Gullkalven (2 Mos 32,1-34,35)
Historien om Jesus starter med skapelsen og strekker seg helt til fullendelsen. Denne leseplanen er en mulighet til Ă„ komme i gang med Ă„ lese Bibelen som en lang, sammenhengende fortelling.

-
Hundre viktige bibeltekster
- I begynnelsen
- Abraham, Isak og Jakob
- Fortellingen om Josef
- Moses og utgangen fra Egypt
- Budene og det lovede landet
- Dommertiden
- Israels vekst
- Israels fall
- Salmer og ordsprÄk
- Profetene
- Det levende Ordet
- Jesus underviser
- Jesus gjĂžr under
- Jesus og korset
- Den kristne menigheten
- Paulus' misjonsreiser
- Paulus og menighetene
- Paulus til menighetslederne
- Apostlenes lĂŠre
- Ă penbaringen
1Da folket sĂ„ at Moses drĂžyde med Ă„ komme ned fra fjellet, samlet de seg om Aron og sa til ham: «Kom og lag en gud til oss som kan gĂ„ foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som fĂžrte oss opp fra Egypt.» 2Aron sa til dem: «Ta gullringene av Ăžrene pĂ„ konene, sĂžnnene og dĂžtrene deres, og kom med dem til meg!» 3Da tok hele folket av seg gullringene som de hadde i Ăžrene, og kom til Aron med dem. 4Han tok imot gullet, formet det med meisel og stĂžpte en kalv. SĂ„ ropte de: «Dette er guden din, Israel, som fĂžrte deg opp fra Egypt!» 5Da Aron sĂ„ det, bygde han et alter foran kalven og ropte ut: «I morgen er det fest for Herren!» 6Dagen etter sto folket tidlig opp og ofret brennoffer og bar fram fredsoffer. De satte seg ned for Ă„ spise og drikke, og sĂ„ begynte de Ă„ more seg. 7Da sa Herren til Moses: «Skynd deg ned, for folket ditt, som du fĂžrte opp fra Egypt, har gjort noe forferdelig. 8De har allerede bĂžyd av fra den veien jeg pĂ„la dem Ă„ fĂžlge. De har laget seg en stĂžpt kalv, kastet seg ned for den, ofret til den og sagt: Dette er guden din, Israel, som fĂžrte deg opp fra Egypt!» 9Og Herren fortsatte: «Jeg har holdt Ăžye med dette folket, og se, det er et stivnakket folk! 10Bland deg nĂ„ ikke inn, for min vrede skal flamme opp mot dem og fortĂŠre dem. Men deg vil jeg gjĂžre til et stort folk.» 11Da ba Moses om velvilje for Herren sin Guds ansikt. Han sa: « Herre, hvorfor skal din vrede flamme opp mot folket ditt, som du har fĂžrt ut av Egypt med stor kraft og sterk hĂ„nd? 12Hvorfor skal egypterne kunne si: Det var med onde hensikter han fĂžrte dem ut, for Ă„ drepe dem i fjellene og utrydde dem fra jorden. Vend om fra din brennende vrede, og la vĂŠre Ă„ gjĂžre ondt mot folket ditt! 13Husk pĂ„ dine tjenere Abraham, Isak og Israel, og det du sa til dem da du sverget ved deg selv: Jeg vil gjĂžre dere til en ĂŠtt sĂ„ tallrik som stjernene pĂ„ himmelen, og hele dette landet som jeg har talt om, vil jeg gi deres ĂŠtt. De skal eie det for alltid.» 14Da angret Herren det onde han hadde sagt han ville gjĂžre mot folket. 15SĂ„ gikk Moses tilbake, ned fra fjellet med vitnesbyrdet, de to tavlene, i hĂ„nden. Det var skrevet pĂ„ begge sider av tavlene, bĂ„de pĂ„ forsiden og pĂ„ baksiden. 16Tavlene var Guds eget verk, og skriften var Guds egen skrift, risset inn pĂ„ tavlene. 17Da Josva hĂžrte hvordan folket ropte og skrek, sa han til Moses: «Det er krigslarm i leiren.» 18Moses svarte: «Dette er ikke lyden av seierssang og ikke lyden av klagesang; det er lyden av en annen slags sang jeg hĂžrer.» 19Da Moses nĂŠrmet seg leiren og fikk se gullkalven og dansen, flammet sinnet slik opp i ham at han kastet tavlene fra seg og slo dem i stykker mot fjellet. 