Flere misjonsreiser (Apg 16,1-20,38)

1Han kom da også fram til Derbe og Lystra. Der var det en disippel som het Timoteus. Han var sønn av en troende jødisk kvinne, og faren var greker. 2Søsknene i Lystra og Ikonium hadde bare godt å si om ham. 3Paulus ønsket å ha ham med seg på reisen, og han omskar ham av hensyn til de jødene som bodde i disse traktene. Alle visste nemlig at faren hans var greker. 4De reiste så fra by til by og overleverte de forskriftene som apostlene og de eldste i Jerusalem hadde vedtatt, med påbud om at de skulle følge dem. 5Slik ble menighetene styrket i troen og vokste i tall for hver dag. 6Den hellige ånd hindret dem i å forkynne Ordet i Asia; derfor fortsatte de gjennom det frygiske og galatiske området. 7Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov. 8De dro da gjennom Mysia og kom ned til Troas. 9Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!» 10Da han hadde hatt dette synet, forsøkte vi straks å komme til Makedonia, for vi skjønte at Gud hadde kalt oss til å forkynne evangeliet der. 11Vi stakk til sjøs i Troas med kurs for Samotrake og kom dagen etter til Neapolis. 12Derfra bar det videre til Filippi, en by som ligger i det første distriktet i Makedonia og er romersk koloni. I denne byen ble vi noen dager. 13På sabbatsdagen gikk vi utenfor byporten, til en elv hvor vi mente det var et bønnested. Der satte vi oss ned og talte til kvinnene som var samlet. 14Blant tilhørerne var det en kvinne fra Tyatira som het Lydia. Hun handlet med purpurtøy og hørte til dem som dyrket Gud. Herren åpnet hennes hjerte så hun tok til seg det Paulus sa. 15Sammen med alle i sitt hus ble hun døpt, og hun ba oss: «Kom og bo i hjemmet mitt, så sant dere mener at jeg tror på Herren.» Og hun overtalte oss til det. 16En gang vi var på vei til bønnestedet, møtte vi en slavekvinne som hadde en spådomsånd i seg. De som eide henne, tjente gode penger på spådomskunstene hennes. 17Hun fulgte etter Paulus og oss mens hun ropte og skrek: «Disse folkene er tjenere for Gud, Den høyeste, og de forkynner dere veien til frelse.» 18Dette gjentok seg flere dager. Da ble Paulus sint, snudde seg og sa til ånden: «Jeg befaler deg i Jesu Kristi navn: Far ut av henne!» Og den forlot henne på timen. 19Da herrene hennes forsto at det ikke var mer fortjeneste å håpe på, grep de Paulus og Silas og trakk dem med seg til myndighetene på torget. 20De førte dem fram for byens romerske dommere og sa: «Disse mennene lager bråk i byen vår. De er jøder, 21og de forkynner skikker vi ikke har lov til å godta eller følge, vi som er romerske borgere.» 22Folkemengden deltok også i angrepene på dem, og dommerne fikk klærne revet av dem og befalte at de skulle piskes. 23De fikk mange slag og ble satt i fengsel, og fangevokteren fikk ordre om å vokte dem godt. 24Da han hadde fått denne ordren, kastet han dem i det innerste fangehullet og låste føttene deres fast i blokken. 25Ved midnattstider holdt Paulus og Silas bønn og sang lovsanger til Gud, og fangene lyttet til dem. 26Plutselig kom det et kraftig jordskjelv, så grunnmuren i fengselet ristet. Straks sprang alle dørene opp, og lenkene løsnet av alle fangene. 27Fangevokteren fór opp av søvnen og så at fengselsdørene sto åpne. Han grep et sverd og ville drepe seg fordi han trodde fangene var rømt. 28Men av all sin kraft ropte Paulus til ham: «Ikke gjør deg selv noe vondt! Vi er her alle sammen.» 29Fangevokteren ba om å få lys, løp inn og falt skjelvende ned for Paulus og Silas. 30Så førte han dem utenfor og sa: «Hva skal jeg gjøre, gode herrer, for å bli frelst?» 