Gjennom havet (2 Mos 13,17-14,31)

17Da farao lot folket dra, ledet Gud dem ikke gjennom filisternes land, selv om den veien var den korteste. For Gud tenkte at folket kunne komme til å angre seg og vende tilbake til Egypt hvis de opplevde krig. 18Derfor lot Gud dem gå en omvei gjennom ørkenen mot Sivsjøen.Så dro israelittene opp fra Egypt, fullt rustet. 19Moses tok med seg knoklene etter Josef. For Josef hadde tatt en ed av israelittene og sagt: «Når Gud tar seg av dere, da skal dere ta med dere knoklene mine herfra.» 20De brøt opp fra Sukkot og slo leir i Etam, i utkanten av ørkenen. 21Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. 22Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten. 1Herren sa til Moses: 2«Si til israelittene at de skal snu om og slå leir foran Pi-Hahirot, mellom Migdol og havet! Foran Baal-Safon, midt imot byen, skal dere slå leir ved havet. 3Så kommer farao til å si at israelittene har gått seg vill i landet, og at ørkenen har stengt dem inne. 4Jeg vil gjøre faraos hjerte ubøyelig, så han setter etter dem. Da skal jeg vise min herlighet på farao og hele hans hær. Og egypterne skal kjenne at jeg er Herren.» Dette gjorde israelittene. 5Da egypterkongen fikk melding om at folket hadde flyktet, kom han og tjenerne hans på andre tanker om folket. «Hva er det vi har gjort?» sa de. «Vi lot israelittene dra fra slavearbeidet hos oss!» 6Så spente han for vognen sin og tok hæren med seg. 7Han tok 600 av de beste vognene og hva som ellers fantes av vogner i Egypt, og offiserer til hver av dem. 8For Herren gjorde hjertet til farao, kongen i Egypt, ubøyelig, så han satte etter israelittene. Men israelittene dro ut med løftet hånd. 9Egypterne satte etter dem med alle vognene, hestene og rytterne, hele faraos hær. De nådde dem igjen ved Pi-Hahirot, der de lå i leir ved havet, foran Baal-Safon. 10Da farao nærmet seg, så israelittene opp og fikk øye på egypterne som kom etter dem. De ble grepet av stor frykt og ropte til Herren. 11De sa til Moses: «Fantes det ikke graver nok i Egypt siden du har ført oss ut i ørkenen for å dø? Hvorfor har du gjort dette mot oss? Hvorfor førte du oss ut av Egypt? 12Var det ikke det vi sa til deg i Egypt: La oss få være i fred, vi vil arbeide for egypterne! Det er bedre for oss å arbeide for dem enn å dø i ørkenen.» 13Da sa Moses til folket: «Vær ikke redde! Stå fast, så skal dere få se at Herren frelser dere i dag! For slik som dere ser egypterne i dag, skal dere aldri se dem mer. 14Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.» 15Herren sa til Moses: «Hvorfor roper du til meg? Si til israelittene at de skal dra videre! 16Du skal løfte staven din og rekke hånden ut over havet og kløve det, så israelittene kan gå tørrskodd tvers igjennom havet. 17Se, jeg gjør egypterne harde, så de setter etter dem. Jeg skal vise min herlighet på farao og hele hans hær, på vognene og rytterne hans. 18Egypterne skal kjenne at jeg er Herren når jeg viser min herlighet på farao og vognene og rytterne hans.» 19Guds engel, som hadde gått foran Israels leir, byttet nå plass og gikk etter folket. Skysøylen som var foran dem, flyttet seg og stilte seg bak dem, 20så den kom mellom egypternes leir og israelittenes leir. Og skyen kom med mørke, men den lyste likevel opp natten, så de ikke kom inn på hverandre hele natten. 21Da rakte Moses hånden ut over havet, og Herren drev havet bort med en sterk østavind som blåste hele natten, så havet ble til tørt land. Vannet ble kløvd, 22og israelittene gikk tørrskodd tvers igjennom havet. Vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. 23Egypterne satte etter dem med alle faraos hester, vogner og ryttere og fulgte etter dem midt ut i havet. 24Men ved morgenvakten så Herren ned på egypternes leir fra ildsøylen og skysøylen, og han skapte forvirring blant dem. 25Han låste hjulene på vognene deres så det var tungt for dem å komme seg fram. Da sa egypterne: «La oss flykte fra israelittene! For Herren kjemper for dem mot egypterne.» 26Da sa Herren til Moses: «Rekk hånden ut over havet, så skal vannet vende tilbake over egypterne, over vognene og rytterne deres!» 27Så rakte Moses hånden ut over havet, og ved morgengry vendte vannet tilbake. Egypterne flyktet rett imot det, og Herren styrtet dem midt ut i havet. 28Vannet vendte tilbake og skylte over alle vognene og rytterne i faraos hær, som hadde fulgt etter israelittene ut i havet. Ikke én mann overlevde. 29Men israelittene gikk tørrskodd gjennom havet mens vannet sto som en mur til høyre og venstre for dem. 30Den dagen frelste Herren Israel fra egypternes hånd. Israelittene så at egypterne lå døde på stranden. 31Da de så det storverk Herren hadde gjort mot egypterne, fryktet folket Herren, og de trodde på Herren og på Moses, hans tjener.