadde sagt til Moses. 13Herren sa til Moses: «StĂ„ tidleg opp i morgon og gĂ„ fram for farao og sei til han: SĂ„ seier Herren, som er Gud for hebrearane: Lat folket mitt dra, sĂ„ dei kan tena meg! 14For denne gongen vil eg senda alle plagene mine mot deg sjĂžlv og over tenarane dine og folket ditt, sĂ„ du kan kjenna at ingen er som eg pĂ„ heile jorda. 15Eg kunne alt ha rett ut handa og slege deg og folket ditt med pest, sĂ„ du hadde vorte utrydda frĂ„ jorda. 16Men eg har likevel halde deg oppe for Ă„ visa deg mi makt, og for at namnet mitt skal bli forkynt over heile jorda. 17Framleis hindrar du folket mitt og lĂšt det ikkje dra. 18SjĂ„, i morgon pĂ„ denne tida sender eg eit kraftig haglvĂȘr som det aldri har vore maken til i Egypt frĂ„ den dagen landet vart til. 19Men no, send bod og syt for Ă„ berga buskapen din og alt det du har pĂ„ marka! Alle menneske og dyr som er ute pĂ„ marka, og som ikkje har rokke Ă„ koma i hus, skal dĂžy nĂ„r haglet fell pĂ„ dei.» 20Dei av tenarane til farao som frykta Herrens ord, lĂ©t tenarane og buskapen sĂžkja ly innandĂžrs. 21Men dei som ikkje opna hjartet for Herrens ord, lĂ©t tenarane og buskapen vera ute pĂ„ marka. 22Herren sa til Moses: «Rett handa opp mot himmelen, og det skal hagla i heile Egypt, over menneske og dyr og over alt som veks pĂ„ marka i Egypt!» 23Moses rette staven sin opp mot himmelen, og Herren sende torevĂȘr og hagl, og eld fĂłr ned mot jorda. Herren lĂ©t det hagla over Egypt. 24Det kom hagl og logande eld midt i haglet, eit haglvĂȘr sĂ„ kraftig som det ikkje hadde vore i landet sidan egyptarane vart eit folk. 25I heile Egypt slo haglet ned alt som var ute pĂ„ marka, bĂ„de menneske og dyr. Haglet slo ned alt som voks pĂ„ marka, og knuste kvart tre. 26Berre i Gosen, der israelittane budde, fall det ikkje hagl. 27DĂ„ sende farao bod etter Moses og Aron og sa til dei: «Denne gongen har eg synda. Herren har retten pĂ„ si side; det er eg og folket mitt som er skuldige. 28GĂ„ i forbĂžn hos Herren; det har vore meir enn nok av Guds torevĂȘr og hagl! SĂ„ vil eg la dykk dra, de treng ikkje vera her lenger.» 29Moses sa til han: «SĂ„ snart eg kjem ut av byen, vil eg strekkja hendene mine ut mot Herren. TorevĂȘret skal stilna, og det skal halda opp Ă„ hagla. For du skal kjenna at jorda hĂžyrer Herren til. 30Men eg veit at du og tenarane dine enno ikkje fryktar Herren Gud.» 31Linet og bygget vart slegne ned, for bygget stod med aks og linet i blom. 32Men kveiten og spelten vart ikkje slegne ned, for dei blir mogne seinare. 33Moses gjekk bort frĂ„ farao og ut av byen, og han strekte hendene ut mot Herren. TorevĂȘret og haglet heldt opp, og regnet strĂžymde ikkje ned pĂ„ jorda meir. 34DĂ„ farao sĂ„g at regnet og haglet og torevĂȘret hadde halde opp, heldt han fram med Ă„ synda. Han og tenarane hans gjorde seg harde i hjartet. 35Farao var ubĂžyeleg i sitt hjarte, og han lĂ©t ikkje israelittane dra, slik som Herren hadde sagt gjennom Moses. 