De ti plagene (2 Mos 6,28-11,10)

28På den dagen talte Herren til Moses i Egypt. 29Han sa: «Jeg er Herren. Si til farao, kongen i Egypt, alt det jeg sier til deg!» 30Men Moses svarte for Herrens ansikt: «Se, jeg har uomskårne lepper. Hvorfor skulle farao høre på meg?» 1Herren sa til Moses: «Se, jeg lar deg være som Gud for farao, og Aron, din bror, skal være din profet. 2Du skal si alt det jeg pålegger deg, og din bror Aron skal si det til farao, så han lar israelittene dra fra landet. 3Jeg vil gjøre faraos hjerte hardt. Jeg vil gjøre mange tegn og under i Egypt, 4men farao kommer ikke til å høre på dere. Da vil jeg legge min hånd på Egypt og føre flokkene mine, mitt folk israelittene, ut av Egypt med store straffedommer. 5Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg rekker hånden ut over Egypt og fører israelittene bort fra dem.» 6Så gjorde Moses og Aron dette, de gjorde som Herren hadde pålagt dem. 7Moses var 80 år gammel og Aron 83 år gammel da de snakket med farao. 8Herren sa til Moses og Aron: 9«Når farao sier til dere at dere skal gjøre et under, skal du si til Aron: Ta staven din og kast den foran farao. Den skal bli til en stor slange!» 10Så gikk Moses og Aron fram for farao og gjorde slik Herren hadde pålagt dem. Aron kastet staven sin foran farao og mennene hans, og den ble til en stor slange. 11Da sendte farao bud på vismennene og trollmennene, og de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. 12Hver og en kastet staven sin, og stavene ble til store slanger. Men Arons stav slukte stavene deres. 13Men faraos hjerte var ubøyelig, og han ville ikke høre på dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 14Da sa Herren til Moses: «Faraos hjerte er hardt, og han nekter å la folket dra. 15Gå til farao om morgenen når han kommer ned til vannet. Still deg der, så du møter ham ved elvebredden. Staven som ble forvandlet til en slange, skal du ta i hånden. 16Du skal si til ham: Herren, hebreernes Gud, har sendt meg til deg for å si: La mitt folk dra, så de kan tjene meg i ørkenen! Men se, hittil har du ikke villet høre. 17Så sier Herren: Ved dette skal du kjenne at jeg er Herren: Se, jeg slår på vannet i Nilen med staven jeg har i hånden, og det skal bli forvandlet til blod. 18Fiskene i Nilen skal dø, og elven skal stinke så egypterne ikke kan drikke elvevannet.» 19Herren sa til Moses: «Si til Aron: Ta staven din og rekk hånden ut over vannet i Egypt, over elvene og kanalene og innsjøene, over alle vannmagasinene, så skal vannet bli til blod. Og det skal være blod i hele Egypt, selv i trekar og steinkar.» 20Moses og Aron gjorde som Herren hadde pålagt dem. Han løftet staven og slo på vannet i Nilen for øynene på farao og mennene hans, og alt vannet i elven ble forvandlet til blod. 21Fiskene i Nilen døde, og elven stinket slik at egypterne ikke kunne drikke elvevannet. Det var blod i hele Egypt. 22Men de egyptiske magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster, og faraos hjerte var ubøyelig. Han ville ikke høre på dem, slik Herren hadde sagt. 23Farao snudde seg og gikk hjem. Heller ikke dette la han seg på hjertet. 24Og alle egypterne gravde rundt omkring Nilen etter drikkevann, for de kunne ikke drikke elvevannet. 25Det gikk sju fulle dager etter at Herren hadde slått Nilen slik. 1Herren sa til Moses: «Gå til farao og si til ham: Så sier Herren: La folket mitt dra, så de kan tjene meg! 2Men nekter du å la dem dra, vil jeg plage hele landområdet ditt med frosk. 