31De svarte: «Tro på Herren Jesus, så skal du og alle i ditt hus bli frelst.» 32Og de forkynte Herrens ord for ham og alle i hans hus. 33I denne sene nattetimen tok han dem med seg og vasket sårene deres, og han ble straks døpt med alle sine. 34Så tok han dem hjem og ga dem mat, og han gledet seg sammen med hele sitt hus over å ha fått troen på Gud. 35Da det var blitt dag, sendte dommerne rettsbetjentene av sted med denne ordren: «Løslat mennene!» 36Fangevokteren meldte fra om dette til Paulus og sa: «Dommerne sender beskjed om at dere skal løslates. Kom nå ut og dra bort med fred!» 37Men Paulus svarte: «Uten lov og dom er vi blitt pisket offentlig og kastet i fengsel, enda vi er romerske borgere. Og nå skal vi altså sendes bort i all hemmelighet. Nei, takk! De får selv komme og føre oss ut.» 38Rettsbetjentene brakte dette svaret til dommerne, som ble skremt da de fikk vite at de var romerske borgere. 39De kom og ba om unnskyldning, fulgte dem ut av fengselet og ba dem reise fra byen. 40Da de var ute av fengselet, gikk de hjem til Lydia. Her traff de søsknene og satte mot i dem. Så dro de videre. 1De reiste gjennom Amfipolis og Apollonia og kom til Tessalonika. Der var det en jødisk synagoge, 2og Paulus gikk dit, som han pleide. Tre sabbater hadde han samtaler med dem ut fra skriftene. 3Han åpnet skriftene for dem og forklarte at Messias måtte lide og stå opp fra de døde. «Og denne Messias», sa han, «er Jesus, han som jeg forkynner for dere.» 4Noen av dem ble overbevist og sluttet seg til Paulus og Silas. Det gjorde også en stor gruppe grekere av dem som dyrket Gud, og en god del av de fremste kvinnene. 5Dette gjorde jødene brennende harme, og de fikk med seg noen fra pøbelen på torget og laget et oppløp som satte byen på ende. De stormet mot huset til Jason og lette etter dem for å føre dem ut til folket. 6Da de ikke fant dem, slepte de Jason og noen av brødrene med seg til byens embetsmenn og ropte: «Disse folkene som oppvigler hele verden, nå er de kommet hit også, 7og Jason har tatt imot dem. Alle handler de stikk imot keiserens befalinger, for de påstår at en annen er konge, nemlig Jesus.» 8Både folkemengden og byens embetsmenn ble oppskremt da de hørte dette, 9og Jason og de andre fikk ikke gå før de hadde stilt en pengesum som sikkerhet. 10Så snart det ble natt, sendte brødrene Paulus og Silas til Berøa. Da de var kommet dit, gikk de til jødenes synagoge. 11Jødene der hadde et edlere sinnelag enn de i Tessalonika, og de tok imot Ordet med all velvilje og gransket skriftene daglig for å se om alt stemte. 12Mange av dem kom til tro, det samme gjorde en del fornemme greske kvinner og mange greske menn. 13Men da jødene i Tessalonika fikk greie på at Paulus forkynte Guds ord også i Berøa, kom de dit og hisset opp folkemengden og laget bråk. 14Straks sendte brødrene Paulus av gårde for at han skulle dra ned til kysten, mens Silas og Timoteus ble igjen. 15De som fulgte Paulus, brakte ham helt til Aten og dro tilbake med beskjed til Silas og Timoteus at de skulle komme til ham så snart som mulig. 16Mens Paulus ventet på dem i Aten, ble han rystet i sitt innerste over å se at byen var full av gudebilder. 17I synagogen førte han samtaler med jødene og dem som dyrket Gud, og på torget snakket han hver dag med dem han traff der. 18Noen av de epikureiske og stoiske filosofene diskuterte også med ham, og noen sa: «Hva er det egentlig denne pratmakeren har å si?» Men andre mente: «Han er visst en som forkynner fremmede guder.» Det var fordi han forkynte evangeliet om Jesus og oppstandelsen. 