1Herren sa til Moses: «GĂ„ til farao! Det er eg som har gjort hjarta harde, bĂ„de i han og i tenarane hans, for at eg skal gjera desse teikna mellom dei, 2og for at du skal fortelja born og barneborn korleis eg viste makta mi i Egypt, og kva for teikn eg gjorde mellom dei. DĂ„ skal de kjenna at eg er Herren.» 3Moses og Aron gjekk til farao og sa til han: «SĂ„ seier Herren, som er Gud for hebrearane: Kor lenge vil du nekta Ă„ bĂžya deg for meg? Lat folket mitt dra, sĂ„ dei kan tena meg! 4For nektar du Ă„ la folket mitt dra, skal eg i morgon senda grashopper inn over landet ditt. 5Dei skal dekkja alt synleg land, sĂ„ ein ikkje lenger kan sjĂ„ jorda. Dei skal eta opp den resten som er att, det de har att etter haglet, og dei skal eta snautt kvart eit tre som veks pĂ„ marka. 6Dei skal fylla bĂ„de husa dine og husa til tenarane dine og alle hus i Egypt. Noko slikt har korkje fedrane eller forfedrane dine sett frĂ„ den dagen dei kom til verda og til denne dag.» SĂ„ snudde han seg og gjekk bort frĂ„ farao. 7DĂ„ sa tenarane til farao: «Kor lenge skal denne mannen vera ei snare for oss? Lat mennene dra, slik at dei kan tena Herren sin Gud! ForstĂ„r du enno ikkje at Egypt gĂ„r til grunne?» 8DĂ„ vart Moses og Aron henta tilbake til farao, og han sa til dei: «GĂ„ og ten Herren dykkar Gud! Men kven skal eigentleg gĂ„?» 9«Vi skal gĂ„ bĂ„de unge og gamle», svara Moses. «Vi gĂ„r med sĂžnene og dĂžtrene vĂ„re, og med smĂ„feet og storfeet vĂ„rt, for vi skal halda hĂžgtid for Herren.» 10Men han sa til dei: « Herren skulle nok vera med dykk dersom eg lĂ©t dykk og smĂ„borna dykkar dra! Der ser de, de har vonde planar. 11Nei, slik blir det ikkje! Mennene kan dra av stad og tena Herren, for det bad de om.» Dermed vart dei jaga bort frĂ„ farao. 12DĂ„ sa Herren til Moses: «Rekk handa di ut over Egypt, sĂ„ skal grashoppene koma over landet og eta opp alt som veks der, alt det som haglet lĂ©t stĂ„ att.» 13Moses rekte staven sin ut over Egypt, og Herren dreiv ein austavind inn over landet heile den dagen og heile natta. DĂ„ det vart morgon, hadde austavinden fĂžrt med seg grashoppene. 14Grashoppene kom inn over heile Egypt, og dei slo seg ned overalt i landet. SĂ„ mange grashopper har det aldri fĂžr vore og kjem det aldri meir til Ă„ bli. 15Dei dekte alt synleg land, sĂ„ jorda vart heilt svart. Og dei Ă„t opp alt som voks i landet, og all frukt som var att pĂ„ trea etter haglvĂȘret. Det vart ikkje noko grĂžnt att, korkje pĂ„ tre eller planter, i heile Egypt. 16DĂ„ sende farao i all hast bod etter Moses og Aron. Han sa: «Eg har synda mot Herren dykkar Gud og mot dykk. 17Men tilgjev meg no denne eine gongen. GĂ„ i forbĂžn for meg hos Herren dykkar Gud sĂ„ han kan ta denne dĂžden bort frĂ„ meg!» 18Og Moses gjekk bort frĂ„ farao og gjekk i forbĂžn hos Herren. 19DĂ„ snudde Herren vinden, og han vart til ein sterk vestavind. Han fĂžrte grashoppene bort og kasta dei i SivsjĂžen. Det vart ikkje ei einaste grashoppe att i heile Egypt. 20Men Herren gjorde hjartet til farao ubĂžyeleg, og han lĂ©t ikkje israelittane dra. 21Herren sa til Moses: «Rekk handa di opp mot himmelen, sĂ„ skal det koma mĂžrker over Egypt, eit mĂžrker sĂ„ tett at ein kan ta pĂ„ det!» 22Moses rekte handa opp mot himmelen. DĂ„ vart det stummande mĂžrkt i heile Egypt i tre dagar. 