20SĂ„ tok han kalven som de hadde laget, kastet den pĂ„ ilden og malte den til stĂžv. StĂžvet strĂždde han pĂ„ vannet, og han lot israelittene drikke det. 21SĂ„ sa Moses til Aron: «Hva har dette folket gjort deg, siden du har brakt sĂ„ stor synd over det?» 22«VĂŠr ikke sint, herre!» svarte Aron. «Du vet selv hvor ondt dette folket er. 23De sa til meg: Lag en gud som kan gĂ„ foran oss! For vi vet ikke hva som har skjedd med denne Moses, mannen som fĂžrte oss opp fra Egypt. 24Da sa jeg til dem: Den som har gull, skal ta det av! SĂ„ ga de meg gullet, og jeg kastet det pĂ„ ilden. Slik ble denne kalven til.» 25Moses sĂ„ hvor ustyrlig folket var fordi Aron ikke klarte Ă„ styre dem. De var blitt til spott for motstanderne sine. 26Da stilte Moses seg i porten til leiren og ropte: «Alle som er pĂ„ Herrens side, kom hit til meg!» Da samlet alle levittene seg om ham. 27Og han sa til dem: «SĂ„ sier Herren, Israels Gud: Spenn sverdet pĂ„ dere, hver og en! GĂ„ fram og tilbake i leiren, fra port til port, og slĂ„ i hjel brĂždre, venner og slektninger!» 28Levittene gjorde som Moses sa, og den dagen falt det omkring tre tusen mann av folket. 29Da sa Moses: «I dag er dere blitt innviet til Herren, siden dere har vendt dere mot deres egne sĂžnner og brĂždre. SĂ„ vil han gi dere sin velsignelse i dag.» 30Dagen etter sa Moses til folket: «Dere har gjort en stor synd. Men nĂ„ vil jeg gĂ„ opp til Herren; kanskje kan jeg skaffe soning for synden deres.» 31SĂ„ vendte Moses tilbake til Herren og sa: «Dette folket har gjort en stor synd! De har laget seg en gud av gull. 32Tilgi nĂ„ syndene deres! Kan du ikke det, sĂ„ stryk meg ut av boken du skriver i!» 33Da svarte Herren: «Den som synder mot meg, stryker jeg ut av min bok. 34GĂ„ nĂ„ og led folket dit jeg har sagt deg! Se, min engel skal gĂ„ foran deg. Men pĂ„ regnskapets dag skal jeg gjĂžre opp regnskap med dem for syndene deres.» 35Slik straffet Herren folket fordi de hadde fĂ„tt laget gullkalven, den som Aron laget. 1Herren sa til Moses: «Dra bort herfra, bĂ„de du og folket du har fĂžrt opp fra Egypt, til det landet som jeg med ed lovet til Abraham og Isak og Jakob da jeg sa: Jeg vil gi det til din ĂŠtt. 2Jeg vil sende en engel foran deg og drive ut kanaaneerne, amorittene, hetittene, perisittene, hevittene og jebusittene. 3Dra opp til det landet som flyter av melk og honning! Men jeg vil ikke dra opp med deg, for du er et stivnakket folk; ellers kunne jeg fortĂŠre deg pĂ„ veien.» 4Da folket hĂžrte disse harde ordene, sĂžrget de, og ingen tok smykker pĂ„ seg. 5Men Herren sa til Moses: «Si til israelittene: Dere er et stivnakket folk. Om jeg bare et Ăžyeblikk drar opp sammen med deg, mĂ„tte jeg gjĂžre ende pĂ„ deg. Legg nĂ„ smykkene bort, sĂ„ jeg kan vite hva jeg skal gjĂžre med deg!» 6Fra da av, ved fjellet Horeb, la israelittene bort smykkene sine. 7Moses pleide Ă„ ta teltet og slĂ„ det opp et godt stykke utenfor leiren. Han kalte det telthelligdommen. Alle som ville sĂžke rĂ„d hos Herren, gikk ut til dette teltet utenfor leiren. 8Hver gang Moses gikk ut til teltet, reiste hele folket seg og ble stĂ„ende hver ved inngangen til sitt telt. De sĂ„ etter Moses til han var kommet inn i teltet. 9Og nĂ„r Moses var kommet inn i teltet, senket skysĂžylen seg og ble stĂ„ende ved inngangen til teltet, og han snakket med Moses. 