19Da tok de ham med seg og førte ham til Areopagos og sa: «Kan vi få vite hva for slags ny lære du kommer med? 20For det er merkverdige ting vi hører, og vi vil gjerne vite hva det egentlig dreier seg om.» 21Verken atenerne eller utlendingene som bor der, bruker tiden til noe annet enn å fortelle og høre siste nytt. 22Da sto Paulus fram for Areopagos-rådet og sa:«Atenske menn! Jeg ser at dere på alle måter er svært religiøse. 23For da jeg gikk omkring og så på helligdommene deres, fant jeg et alter med denne innskriften: ‘For en ukjent Gud’. Det som dere tilber uten å kjenne, det forkynner jeg dere. 24Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. 25Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle. 26Av ett menneske har han skapt alle folkeslag. Han lot dem bo over hele jorden, og han satte faste tider for dem og bestemte grensene for deres områder. 27Dette gjorde han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne lete seg fram og finne ham. Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. 28For det er i ham vi lever, beveger oss og er til, som også noen av deres diktere har sagt: ‘For vi er hans slekt.’ 29Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke. 30Disse tidene med uvitenhet har Gud båret over med, men nå befaler han alle mennesker, hvor de enn er, at de må vende om. 31For han har fastsatt en dag da han skal dømme verden med rettferd, ved en mann han har utpekt til dette. Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.» 32Da de hørte om oppstandelse fra de døde, gjorde noen narr av ham, men andre sa: «Vi vil gjerne høre deg tale mer om dette en annen gang.» 33Så gikk Paulus fra dem. 34Men det var noen som sluttet seg til ham og kom til tro. Blant dem var Dionysios fra Areopagos-rådet og en kvinne som het Damaris, og noen andre. 1Deretter forlot han Aten og kom til Korint. 2Her traff han en jøde som het Akvilas, født i Pontos. Sammen med sin kone Priskilla var han nylig kommet fra Italia på grunn av keiser Claudius' påbud om at alle jøder skulle forlate Roma. Paulus oppsøkte dem, 3og fordi de hadde samme håndverk, ble han boende hos dem, og de arbeidet sammen. De var teltmakere av fag. 4Hver sabbat hadde han samtaler i synagogen og overbeviste både jøder og grekere. 5Da Silas og Timoteus kom ned fra Makedonia, viet Paulus seg helt til forkynnelsen og vitnet for jødene at Jesus var Messias. 6Men de sa imot og hånte ham. Da ristet han støvet av klærne sine og sa til dem: «Blodet deres skal komme over deres eget hode. Jeg har ingen skyld. Fra nå av går jeg til hedningfolkene.» 7Dermed gikk han sin vei og tok inn i huset hos en mann ved navn Titius Justus, som dyrket Gud. Huset hans lå rett ved siden av synagogen. 8Synagogeforstanderen Krispus kom til tro på Herren sammen med alle i sitt hus, og mange andre i Korint som hørte ham, kom til tro og ble døpt. 9En natt sa Herren til Paulus i et syn: «Vær ikke redd! Du skal ikke tie, men tale. 10Jeg er med deg, og ingen skal røre deg eller gjøre deg noe vondt, for i denne byen har jeg et tallrikt folk.» 11Så ble han der halvannet år og lærte dem Guds ord. 12Mens Gallio var guvernør i Akaia, slo jødene seg sammen mot Paulus og trakk ham for retten. 13De sa: «Denne mannen overtaler folk til å dyrke Gud på en måte som er i strid med loven.» 14Paulus fikk ikke åpnet munnen før Gallio sa til jødene: «Hadde det dreid seg om en forbrytelse eller en kjeltringstrek, ville jeg nok tatt opp saken, jøder. 