3Nilen skal vrimle av frosk. De skal kravle opp og komme inn i huset ditt, inn i soverommet ditt og opp i sengen din, inn i huset til tjenerne dine og til folket ditt, i bakerovner og bakstetrau. 4Froskene skal kravle opp på deg, på folket ditt og på alle tjenerne dine.» 5Herren sa til Moses: «Si til Aron: Løft hånden og rekk ut staven din over elvene og kanalene og innsjøene. La froskene komme over Egypt!» 6Og Aron rakte hånden ut over vannet i Egypt, og froskene kravlet opp og dekket landet. 7Men magikerne gjorde det samme med sine hemmelige kunster. De fikk froskene til å komme over Egypt. 8Farao kalte Moses og Aron til seg og sa: «Gå i forbønn hos Herren, så han tar bort froskene fra meg og folket mitt! Da vil jeg la folket dra så de kan ofre til Herren.» 9Moses sa til farao: «Du skal få æren av å bestemme hvor lenge jeg skal gå i forbønn for deg og tjenerne dine og folket ditt for å få fjernet froskene fra deg og dine hus. Bare i Nilen skal det bli frosker igjen.» 10Han sa: «Til i morgen.» Da sa Moses: «Det skal bli som du har sagt. For du skal kjenne at ingen er som Herren vår Gud. 11Froskene skal bli borte fra deg og husene dine og tjenerne dine og folket ditt, bare i Nilen skal froskene bli igjen.» 12Så gikk Moses og Aron ut fra farao. Og Moses ropte til Herren på grunn av froskene som han hadde sendt mot farao. 13Herren gjorde slik Moses hadde sagt, og froskene døde i husene, på gårdsplassene og ute på markene. 14De ble kastet sammen i dynge etter dynge, og hele landet stinket. 15Men da farao merket at stanken lettet, gjorde han hjertet sitt hardt og hørte ikke på dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 16Da sa Herren til Moses: «Si til Aron: Rekk ut staven din og slå i støvet på jorden, så skal det bli til lus i hele Egypt!» 17Det gjorde de. Aron rakte ut hånden og slo med staven i støvet på jorden, og det kom lus på mennesker og dyr. Alt støvet på jorden ble til lus i hele Egypt. 18Med de hemmelige kunstene sine prøvde magikerne også å få fram lus, men det greide de ikke. Lusene ble værende på mennesker og dyr. 19Da sa magikerne til farao: «Dette er Guds finger.» Men faraos hjerte var ubøyelig, og han hørte ikke på dem, akkurat slik Herren hadde sagt. 20Da sa Herren til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og tre fram for farao når han går ned til vannet, og si til ham: Så sier Herren: La folket mitt dra, så de kan tjene meg! 21For hvis du ikke lar folket mitt dra, sender jeg insektsvermer over deg og over tjenerne dine, over folket ditt og over husene dine. Husene i Egypt og jorden de står på, skal bli fulle av insekter. 22Men den dagen vil jeg skille ut Gosen, hvor folket mitt holder til. Der skal det ikke være insekter, for at du skal kjenne at jeg, Herren, er midt i landet. 23Jeg vil sette skille mellom mitt folk og ditt folk. I morgen skal dette tegnet skje.» 24Og Herren gjorde det slik. Det kom store insektsvermer inn i husene til farao og tjenerne hans. I hele Egypt var landet ødelagt av insektene. 25Da kalte farao Moses og Aron til seg og sa: «Gå og bær fram offer for deres Gud her i landet!» 26Moses svarte: «Det er ikke riktig å gjøre det slik. For det som vi ofrer til Herren vår Gud, er avskyelig for egypterne. Om vi like for øynene på dem ofret noe som de finner avskyelig, ville de ikke da steine oss? 27Vi vil gå tre dagsreiser ut i ørkenen og ofre til Herren vår Gud, slik han sier til oss.» 28Da sa farao: «Jeg lar dere dra så dere kan ofre til Herren deres Gud i ørkenen. Men dere må ikke dra for langt bort. Gå i forbønn for meg!» 29Moses svarte: «Nå går jeg bort fra deg og går i forbønn hos Herren. I morgen skal insektsvermene være borte fra farao og tjenerne hans og folket hans. Men farao må ikke lure oss en gang til, men la folket dra, så de kan ofre til Herren.» 