23I tre dagar kunne ingen sjĂ„ kvarandre og ingen reisa seg frĂ„ plassen sin. Men der israelittane budde, var det lyst. 24DĂ„ sende farao bod etter Moses og sa: «GĂ„ og ten Herren! SmĂ„feet og storfeet mĂ„ bli att, men borna kan gĂ„ med dykk.» 25Moses svara: «Du skal sjĂžlv gje oss slaktoffer og brennoffer sĂ„ vi kan ofra til Herren vĂ„r Gud, 26men buskapen vĂ„r skal ĂČg vera med. Ikkje ei klauv skal vera att. For det er buskapen vi mĂ„ ta av nĂ„r vi skal tena Herren vĂ„r Gud. Og vi veit ikkje kva vi skal tena Herren med fĂžr vi kjem fram.» 27Men Herren gjorde hjartet til farao ubĂžyeleg, og han ville ikkje la dei dra. 28Farao sa til Moses: «GĂ„ frĂ„ meg! Ta deg i akt, sĂ„ du aldri kjem framfor andletet mitt meir! For den dagen du gjer det, skal du dĂžy!» 29Moses svara: «Det er rett som du seier; eg skal aldri sjĂ„ andletet ditt meir.» 1Herren sa til Moses: «EndĂ„ ei plage skal eg fĂžra over farao og Egypt. Deretter skal han la dykk dra â ikkje berre la dykk dra, han skal jaga dykk ut herifrĂ„. 2Sei sĂ„ folket hĂžyrer det at kvar mann og kvar kvinne skal be naboen sin om ting av sĂžlv og gull.» 3Og Herren lĂ©t egyptarane sjĂ„ med velvilje pĂ„ folket. Moses vart ĂČg halden for ein svĂŠrt stor mann i Egypt, bĂ„de av tenarane til farao og av folket. 4Moses sa: «SĂ„ seier Herren: Ved midnattstid vil eg gĂ„ gjennom Egypt. 5DĂ„ skal alle fĂžrstefĂždde i Egypt dĂžy, frĂ„ den fĂžrstefĂždde hos farao som sit pĂ„ si trone, til den fĂžrstefĂždde hos slavekvinna som stĂ„r bak kverna, og alle fĂžrstefĂždde dyr i buskapen. 6I heile Egypt skal det lyda eit skrik sĂ„ hĂžgt at det aldri har vore maken til det fĂžr og heller ikkje skal bli det sidan. 7Men ikkje ein hund skal knurra mot nokon av israelittane, korkje mot menneske eller dyr. Slik skal de forstĂ„ at Herren set eit skilje mellom egyptarane og israelittane. 8DĂ„ skal alle desse mennene dine koma ned til meg og bĂžya seg for meg og seia: Dra ut, du og heile folket som fĂžlgjer deg! Og sĂ„ skal eg dra ut.» Dermed gjekk han bort frĂ„ farao i brennande harme. 9Herren sa til Moses: «Farao kjem ikkje til Ă„ hĂžyra pĂ„ dykk. SĂ„ kan eg fĂ„ gjort mange under i Egypt.» 10Moses og Aron gjorde alle desse undera for farao. Men Herren gjorde hjartet til farao ubĂžyeleg, og han lĂ©t ikkje israelittane dra ut frĂ„ landet. 1Herren sa til Moses og Aron i Egypt: 2Denne mĂ„naden skal vera nyttĂ„rsmĂ„naden dykkar. Han skal vera den fĂžrste mĂ„naden i Ă„ret. 3Sei til heile Israels forsamling: Den tiande dagen i denne mĂ„naden skal kvar husfar ta eit lam, eitt til kvar huslyd. 4Men dersom huslyden er for liten til Ă„ eta opp eit lam, skal husfaren og den nĂŠraste naboen ta eitt i lag, alt etter kor mange dei er. De skal ikkje rekna fleire pĂ„ kvart lam enn at alle blir mette. 5Lammet mĂ„ vera eit Ă„rsgammalt vĂȘrlam utan feil. De kan ta anten eit lam eller eit kje. 6De skal ta vare pĂ„ det til den fjortande dagen i denne mĂ„naden. DĂ„ skal heile Israels forsamling slakta det i skumringa. 