15Men er det strid om ord og navn og deres egen lov, da får dere ordne opp selv. Jeg vil ikke dømme i slike saker.» 16Så jaget han dem bort fra retten. 17Alle grep da fatt i synagogeforstanderen Sostenes og julte ham opp like foran dommersetet. Men Gallio brydde seg ikke det minste om det. 18Paulus ble der ennå en tid. Så tok han farvel med brødrene og seilte til Syria sammen med Priskilla og Akvilas. I Kenkreæ klippet han håret, for han hadde bundet seg med et løfte. 19Da de kom til Efesos, skilte Paulus lag med de andre og gikk til synagogen og førte samtaler med jødene. 20Disse ba ham om å bli der lenger, men det sa han nei til. 21Da han tok farvel, sa han til dem: «Om Gud vil, kommer jeg til dere en annen gang.» Så seilte han ut fra Efesos 22og nådde fram til Cæsarea. Da han hadde vært oppe og hilst på menigheten, dro han til Antiokia. 23Her ble han en tid, men reiste så ut igjen. Han dro fra sted til sted gjennom Galatia-området og Frygia og styrket alle disiplene. 24Til Efesos kom nå en jøde ved navn Apollos, han stammet fra Aleksandria. Han hadde ordet i sin makt og var godt kjent i skriftene. 25Apollos hadde fått undervisning om Herrens vei. Han forkynte med stor glød og underviste grundig om Jesus, enda han bare kjente Johannes-dåpen. 26Han begynte å tale fritt og åpent i synagogen, og der fikk Priskilla og Akvilas høre ham. De tok seg av ham og ga ham enda grundigere kjennskap til Guds vei. 27Da han ønsket å reise til Akaia, oppmuntret brødrene ham og skrev til disiplene at de måtte ta imot ham. Han kom dit og ble ved Guds nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro. 28For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias. 1Mens Apollos var i Korint, reiste Paulus gjennom innlandet og kom til Efesos. Der møtte han noen disipler 2og spurte dem: «Fikk dere Den hellige ånd da dere kom til tro?» De svarte: «Vi har ikke engang hørt at det er noen Hellig Ånd.» 3«Hva slags dåp er dere døpt med da?» spurte han. «Johannes-dåpen», svarte de. 4Da sa Paulus: «Johannes døpte med en dåp til omvendelse. Han sa til folket at de skulle tro på ham som kom etter ham, det er Jesus.» 5Etter å ha hørt dette lot de seg døpe til Herren Jesu navn. 6Og da Paulus la hendene på dem, kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk. 7Det var omkring tolv menn i alt. 8Han gikk så til synagogen og talte fritt og åpent der i tre måneder. Han førte samtaler med folk og overbeviste dem om det som har med Guds rike å gjøre. 9Noen gjorde seg harde og ville ikke tro, men snakket nedsettende om Veien mens alle hørte på. Da brøt Paulus med dem og holdt disiplene borte fra dem, og siden ga han hver dag undervisning i skolen til Tyrannos. 10Dette fortsatte han med i to år, slik at alle som bodde i Asia, fikk høre Herrens ord, både jøder og grekere. 11Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus' hender. 12Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem. 13Noen omreisende jødiske åndemanere forsøkte også å si fram Herren Jesu navn over dem som hadde onde ånder i seg, og sa: «Jeg besverger dere ved den Jesus som Paulus forkynner.» 14Det var sju sønner av den jødiske overpresten Skevas som drev på med dette. 15Men den onde ånden svarte dem: «Jesus kjenner jeg, og jeg vet hvem Paulus er, men hvem er dere?» 16Mannen som hadde den onde ånden i seg, fór løs på dem, overmannet dem alle og slo dem til blods, så de rømte ut av huset nakne og forslåtte. 17Dette ble kjent blant alle som bodde i Efesos, både jøder og grekere, så det kom frykt over alle, og Herren Jesu navn ble lovprist. 