10NĂ„r folket sĂ„ skysĂžylen stĂ„ ved inngangen til teltet, reiste de seg alle sammen, bĂžyde seg og tilba, hver ved sin teltdĂžr. 11SĂ„ talte Herren med Moses ansikt til ansikt, slik som mennesker snakker med hverandre. Siden vendte Moses tilbake til leiren. Men tjeneren hans, en ung gutt som het Josva, sĂžnn av Nun, forlot aldri teltet. 12Moses sa til Herren: «Se, du sier at jeg skal fĂžre dette folket opp, men du lar meg ikke vite hvem du vil sende med meg. Likevel har du sagt: Jeg kjenner deg ved navn, og du har funnet nĂ„de for mine Ăžyne. 13Hvis det er slik at jeg har funnet nĂ„de for dine Ăžyne, sĂ„ vis meg nĂ„ din vei, sĂ„ jeg kan lĂŠre deg Ă„ kjenne og finne nĂ„de hos deg. Husk at dette er ditt folk!» 14Han svarte: «Mitt ansikt skal gĂ„ med, og jeg vil la deg fĂ„ ro.» 15Da sa Moses: «Hvis ikke ditt ansikt gĂ„r med, mĂ„ du ikke fĂžre oss opp herfra! 16Hvordan kan man ellers vite at jeg og folket ditt har funnet nĂ„de for dine Ăžyne, hvis ikke du gĂ„r med oss? Slik skal jeg og folket ditt bli skilt ut fra alle andre folk pĂ„ jorden.» 17Da sa Herren til Moses: «OgsĂ„ dette som du ber om, vil jeg gjĂžre, for du har funnet nĂ„de for mine Ăžyne, og jeg kjenner deg ved navn.» 18«La meg da fĂ„ se din herlighet!» sa Moses. 19Han svarte: «Jeg vil la all min godhet gĂ„ forbi deg og rope ut for deg navnet Herren. For jeg er nĂ„dig mot den jeg viser nĂ„de, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. 20Du kan ikke fĂ„ se ansiktet mitt», sa han, «for et menneske kan ikke se meg og leve.» 21Herren sa: «Se, her er et sted tett ved meg; still deg der pĂ„ klippen! 22NĂ„r sĂ„ min herlighet gĂ„r forbi, vil jeg la deg stĂ„ i klippeklĂžften, og jeg vil dekke deg med hĂ„ndflaten til jeg er kommet forbi. 23SĂ„ vil jeg ta hĂ„nden bort; da kan du se meg bakfra, men ansiktet mitt kan ingen se.» 1Herren sa til Moses: «Hugg ut to steintavler som er lik de fĂžrste! SĂ„ skal jeg skrive pĂ„ dem de samme ordene som sto pĂ„ de fĂžrste tavlene, dem du slo i stykker. 2Hold deg klar til i morgen tidlig! Da skal du gĂ„ opp pĂ„ Sinai-fjellet. Der skal du stille deg fram for meg pĂ„ toppen av fjellet. 3Ingen mĂ„ gĂ„ opp sammen med deg, og ingen mĂ„ vise seg pĂ„ hele fjellet. Verken smĂ„fe eller storfe mĂ„ beite foran fjellet.» 4SĂ„ hogg Moses ut to steintavler som var lik de fĂžrste. Tidlig neste morgen gikk han opp pĂ„ Sinai-fjellet, slik Herren hadde befalt ham, og han hadde begge steintavlene med seg. 5Da steg Herren ned i en sky, stilte seg hos ham og ropte ut navnet Herren. 6Herren gikk forbi ham og ropte: « Herren er Herren, en barmhjertig og nĂ„dig Gud, sen til vrede og rik pĂ„ miskunn og sannhet! 7Han holder fast pĂ„ sin miskunn i tusen slektsledd og tilgir synd, skyld og lovbrudd. Men han lar ikke den skyldige slippe straff. For fedrenes synd straffer han barn og barnebarn, og tredje og fjerde slektsledd.» 8Straks bĂžyde Moses seg til jorden og tilba. 9Han sa: «Herre, hvis jeg har funnet nĂ„de for dine Ăžyne, sĂ„ gĂ„ med oss, Herre! Selv om dette er et stivnakket folk, sĂ„ tilgi vĂ„r synd og skyld og gjĂžr oss til din eiendom.» 10Da sa Herren: NĂ„ vil jeg slutte en pakt. I nĂŠrvĂŠr av hele folket ditt vil jeg gjĂžre underfulle gjerninger som aldri fĂžr har vĂŠrt gjort noe sted pĂ„ jorden eller blant noe folkeslag. Hele det folket du lever iblant, skal se hvor skremmende det er, det verk som jeg, Herren, vil gjĂžre med deg. 11Ta godt vare pĂ„ det jeg pĂ„legger deg i dag! Se, jeg vil drive ut for deg amorittene, kanaaneerne, hetittene, *girgasjitteneâą, perisittene, hevittene og jebusittene. 