30Så gikk Moses bort fra farao, og han gikk i forbønn hos Herren. 31Og Herren gjorde slik Moses hadde sagt. Insektsvermene forsvant fra farao og tjenerne hans og folket hans, ikke en eneste ble igjen. 32Men også denne gangen gjorde farao hjertet sitt hardt, og han lot ikke folket dra. 1Herren sa til Moses: «Gå til farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La folket mitt dra, så de kan tjene meg! 2Men hvis du nekter å la dem dra og fortsetter å holde på dem, 3skal Herrens hånd ramme buskapen din på marken med en forferdelig pest, både hestene, eslene, kamelene, storfeet og småfeet. 4Herren skal skille mellom israelittenes buskap og egypternes buskap. Ikke noe av alt det som hører israelittene til, skal dø.» 5Og Herren fastsatte en tid og sa: «I morgen skal Herren gjøre dette i landet.» 6Dagen etter gjorde Herren dette, og hele buskapen til egypterne døde. Men av buskapen til israelittene døde ikke et eneste dyr. 7Farao sendte bud, og se, ikke et eneste dyr var dødt av buskapen til israelittene. Men farao gjorde hjertet hardt, og han lot ikke folket dra. 8Herren sa til Moses og Aron: «Fyll nevene med sot fra ovnen. Moses skal kaste det mot himmelen for øynene på farao, 9og det skal bli til fint støv over hele Egypt. Det skal komme over mennesker og dyr og bli til verkebyller som slår ut i blemmer, overalt i Egypt.» 10De tok sot fra ovnen og gikk fram for farao, og Moses kastet det mot himmelen, og det ble til verkebyller med blemmer som slo ut på mennesker og dyr. 11Magikerne kunne ikke møte Moses på grunn av byllene. For det hadde kommet verkebyller på magikerne som på alle de andre egypterne. 12Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han hørte ikke på dem, slik Herren hadde sagt til Moses. 13Herren sa til Moses: «Stå tidlig opp i morgen og tre fram for farao og si til ham: Så sier Herren, hebreernes Gud: La mitt folk dra, så de kan tjene meg! 14For denne gangen vil jeg sende alle plagene mine mot deg selv og over tjenerne dine og folket ditt, så du kan kjenne at ingen er som jeg på hele jorden. 15Jeg kunne allerede ha rakt ut hånden og slått deg og folket ditt med pest, så du var blitt utryddet fra jorden. 16Men jeg har likevel holdt deg oppe for å vise deg min makt, og for at navnet mitt skal bli forkynt over hele jorden. 17Fortsatt hindrer du folket mitt og lar det ikke dra. 18Se, i morgen på denne tiden sender jeg et kraftig haglvær som det aldri har vært maken til i Egypt fra den dagen landet ble grunnlagt og til nå. 19Men nå, send bud og sørg for å bringe buskapen din og alt det du har på marken, i sikkerhet! Alle mennesker og dyr som er ute på marken, og som ikke har rukket å komme i hus, skal dø når haglet faller over dem.» 20De av faraos tjenere som fryktet Herrens ord, lot tjenerne sine og buskapen søke tilflukt innendørs. 21Men de som ikke åpnet hjertet for Herrens ord, lot tjenerne og buskapen bli ute på marken. 22Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, og det skal hagle i hele Egypt, over mennesker og dyr og over alt som vokser på marken i Egypt!» 23Moses rakte staven opp mot himmelen, og Herren sendte torden og hagl, og ild fór ned mot jorden. Herren lot det hagle over Egypt. 