18Mange av dem som var blitt troende, kom for å bekjenne og fortelle hva de hadde gjort. 19Og ikke så få av dem som hadde drevet med svartekunster, kom med bøkene sine og brente dem mens alle så på. Verdien av dem ble regnet ut og ble til sammen 50 000 sølvpenger. 20Slik fikk Ordet fremgang og styrke ved Herrens makt. 21Etter det som nå var fullført, bestemte Paulus seg for å dra gjennom Makedonia og Akaia og videre til Jerusalem. «Når jeg har vært der», sa han, «må jeg også reise til Roma.» 22Han sendte Timoteus og Erastos, to av dem som sto i tjenesten sammen med ham, til Makedonia, mens han selv ble i Asia ennå en tid. 23På denne tiden oppsto det alvorlige uroligheter på grunn av Veien. 24En sølvsmed ved navn Demetrios laget Artemis-templer i sølv og skaffet håndverkerne gode inntekter. 25Han kalte sammen disse og de arbeiderne som drev med lignende ting, og sa: «Godtfolk! Dere vet at vår velstand kommer fra dette arbeidet. 26Men nå ser og hører dere selv at ikke bare her i Efesos, men nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder. 27Det er fare for at yrket vårt får dårlig ord på seg. Verre er det at tempelet til vår store gudinne Artemis kan bli regnet som lite og ingenting, og hun som hele Asia og hele verden dyrker, kan miste sin høye rang og verdighet.» 28De ble rasende da de hørte dette, og satte i å rope: «Stor er efesernes Artemis!» 29Uroen bredte seg over hele byen, og alle som en stormet av sted til teateret og slepte med seg de to makedonerne Gaius og Aristarkos, som var i reisefølget til Paulus. 30Paulus ville selv gå inn i folkemassen, men disiplene hindret ham i det. 31Noen av provinsens høyeste embetsmenn, som var hans venner, sendte også bud til ham at han ikke måtte våge seg inn i teateret. 32Forsamlingen var nå i fullt opprør. De ropte og skrek i munnen på hverandre, og de fleste visste ikke engang hvorfor de var kommet sammen. 33Jødene skjøv fram en mann som het Aleksander, og noen fra mengden forklarte saken for ham. Aleksander ga tegn med hånden at han ville holde en forsvarstale til folket. 34Men da de skjønte at han var jøde, skrek de alle i kor i to samfulle timer: «Stor er efesernes Artemis!» 35Byskriveren klarte endelig å få ro i folkemassen og sa: «Efesere, vet ikke alle mennesker at efesernes by er tempelvokter for den store Artemis og steinen som er kommet ned fra himmelen? 36Dette kan ingen benekte, og derfor bør dere nå være rolige og ikke gjøre noe overilt. 37For dere har ført hit disse mennene, som verken er tempelrøvere eller har hånt vår gudinne. 38Hvis Demetrios og håndverkerne hans vil reise sak mot noen, så finnes det rettsmøter, og vi har guvernører. La dem anklage hverandre der! 39Har dere andre stridsspørsmål, skal den lovlige folkeforsamlingen avgjøre saken. 40For vi risikerer å bli anklaget for opprør etter det som har hendt i dag. Og vi har ingen ting å vise til når vi kreves til regnskap for dette oppstyret.» Med disse ordene fikk han løst opp forsamlingen. 1Da uroen hadde lagt seg, kalte Paulus disiplene sammen og satte mot i dem. Han tok farvel og forlot dem for å dra til Makedonia. 2På reisen gjennom dette området talte han mye og satte mot også i dem. Han kom til Hellas, 3hvor han var i tre måneder. Han skulle seile videre til Syria, men en sammensvergelse blant jødene fikk ham til å vende tilbake gjennom Makedonia. 4Som reisefølge hadde han Sopatros fra Berøa, sønn av Pyrros, videre Aristarkos og Sekundus fra Tessalonika og Gaius fra Derbe, dessuten Timoteus, og fra Asia Tykikos og Trofimos. 5Disse dro i forveien og ventet på oss i Troas. 