12Vokt deg for Ă„ slutte pakt med dem som bor i det landet du kommer til, sĂ„ de ikke fanger deg i en felle. 13Dere skal rive ned altrene deres og slĂ„ i stykker steinstĂžttene, og Asjera-stolpene skal dere hugge ned. 14Du skal ikke tilbe noen annen gud, for Herrens navn er NidkjĂŠr; han er en nidkjĂŠr Gud. 15Du skal ikke slutte pakt med dem som bor i landet! For de driver hor med gudene sine og ofrer til dem. Hvis de inviterer deg, kommer du til Ă„ spise av ofrene deres. 16Tar du koner til sĂžnnene dine blant dĂžtrene deres, sĂ„ vil dĂžtrene deres drive hor med sine guder og fĂ„ sĂžnnene dine til Ă„ drive hor med gudene deres. 17Du mĂ„ ikke lage deg stĂžpte guder. 18Du skal holde de usyrede brĂžds hĂžytid. I sju dager skal du spise usyret brĂžd, slik jeg har gitt deg befaling om, til fastsatt tid, i mĂ„neden abib. For i mĂ„neden abib dro du ut av Egypt. 19Alt som Ă„pner morslivet, tilhĂžrer meg; alle fĂžrstefĂždte hanndyr i buskapen din, enten det er storfe eller smĂ„fe. 20Alt som Ă„pner morslivet hos esler, skal du lĂžse ut med et lam. LĂžser du det ikke ut, skal du brekke nakken pĂ„ det. Hver fĂžrstefĂždt blant sĂžnnene dine skal du lĂžse ut. Ingen mĂ„ vise seg tomhendt for mitt ansikt. 21Seks dager skal du arbeide, men pĂ„ den sjuende dagen skal du hvile. Selv om det er tid for plĂžying eller hĂžsting, skal du hvile. 22Du skal holde ukefesten nĂ„r du hĂžster inn den fĂžrste hveten, og festen for innhĂžstingen nĂ„r Ă„ret er omme. 23Tre ganger om Ă„ret skal alle menn hos deg tre fram for Herren, Israels Gud. 24For jeg vil drive folkeslag bort for deg og utvide grensene dine. Ingen skal Ăžnske Ă„ ta landet ditt mens du drar opp for Ă„ tre fram for Herren din Guds ansikt tre ganger om Ă„ret. 25Du skal ikke ofre blodet av mitt slaktoffer sammen med noe syret, og pĂ„skefestens offer mĂ„ ikke ligge natten over til neste morgen. 26Det beste av fĂžrstegrĂžden fra jorden din skal du bringe til Herren din Guds hus. Du skal ikke koke et kje i melken fra moren. 27Herren sa til Moses: «Skriv ned disse ordene, for pĂ„ grunnlag av disse ordene slutter jeg en pakt med deg og Israel.» 28Moses var hos Herren i fĂžrti dager og fĂžrti netter, og han smakte verken mat eller drikke. Og han skrev paktens ord, de ti bud, pĂ„ tavlene. 29SĂ„ gikk Moses ned fra Sinai-fjellet. Han hadde vitnesbyrdet, de to tavlene, i hendene da han gikk ned fra fjellet. Moses visste ikke at det strĂ„lte av ansiktet hans fordi Herren hadde talt med ham. 30Aron og israelittene sĂ„ at det strĂ„lte av ansiktet hans, og de var redde for Ă„ komme nĂŠr ham. 31Men Moses ropte pĂ„ dem, og da kom Aron og alle lederne i menigheten til ham, og han talte til dem. 32Siden kom alle israelittene til ham, og Moses bar fram alle de budene Herren hadde gitt ham pĂ„ Sinai-fjellet. 33Da Moses var ferdig med Ă„ tale med dem, la han et slĂžr over ansiktet. 34Men hver gang han gikk fram for Herrens ansikt for Ă„ snakke med ham, tok han slĂžret bort til han skulle ut igjen. Og nĂ„r han kom ut, talte han til israelittene det han hadde fĂ„tt pĂ„bud om. 35Da sĂ„ israelittene hvordan det strĂ„lte av ansiktet hans, og Moses la slĂžret over ansiktet igjen til han skulle inn og snakke med Herren.