24Det kom hagl og flammende ild midt i haglet, et haglvær så kraftig som det ikke hadde vært i landet siden egypterne var blitt et folk. 25I hele Egypt slo haglet ned alt som var ute på marken, fra mennesker til dyr. Haglet slo ned alt som vokste på marken, og det knuste hvert tre. 26Bare i Gosen, hvor israelittene bodde, falt det ikke hagl. 27Da sendte farao bud etter Moses og Aron og sa til dem: «Denne gangen har jeg syndet. Herren har retten på sin side; det er jeg og folket mitt som er skyldige. 28Gå i forbønn hos Herren; det har vært mer enn nok av Guds torden og hagl! Så vil jeg la dere dra, dere behøver ikke å være her lenger.» 29Moses sa til ham: «Så snart jeg kommer ut av byen, vil jeg strekke hendene ut mot Herren. Tordenen skal holde opp, og haglet skal ikke falle mer. For du skal kjenne at jorden hører Herren til. 30Men jeg vet at du og tjenerne dine ennå ikke frykter Herren Gud.» 31Linet og bygget ble slått ned, for bygget sto med aks og linet i blomst. 32Men hveten og spelten ble ikke slått ned, for de blir modne senere. 33Moses gikk bort fra farao og ut av byen, og han strakte hendene ut mot Herren. Tordenen og haglet holdt opp, og regnet strømmet ikke ned på jorden mer. 34Da farao så at regnet og haglet og tordenen hadde holdt opp, fortsatte han å synde. Han og tjenerne hans gjorde hjertet hardt. 35Faraos hjerte var ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra, slik Herren hadde sagt gjennom Moses. 1Herren sa til Moses: «Gå til farao! Det er jeg som har gjort hjertene harde, både i ham og i tjenerne hans, for at jeg skal gjøre disse tegnene blant dem, 2og for at du skal fortelle barn og barnebarn hvordan jeg viste min makt i Egypt, og hvilke tegn jeg gjorde blant dem. Da skal dere kjenne at jeg er Herren.» 3Moses og Aron gikk til farao og sa til ham: «Så sier Herren, hebreernes Gud: Hvor lenge vil du nekte å bøye deg for meg? La mitt folk dra, så de kan tjene meg! 4For nekter du å la mitt folk dra, skal jeg i morgen sende gresshopper inn over landet ditt. 5De skal dekke alt synlig land, så man ikke lenger kan se jorden. De skal ete opp den resten som er blitt igjen, det dere har igjen etter haglet, og de skal snauspise hvert tre som vokser på marken. 6De skal fylle både dine hus og dine tjeneres hus og alle hus i Egypt. Noe slikt har verken fedrene eller forfedrene dine sett fra den dagen de kom til verden og til denne dag.» Så snudde han seg og gikk bort fra farao. 7Da sa faraos tjenere til ham: «Hvor lenge skal denne mannen være en snare for oss? La mennene dra, slik at de kan tjene Herren sin Gud! Forstår du ennå ikke at Egypt går til grunne?» 8Da ble Moses og Aron hentet tilbake til farao, og han sa til dem: «Gå og tjen Herren deres Gud! Men hvem er det egentlig som skal gå?» 9«Vi skal gå både unge og gamle», svarte Moses. «Vi går med våre sønner og døtre, vårt småfe og storfe, for vi skal holde høytid for Herren.» 10Men han sa til dem: « Herren skulle nok være med dere hvis jeg lot dere og småbarna deres dra! Der ser dere, dere har ondt i sinne. 11Nei, slik blir det ikke! Mennene kan dra av sted og tjene Herren, for det ba dere om.» Dermed ble de jaget bort fra farao. 12Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over Egypt, så skal gresshoppene komme over landet. De skal ete opp alt som vokser der, alt det som haglet lot være igjen.» 