7SĂ„ skal dei ta noko av blodet og stryka det pĂ„ dei to dĂžrstolpane og pĂ„ bjelken over dĂžra i dei husa der dei et det. 8Og kjĂžtet skal dei eta same natta. Det skal vera steikt over elden, og dei skal eta det med usyra brĂžd og bitre urter. 9De mĂ„ ikkje eta det rĂ„tt eller kokt i vatn. Nei, det skal vera steikt over elden med hovud, fĂžter og innvolar. 10De mĂ„ ikkje la noko bli att til morgonen etter. Er det noko att om morgonen, skal de brenna det opp. 11Slik skal de eta det: Med kjortelen bunden om livet, skor pĂ„ fĂžtene og stav i handa. Et det i all hast! Det er pĂ„ske for Herren. 12Denne natta skal eg gĂ„ gjennom Egypt og slĂ„ i hel alle fĂžrstefĂždde i landet, bĂ„de menneske og dyr, og eg skal halda dom over alle gudane i Egypt. Eg er Herren. 13Men blodet skal vera det merket som syner kva for hus de er i. NĂ„r eg ser blodet, vil eg gĂ„ forbi. Inga Ăžydeleggjande plage skal rĂ„ka dykk nĂ„r eg slĂ„r Egypt. 14Sidan skal denne dagen vera ein minnedag for dykk. De skal feira han som ei hĂžgtid for Herren, de skal feira i slekt etter slekt. Det skal vera ei evig ordning. 15I sju dagar skal de eta usyra brĂžd. Alt den fĂžrste dagen skal de ta surdeigen ut frĂ„ husa dykkar. Kvar den som et noko som er syra, frĂ„ den fĂžrste til den sjuande dagen, skal stĂžytast ut frĂ„ Israel. 16Den fĂžrste dagen skal de halda ei heilag samling, pĂ„ den sjuande dagen skal de ĂČg halda ei heilag samling. Desse dagane skal de ikkje gjera noko arbeid. Berre den maten som kvar av dykk treng, skal de laga til. 17HĂžgtida med usyra brĂžd skal de halda, for pĂ„ denne dagen fĂžrte eg hĂŠrane dykkar ut frĂ„ Egypt. Difor skal de feira denne dagen i slekt etter slekt. Det skal vera ei evig ordning. 18FrĂ„ kvelden den fjortande dagen i den fĂžrste mĂ„naden til kvelden den tjuefĂžrste dagen i same mĂ„naden skal de eta usyra brĂžd. 19I sju dagar mĂ„ det ikkje finnast surdeig i husa dykkar. Kvar den som et noko som er syra, skal stĂžytast ut frĂ„ Israels forsamling, anten han er innflyttar eller fĂždd i landet. 20De mĂ„ ikkje eta noko som er syra. Kvar de enn bur, skal de eta usyra brĂžd. 21DĂ„ kalla Moses saman alle dei eldste i Israel og sa til dei: «GĂ„ og hent smĂ„fe til familiane dykkar og slakt pĂ„skelammet! 22SĂ„ skal de ta ein isopkvast, dyppa han i blodet i skĂ„la og stryka noko av blodet pĂ„ bjelken over dĂžra og pĂ„ dei to dĂžrstolpane. Ingen av dykk mĂ„ gĂ„ ut gjennom dĂžra til huset sitt fĂžr om morgonen. 23For Herren skal dra gjennom landet for Ă„ slĂ„ egyptarane. Og nĂ„r han ser blodet pĂ„ bjelken og pĂ„ dei to dĂžrstolpane, skal han gĂ„ forbi dĂžra og ikkje la Ăžydeleggjaren sleppa inn i huset for Ă„ slĂ„ dykk. 24Dette skal de halda, og det skal vera ei evig ordning for deg og etterkomarane dine. 25NĂ„r de sĂ„ kjem inn i det landet Herren har lova Ă„ gje dykk, skal de halda denne skikken ved lag. 26Og nĂ„r borna dykkar spĂžr kva dette er for ein skikk, 27skal de svara: Det er eit pĂ„skeoffer for Herren fordi han gjekk forbi husa til israelittane i Egypt dĂ„ han slo egyptarane, men sparte husa vĂ„re.» DĂ„ bĂžygde folket seg til jorda og tilbad. 