6Men vi selv reiste fra Filippi noen få dager etter de usyrede brøds høytid. Fem dager senere traff vi dem i Troas, hvor vi ble en uke. 7Den første dagen i uken var vi samlet for å bryte brødet. Paulus talte til dem, og han holdt på helt til midnatt siden han skulle reise neste dag. 8Vi var samlet i en sal i øverste etasje, og der var det mange lamper. 9I vinduet satt en ung gutt som het Evtykos. Da Paulus talte så lenge, falt han i dyp søvn, og overmannet av søvnen falt han ut av vinduet fra tredje etasje. Da de tok ham opp, var han død. 10Men Paulus gikk ned, bøyde seg over ham og slo armene rundt ham. «Vær ikke urolige», sa han. «Det er liv i ham.» 11Så gikk han opp igjen, brøt brødet og spiste, og talte igjen lenge, helt til det lysnet. Da dro han av sted. 12Gutten brakte de hjem i live, og det var til stor trøst for dem. 13Vi gikk i forveien til skipet og seilte til Assos, der vi skulle ta Paulus om bord. Han hadde bestemt det slik; selv ville han dra dit til fots. 14Da han møtte oss i Assos, tok vi ham om bord og kom til Mitylene. 15Dagen etter seilte vi derfra og kom på høyde med Kios. Neste dag fortsatte vi til Samos og nådde dagen etter til Miletos. 16For Paulus hadde bestemt at han ville seile utenom Efesos for ikke å bli heftet i Asia. Han skyndte på for om mulig å være i Jerusalem til pinsedagen. 17Fra Miletos sendte han bud til Efesos og kalte til seg menighetens eldste. 18Da de var kommet, talte han til dem:«Dere vet hvordan jeg har gått fram hos dere hele tiden, fra den første dagen jeg satte foten i Asia. 19Jeg har tjent Herren i all ydmykhet og med tårer i alle de prøvelsene jødene har ført over meg med sine onde planer. 20Dere vet at jeg ikke har holdt noe tilbake som kunne gagne dere, men jeg har forkynt for dere og undervist dere både offentlig og i hjemmene. 21Jeg har vitnet for både jøder og grekere om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus. 22Og nå drar jeg til Jerusalem, bundet av Ånden. Hva som skal møte meg der, vet jeg ikke, 23men Den hellige ånd vitner for meg i by etter by og varsler om lenker og forfølgelser som venter meg. 24Men for meg er ikke liv eller død verdt å snakke om, bare jeg kan fullføre løpet og den tjenesten jeg fikk av Herren Jesus: å vitne om evangeliet om Guds nåde. 25Og nå vet jeg at alle dere, som jeg har levd blant og forkynt Riket for, aldri mer skal se ansiktet mitt. 26Derfor erklærer jeg for dere på denne dag at jeg er uten skyld om noen forspiller sitt liv, 27for jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje. 28Ta vare på dere selv og på hele den flokken som Den hellige ånd har satt dere til å være tilsynsmenn for! Vær hyrder for Guds menighet, som han vant ved sitt eget blod. 29For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. 30Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. 31Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer. 32Og nå overgir jeg dere til Gud og hans nådeord, som kan bygge opp og gi dere arven sammen med alle dem som er blitt helliget. 33Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. 34Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte. 35Alltid har jeg holdt fram for dere at vi må arbeide på denne måten og ta oss av de svake. Husk de ordene Herren Jesus selv sa: ‘Det er saligere å gi enn å få.’» 36Da han hadde sagt dette, falt han på kne sammen med dem alle og ba. 37De brast alle i gråt og falt Paulus om halsen og kysset ham. 38Det som ga dem mest sorg, var det han sa om at de aldri skulle se ham igjen. Så fulgte de ham til skipet.