13Moses rakte staven sin ut over Egypt, og Herren drev en østavind inn over landet hele den dagen og hele natten. Da det ble morgen, hadde østavinden ført med seg gresshoppene. 14Gresshoppene kom inn over hele Egypt, og de slo seg ned overalt i landet. Så mange gresshopper har det aldri før vært og kommer det aldri mer til å bli. 15De dekket alt synlig land, så jorden ble helt svart. Og de åt opp alt som vokste i landet, og all frukten som var igjen på trærne etter haglværet. Det ble ikke noe grønt igjen, verken på trær eller planter, i hele Egypt. 16Da sendte farao i all hast bud etter Moses og Aron. Han sa: «Jeg har syndet mot Herren deres Gud og mot dere. 17Men tilgi meg nå denne ene gangen, og gå i forbønn for meg hos Herren deres Gud så han tar denne døden bort fra meg!» 18Moses gikk så bort fra farao og gikk i forbønn hos Herren. 19Da vendte Herren vinden, og den ble til en svært kraftig vestavind. Den førte gresshoppene bort og kastet dem i Sivsjøen. Det ble ikke en eneste gresshoppe igjen i Egypt. 20Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra. 21Herren sa til Moses: «Rekk hånden opp mot himmelen, så skal det komme mørke over Egypt, et mørke så tett at en kan ta på det!» 22Moses rakte hånden opp mot himmelen. Da ble det stummende mørkt i hele Egypt i tre dager. 23I tre dager kunne ingen se hverandre og ingen reise seg fra plassen sin. Men der israelittene bodde, var det lyst. 24Da sendte farao bud etter Moses og sa: «Gå og tjen Herren! Småfeet og storfeet må bli igjen, men barna kan gå med dere.» 25Moses svarte: «Du skal selv gi oss slaktoffer og brennoffer så vi kan ofre til Herren vår Gud, 26men buskapen vår skal også være med. Ikke en klov skal bli igjen. For det er buskapen vi må ta av når vi skal tjene Herren vår Gud. Og vi vet ikke hva vi skal tjene Herren med før vi kommer fram.» 27Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han ville ikke la dem dra. 28Farao sa til Moses: «Gå fra meg! Vokt deg så du ikke kommer for mitt ansikt mer! For den dagen du gjør det, skal du dø!» 29Moses svarte: «Det er rett som du sier. Jeg skal aldri se ditt ansikt igjen.» 1Herren sa til Moses: «Enda en plage skal jeg føre over farao og Egypt. Deretter skal han la dere dra herfra – og ikke bare la dere dra, han skal jage dere ut herfra. 2Si så folket hører det at hver mann og hver kvinne skal be naboen sin om gjenstander av sølv og gull.» 3Og Herren lot egypterne se med velvilje på folket. Moses ble også ansett som en meget stor mann i Egypt, både av faraos tjenere og av folket. 4Moses sa: «Så sier Herren: Ved midnattstid vil jeg gå gjennom Egypt. 5Da skal alle førstefødte i Egypt dø, fra den førstefødte hos farao som sitter på sin trone, til den førstefødte hos slavekvinnen som står bak kvernen, og alle førstefødte dyr i buskapen. 6I hele Egypt skal det lyde et skrik så høyt at det aldri har vært maken til det før og heller ikke skal bli det siden. 7Men ikke en hund skal knurre mot noen av israelittene, verken mot mennesker eller dyr. Slik skal dere forstå at Herren setter et skille mellom egypterne og israelittene. 8Da skal alle disse mennene dine komme ned til meg og bøye seg for meg og si: Dra ut, du og hele folket som følger deg! Og så skal jeg dra ut.» Dermed gikk han bort fra farao i brennende sinne. 9Herren sa til Moses: «Farao kommer ikke til å høre på dere. Så kan jeg få gjort mange under i Egypt.» 10Moses og Aron gjorde alle disse undrene for farao. Men Herren gjorde faraos hjerte ubøyelig, og han lot ikke israelittene dra ut av landet.