28SĂ„ gjekk israelittane bort og gjorde dette. Det som Herren hadde gjeve Moses og Aron pĂ„bod om, det gjorde dei. 29Midt pĂ„ natta slo Herren i hel alle fĂžrstefĂždde i Egypt, frĂ„ den fĂžrstefĂždde hos farao, som sat pĂ„ si trone, til den fĂžrstefĂždde hos fangen i fengselet, og alle dei fĂžrstefĂždde dyra i buskapen. 30Den natta stod farao opp, han og alle tenarane hans og alle egyptarane. Det hĂžyrdest eit veldig skrik i Egypt, for det fanst ikkje eit einaste hus utan dĂžde. 31Medan det endĂ„ var natt, sende farao bod etter Moses og Aron og sa: «Bryt opp og dra bort frĂ„ folket mitt, bĂ„de de og israelittane! GĂ„ av stad og ten Herren slik de har bede om! 32Ta ĂČg med dykk smĂ„feet og storfeet dykkar, som de har sagt, og dra bort! Bed sĂ„ om velsigning for meg ĂČg!» 33Egyptarane pressa pĂ„ folket for Ă„ fĂ„ dei ut av landet sĂ„ fort som rĂ„d. «Elles dĂžyr vi alle saman», sa dei. 34DĂ„ tok folket deigen sin, som endĂ„ ikkje var heva, batt kappene sine om bakstetraua og bar dei pĂ„ akslene. 35Israelittane gjorde som Moses hadde sagt. Dei bad egyptarane om ting av sĂžlv og gull og om klede. 36Og Herren lĂ©t egyptarane fĂ„ godvilje for folket sĂ„ dei gav folket det dei bad om. Slik utnytta dei egyptarane. 37SĂ„ braut israelittane opp frĂ„ Ramses og drog til Sukkot. Dei var om lag 600 000 mann til fots, forutan kvinner og born. 38Mange slags menneske fĂžlgde med dei, i tillegg til ein stor flokk med smĂ„fe og storfe. 39Av deigen dei hadde med seg frĂ„ Egypt, baka dei usyra kaker, som ikkje var heva. For dei vart jaga ut av Egypt og kunne ikkje venta lenger. Difor hadde dei heller ikkje hatt tid til Ă„ fĂ„ med seg mat til reisa. 40Israelittane hadde dĂ„ budd i Egypt i 430 Ă„r. 41Akkurat denne dagen, dĂ„ dei 430 Ă„ra var til endes, drog alle Herrens hĂŠrar ut frĂ„ Egypt. 42Det var ei vakenatt for Herren dĂ„ han fĂžrte dei ut frĂ„ Egypt. Denne natta er Herrens natt. Denne natta skal alle israelittar vaka i slekt etter slekt. 43Herren sa til Moses og Aron: «Dette er forskrifta om pĂ„skelammet: Ingen framande skal eta av det. 44Men kvar slave som er kjĂžpt for pengar, og som du har late omskjera, kan eta av det. 45Ingen framand som bur eller arbeider hos deg, kan eta av det. 46Lammet skal etast i eitt og same hus. KjĂžtet mĂ„ ikkje takast ut av huset, og beina mĂ„ ikkje brytast pĂ„ lammet. 47Slik skal heile Israels forsamling gjera. 48Dersom innflyttaren som bur hos deg, vil halda pĂ„ske for Herren, skal alle mennene hos han omskjerast. DĂ„ kan han vera med og halda hĂžgtid. Han skal vera som ein som er fĂždd i landet. Men ingen uomskoren kan eta av det. 49Ei og same lov skal gjelda for den som er fĂždd i landet, og for innflyttaren som bur hos dykk.» 50Dette gjorde alle israelittane. Dei gjorde alt som Herren hadde pĂ„lagt Moses og Aron. 51Den same dagen fĂžrte Herren israelittane ut frĂ„ Egypt, hĂŠrskare etter hĂŠrskare.